Rasjonell og irrasjonell innvandringsmotstand

Frp er ikke det eneste partiet som spiller på forestillinger om at landet, eller ”den norske modellen”, er truet av innvandring. Og Frp er heller ikke det eneste partiet som av og til opptrer uredelig, og som bevisst bruker snedige begreper som vanskeliggjør en opplyst og rasjonell debatt om innvandring, skriver Torstein Ulserød på Minervanett.no.

Torstein Ulserød

Publisert: 27. september 2013

Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.

Innvandring ble aldri noe stort tema i valgkampen, men ble i stedet forrige ukes store mediesak. Det vil si, som vanlig var det Frp, hva noen i Frp har sagt, og om det er greit og si det de har sagt, som var temaet.

Kombinasjonen av at utenlandske medier for en gangs skyld har skrevet noe om det norske valget, og at det dreier seg om norske journalisters favorittema, nemlig hva slags parti Frp egentlig er, er uimotståelig for norske medier. Derfor har det i dagevis vært ryddet plass til alle som vil minne oss om at Frp-politikere har sagt dumme ting, og at partiet er ”annerledes” og populistisk.

Jeg har ikke noe ønske om å prøve å ”hvitvaske” Frp. Det er ingen tvil om at partiet har en retorikk, og til dels også en politikk, på innvandringsfeltet som ikke alltid appellerer til velgernes mest rasjonelle og sympatiske sider. Sentrale Frp-politikere har en rekke ganger kommet med uttalelser om innvandring og integrering som må kunne kalles spekulative. Siv Jensens bruk av begrepet snikislamisering, og den famøse Disneyland-kronikken til Christian Tybring-Gjedde, med etterfølgende halvveis-beklagelser og dobbeltkommunikasjon, er klare eksempler.

Men er det virkelig slik at Frp er alene om å bruke spekulative argumenter i innvandringsdebatten, mens alle de andre partiene gjør sitt beste for å bidra til en opplyst og ryddig debatt? Enkelte ser ut til å mene det. Geir Ramnefjell i Dagbladet forsøker i en kommentar 22. september å forklare forskjellen på rasjonell og irrasjonell innvandringsmotstand. Den irrasjonelle innvandringsmotstanden er det ”fordomspartiet” Frp som står for. Derimot handler SV og Sosialistisk Ungdoms (SU) innvandringsmotstand om hvordan vi på en rasjonell måte kan håndtere innvandringen. ”Det er tross alt en grense for hvor mange nykommere et land kan ta i mot, hvis tanken er at de skal ha gode muligheter til å lykkes og trives her,” skriver Ramnefjell, og følger opp med å skrive om integrering av asylsøkere.

SV og SU har en ganske liberal holdning til asylsøkere. De er derimot skeptiske til arbeidsinnvandring. Og det er dette som er poenget her, selv om Ramnefjell gjør sitt beste for å tåkelegge det. SU og venstresiden begrunner sin motstand mot arbeidsinnvandring med at de ikke vil ha ”sosial dumping”. Det høres tilforlatelig ut, men dette et godt eksempel på venstrepopulisme. Begrepet ”sosial dumping” er snedig og har fungert glimrende i praksis: Det er svært negativt ladet og samtidig meget upresist. Det er altså godt egnet til både å spille på følelser og å drive dobbeltkommunikasjon.

Det er, ifølge Stoltenberg II-regjeringen, snakk om sosial dumping både når en arbeidsgiver bryter HMS-regler og lignende, og når lønnen som tilbys er ”uakseptabelt” lav. Man har altså funnet opp ett begrep for å beskrive to helt ulike fenomener. Ingen er uenig i at regler om sikkerhet på arbeidsplassen og forsvarlige boforhold skal følges. Hva som er ”akseptabel” lønn er imidlertid mer kontroversielt, siden det som er akseptabelt for en polsk arbeidsinnvandrer ikke nødvendigvis er det for den norske arbeidstakeren som møter konkurransen fra ham. Men ved bevisst å sause alt dette sammen i ett begrep, har venstresiden langt på vei lykkes med å gjøre presisjonsnivået i debatten så lavt at det blir nærmest umulig å ha en saklig debatt om for eksempel minstelønnskrav. Det blir som å diskutere integrering med utgangspunkt i premisset om at det skjer en snikislamisering. Det blir ganske meningsløst.

Kamp mot ”sosial dumping” brukes utad først og fremst som et argument for at arbeidsinnvandringen må begrenses, av hensyn til innvandrerne som angivelig utnyttes. Men det er i beste fall unyansert. Det er ikke av hensyn til at arbeidsinnvandrerne ”skal ha gode muligheter til å lykkes og trives” at venstresiden krever ”akseptabel lønn”, dvs. samme lønn som norske arbeidstakere har. Det handler, som Regjeringen selv skriver i sine utredninger, om å ”beskytte norske arbeidstakere mot urettferdig konkurranse”. Fagbevegelsen skal vite hvem som ivaretar deres interesser, og den støtter selvsagt helhjertet opp om strategien. Samtidig bruker SV, SU og alle de andre ”snille” innvandringsmotstanderne på venstresiden ”sosial dumping”-argumentet som om det handler om ren omsorg for de stakkars arbeidsinnvandrerne. Venstresiden driver altså massiv dobbeltkommunikasjon i innvandringsdebatten når den advarer mot ”sosial dumping”. Frp kunne ikke gjort det bedre.

Frp skiller seg ut i innvandringsdebatten ved at partiet spiller på kulturbasert fremmedfrykt på en måte ingen andre norske partier gjør. Det blir de da også grundig konfrontert med. Men Frp er ikke det eneste partiet som spiller på forestillinger om at landet, eller ”den norske modellen”, er truet av innvandring. Og Frp er heller ikke det eneste partiet som av og til opptrer uredelig, og som bevisst bruker snedige begreper som vanskeliggjør en opplyst og rasjonell debatt om innvandring. Det er imidlertid bare Frp som jevnlig møter fordømmelse for dette. Når en Frp-politiker bruker spekulative begreper som tåkelegger og avsporer debatten, står mediene og andre politikere klare og krever at noen ”tar avstand” fra det som er sagt, og kommentatorer i Dagbladet og andre aviser gjør sitt ytterste for å ”avsløre” partiet. Det skjer aldri når Audun Lysbakken eller Jens Stoltenberg i anstendighetens navn advarer mot ”sosial dumping”.

Innlegget er publisert på Minervanett.no 27.9.13.