Tallet for anstendighet

Fem år etter flyktningkrisen i 2015 fungerer det europeiske asylsystemet fortsatt dårlig. Den norske asyldebatten fungerer imidlertid fortsatt godt som markeringsarena, skriver Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 17. september 2020

Situasjonen for menneskene i Moria-leiren i Hellas har vært fortvilet i lang tid. Etter at det brøt ut branner i leiren 8. september, har situasjonen for mange blitt kritisk, og spørsmålet om hvordan Norge kan hjelpe mennesker på flukt har igjen blitt et hett tema i den politiske debatten. Regjeringen har varslet at den vil iverksette beslutningen om å hente 50 asylsøkere til Norge. Forutsigbart nok har mange reagert med at dette er utilstrekkelig, og kampanjen #50erikkenok har preget sosiale medier de siste dagene.

Norge er blant de landene i verden som beviselig gjør mest for å hjelpe flyktninger, også med hensyn til hvor mange vi gir opphold i Norge, og det har vært tilfellet under tidligere regjeringer også. At den til enhver tid sittende regjeringen fører en flyktningpolitikk som er kald, er likevel en helt standard beskyldning fra asylopposisjonen, og det er en av de mildere karakteristikkene som brukes.

Sammenligner med Trump

Det er et spesielt trekk ved den offentlige samtalen om asyl- og flyktningpolitikken at det er mulig å si nesten hva som helst om politiske motstandere, uten at det ser ut til å skade ens omdømme som seriøs deltaker i samfunnsdebatten. Forutsetningen er at man befinner seg på den asylliberale siden i debatten. Et betegnende eksempel er en kommentar av Kaia Storvik, redaktør i Agenda Magasin, i Dagsavisen 14.9. Hun serverer en salve som det godt skal gjøres å finne maken til, uansett tema.

Storvik skriver ikke hvor mange Norge bør ta imot fra Moria-leiren, men hun vet at «Erna Solbergs regjering velger å ikke levere på et politisk område som er helt sentralt dersom vi ønsker oss en mest mulig stabil geopolitisk situasjon». Storvik er angivelig mest opptatt av realpolitiske hensyn, ikke følelser og ideologi. Hun sammenligner de som setter merkelapper som «snillister» på de som vil hjelpe mennesker «som er sårbare og lider», med Trump. Selv går hun likevel ikke av veien for å dele ut noen merkelapper til andre, og slår fast at regjeringen styres av «pur ideologi», og at det er en ideologi «uten menneskeverd».

Dysfunksjonelt system

Den uverdige situasjonen for mange av migrantene som befinner seg i Hellas, skyldes i hovedsak et dysfunksjonelt system for håndtering av mennesker på flukt i Europa. Det ligger i sakens natur at løsninger som virkelig kan monne, krever internasjonalt samarbeid. «Alle» er enige om at Europa burde hatt en bedre asylpolitikk, særlig mangler en fungerende mekanisme for fordeling av flyktninger mellom landene. Dette stod høyt på agendaen etter flyktningkrisen i 2015. Det er flere grunner til at EU ennå ikke har greid å få dette på plass, men her står vi altså.

Det betyr ikke at enkeltland ikke kan utgjøre en forskjell, og det er ikke urimelig at land som Norge tar imot flyktninger og asylsøkere, noe Norge også gjør, og det i større grad enn de fleste andre europeiske land. Men hele debatten koker gjerne ned til å handle om tallet på hvor mange som bør hentes til Norge i en gitt situasjon, et tall som i alle tilfeller vil være lite sett opp mot behovet. Akkurat nå er det 50, 500, 1000, eller «i hvert fall mer enn 50», litt avhengig av hvem man spør, som er tallet som utviser tilstrekkelig solidaritet.

Ingen bedre løsninger i sikte

Det er påtagelig at mange av dem som gjerne rykker ut med de kraftigste utspillene når det oppstår akutte situasjoner som får mye oppmerksomhet i mediene, ikke ser ut til å ha det samme engasjementet for hvordan vi kan hjelpe flyktninger ellers. De som ivrer for en mest mulig restriktiv asylpolitikk, er nå veldig opptatt av at mennesker på flukt må hjelpes der de er. Engasjementet fra de samme menneskene for å få på plass gode systemer for at slik hjelp kan etableres, virker ikke alltid like stort. På den annen side synes få av de som akkurat nå er veldig opptatt av at 50 ikke er nok, å være særlig engasjert når det pågår debatter om hvilke systemiske endringer som kunne sørget for at flere mennesker på flukt fikk beskyttelse.

Debatten om flyktninger er polariserende, og den fungerer dermed godt som markeringsarena for ytterpunktene i norsk politikk på dette området. En slik debatt gir seg gjerne utslag i ad-hoc løsninger, enten i restriktiv eller liberaliserende retning, avhengig av omstendigheter og politiske stemningsbølger. Men denne dynamikken bidrar neppe til bedre løsninger hverken for mottakerland som Norge, eller for verdens flyktninger, i det lange løp.