Brudd på Paris-avtalen med Ap og Sp?
Ap og Sp vil føre en mer klimafiendtlig politikk enn dagens flertall. Det bør kanskje deres potensielle samarbeidspartier KrF, SV og MDG samt alle miljøvelgere merke seg? Haakon Riekeles i Bergens Tidende.
Publisert: 4. mai 2017
Arbeiderpartiets vedtak om at bilister i distriktene skal få billigere bensin kan gjøre det umulig å oppnå de utslippsreduksjonene fra transportsektoren vi trenger for å oppfylle Parisavtalen. Alternativet er da kraftige utslippskutt fra landbruket. Med et sterkt Senterparti i regjering er det ingen som tror at det vil skje.
Perspektivmeldingen viser tydelig hvor stor utfordring det blir å oppnå den utslippsreduksjonen på 40 prosent som vi er forpliktet til. For utslipp fra såkalte ikke-kvotepliktig sektor, i hovedsak fra transport og landbruk, må utslippene være på 16,5 millioner tonn CO2 i 2030. I dag er de på 26 millioner tonn, og en videreføring av dagens politikk, inkludert el-bilsatsingen, gir kun en nedgang til 23 millioner tonn innen 2030. Klimapolitikken må med andre ord strammes kraftig til fremover.
Det er ikke bare i 2030 vi må ha lavere utslipp. Vårt felles klimamål med EU er i form av et såkalt karbonbudsjett som går fra 2021 til 2030. Hvert år i den perioden vi har utslipp over den banen som er fastsatt, opparbeider vi oss en karbongjeld, som må betales tilbake med enda lavere utslipp i fremtiden. En dårlig start kan gjøre det umulig å nå målet. Det første året klimamålet gjelder er også det siste året i neste stortingsperiode. Om Ap og Sp får regjere, er det deres politikk som vil avgjøre om klimamålene nås.
Selv om det ikke er populært, er det helt nødvendig at det blir dyrere å forurense. Høyere drivstoffavgifter gjør det mer lønnsomt å bytte til kollektiv, mer lønnsomt å kjøre økonomisk, mer lønnsomt å velge drivstoffgjerrige biler, mer lønnsomt å bo nær arbeidsplassen, og mer lønnsomt med lavutslippsbiler. I motsetning til mer populære virkemidler, som fordeler til elbiler, gir drivstoffavgifter inntekter til staten. I perspektivmeldingen er det anslått at å videreføre dagens fordeler til lavutslippsbiler kan koste staten 30 mrd. kroner i året fra 2025 til 2030. Det er ikke økonomisk bærekraftig. Derfor må man nødvendigvis ty mer til upopulære drivstoffavgifter. På kort sikt har økninger i drivstoffavgifter forholdsvis lite å si for utslippene. Folk har den bilen de har, og bor der de bor. Etter hvert som folk tilpasser seg, blir derimot effekten stor. Derfor er det viktig å begynne å øke avgiftene så tidlig som mulig.
Å frita distriktene fra den dugnaden som skal til for å få utslippene ned, slik Ap vil, er ikke bare håpløst lite prinsipielt, det er også oppskrift på å mislykkes med klimapolitikken. Veitrafikken i distriktsfylkene Hedmark, Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og de tre nordnorske fylkene, står for utslipp på over 3 millioner tonn CO2. Hvis ingenting gjøres med disse utslippene, må veitrafikken i resten av landet kutte sine utslipp med rundt 60 prosent hvis de totale utslippene skal ned 40 prosent. Hvis man tar med at deler av utslippene i de resterende fylkene også er fra det Ap vil definere som distriktsområder og således skjermes, og at forskjellige avgiftsnivåer i forskjellige områder kan oppmuntre til at man kjører omveier for å spare penger, kan klimamålene være umulige å nå. Senterpartiet er om noe verre enn Ap når det gjelder motstand mot økt pris på bensin og diesel. I fjor høst var de det eneste partiet som gikk mot de moderate avgiftsøkningene som ble vedtatt.
Regnestykket over antar at alle deler av ikke-kvotepliktige sektor skal redusere sine utslipp like mye. Jordbruket, med utslipp på 4,5 millioner tonn, må da ta sin del. I dag er jordbruket den eneste sektoren som slipper helt unna klimaavgifter. Det må endres, men skjer neppe med Sp i regjering. Hvis det blir vanskelig å kutte utslippene i jordbruket, må veitrafikken ta en større andel, og det blir desto viktigere at distriktene er med på dugnaden.
Ap og Sp må før valget avklare om de faktisk har tenkt å oppfylle Norges klimamål. I så fall betyr det at de må føre en annen politikk enn de har vedtatt i sine programmer. At Ap ikke vil lete etter olje i de delene av Lofoten og Vesterålen som ikke har olje, og at Sp støtter ethvert mer eller mindre grønt forslag som gir mer penger til skogeiere, endrer ikke det faktum at de i sum vil føre en klart mer klimafiendtlig politikk enn dagens flertall. Det er noe deres potensielle samarbeidspartier Krf, SV og MDG, samt alle miljøvelgere, bør merke seg.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene onsdag 3. mai 2017.
Relatert
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Oljefondet bør få investere i fornybar energi i utviklingsland
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.