SSB og innvandringsdebatten
Det er påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre. Det er dessuten feil at Norge hadde greid seg bedre uten innvandring, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.
Publisert: 25. mai 2012
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Det er påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre. Det er dessuten feil at Norge hadde greid seg bedre uten innvandring.
I går ble vi presentert for to nyheter fra SSB, som på sett og vis hang sammen:
Den ene nyheten var at gjennomsnittsnordmannen nå er et netto tapsprosjekt for det offentlige. Vi mottar i gjennomsnitt mer fra enn vi bidrar med inntekter til offentlige kasser. Grunnen til at det overhodet er mulig, i hvert fall på kort sikt, er oljeinntektene, som gir oss et «gratis» overskudd, utover den skatten vi betaler til det offentlige.
Den andre nyheten var at innvandring ikke lønner seg, fordi innvandrerne etter noen tid vil bli som nordmenn, dvs. at de vil koste mer for det offentlige enn de bidrar med inntekter til det offentlige. Dette var riktig nok ikke noen egentlig nyhet, siden den stammer fra en utredning SSB gjorde for det såkalte Brochmann-utvalget, men jeg skal la det ligge her.
La meg i stedet se litt nærmere på SSBs påstand.
Det SSB sier, er at innvandring lønner seg så lenge innvandrerne jobber.
Når det gjelder flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente tar det ofte tid før de kommer i arbeid, bl.a. fordi de ikke har den kompetansen som kreves i arbeidsmarkedet når de kommer. De har også, naturlig nok, en lavere sysselsettingsgrad enn befolkningen generelt.
Når det gjelder arbeidsinnvandrere er situasjonen annerledes. De blir raskt integrert i arbeidsmarkedet og gjør det, i hvert fall på kort sikt, bedre enn andre innvandrere når de arbeider – ved at de tjener mer, stiger raskere «i gradene» osv. Gjennomsnittlig har de også i dag en høyere sysselsettingsgrad enn befolkningen generelt, noe som bl.a. skyldes at de er yngre. Disse innvandrerne er lønnsomme for Norge – de bidrar med mer til offentlige kasser enn de henter ut av de samme kassene, noe som vil vedvare, dersom de opprettholder den høye sysselsettingen.
SSBs hypotese er imidlertid at disse innvandrernes barn og barnebarn vil bli som nordmenn, dvs. at de vil bli like «late» og «velferdshungrige» som oss – og til slutt derfor blir en netto kostnad for det offentlige, slik gjennomsnittsnordmannen allerede er. De blir det, dels fordi de blir som oss – dels fordi de, i motsetning til dagens arbeidsinnvandrere, lever hele sitt liv i Norge og derfor også som ikke-yrkesaktive barn og gamle.
Det er imidlertid flere sider ved SSBs resonnement som bør problematiseres:
For det første er det påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre. Hvis gjennomsnittsnordmannen er «ulønnsom» for det offentlige, så må vi gjøre noe med det, fordi det ikke er bærekraftig. Det er altså ikke innvandrerne som gjør at velferdsstaten ikke kan overleve slik den er. Det er velferdsstaten selv som ikke er bærekraftig slik den er. Vi må altså reformere den, helt uavhengig av om vi har innvandring eller ikke.
For det annet kan SSBs påstand om at arbeidsinnvandring på sikt ikke vil lønne seg, etterlate inntrykk av at Norge hadde greid seg bedre uten slik innvandring. Men det er ikke tilfellet. Arbeidsinnvandrerne er svært godt integrert i arbeidsmarkedet, hvilket betyr at det er bruk for arbeidskraften deres. Hadde vi ikke hatt denne arbeidskraften, hadde økonomien vært satt under større press – eller vi hadde hatt et lavere velstandsnivå.
For det tredje kan man få inntrykk av at vi kunne ha valgt ikke å ta imot flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. Et lite stykke på vei er det nok riktig at vi kunne nedjustert antallet, men ikke mye. Norge innførte en innvandringsstopp i 1975, men det ble bare en arbeidsinnvandringsstopp – ettersom intet humant og demokratisk land kan fraskrive seg ansvaret for å ta imot mennesker på flukt eller tillate, på visse premisser, at familier som er splittet, kan få komme sammen.
For det fjerde er SSBs påstand basert på en antagelse om fremtiden som tross alt bare er en antagelse. SSB tipper at etterkommerne av innvandrerne blir som de innfødte. Jeg er enig i at mye kan tyde på det, men det er også tegn på at det ikke nødvendigvis blir slik. Etterkommere av innvandrere er f.eks. bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt. Og hvis de i større grad tar høyere utdanning, kan det kanskje også føre til at de i mindre grad belaster offentlige kasser enn gjennomsnittsnordmannen i dag gjør.
Min femte og siste innvending mot SSBs regnestykke er at det, på en og samme tid, både er for langsiktig og for kortsiktig. Å måle og beregne hvordan Norge, innvandrernes etterkommere og barn av etterkommerne ter seg i 2100, altså om ca. 90 år, er i seg selv en nesten umulig oppgave. Det er f.eks. utenkelig at vi har de samme velferdsordningene om 90 år som vi har i dag, selv om Dagbladet og mange andre argumenterer for det motsatte og angriper oss «mørkeblå» som vil reformere velferdsstaten.
Men samtidig er SSBs betraktning ganske kortsiktig, nettopp fordi vellykket integrering tar tid. Det er nesten ikke spor etter nordmenn i Brooklyn nå, og hvor mange spor vil vi se etter dagens arbeidsinnvandrere i Norge i år 2100 eller 2200? Å «beregne» slike ting er nesten like dumt som å beregne når «nordmenn kommer i mindretall». Såvidt jeg kan skjønne, må den norske urinnvåneren, hvis han finnes, ha kommet i mindretall forlengst. På sett og vis er vi jo alle et resultat av at mennesker vandrer.
Helt til slutt er det grunn til å minne om at SSBs regnestykke kun ser på hva som (kanskje) skjer med Norge som følge av den økte migrasjonen. Et land som påstås å være opptatt av utvikling, fattigdomsbekjempelse og solidaritet, og som attpå til er verdens rikeste land, bør også «regne» på virkningene for verden. Økt migrasjon fra fattigere til rikere land vil nemlig føre til raskere utvikling, økt velstand og færre fattige i verden. Det vil i sin tur redusere behovet for migrasjon som skyldes at innvandrere ønsker å skape seg et bedre liv.
SSB har tidligere blitt beskyldt for å være for innvandringsvennlige. Nå vil kanskje noen mene at de er for innvandringsfiendtlige. Jeg tror ikke SSB er noen av delene. De lager statistikk, og den kan diskuteres.
Men etter at vi har diskutert statistikken, gjenstår det én diskusjon til – og den handler om verdier. I den skal ikke SSB delta, men det skal vi andre – og den handler om hva slags samfunn vi vil ha.
Som borgere av Norge tilhører vi verdens absolutte overklasse. Vi er rikest i verden, og vi kan bevege oss nesten helt fritt. Vi kan studere, reise, jobbe og feriere omtrent akkurat hvor vi vil. Vi nyter også godt av at det stort sett er fri bevegelse av varer, tjenester og kapital – slik at vi kan høste fruktene av et handelssystem som nå i utstrakt grad favoriserer Norge.
Da bør vi også tåle innvandring, selv om ikke alle innvandrere «lønner seg» med en gang.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 25.5.12.
Relatert
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
En innvandringspolitikk for det kommende århundre
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
