Planøkonomi for kebabkokker?

Vi har mange arbeidsplasser med høye krav til utdanning og kvalifikasjoner, men vi trenger også dem som kan gjøre de mer alminnelige oppgavene. Hvem vi trenger, er bedriftene bedre egnet til å avgjøre enn myndighetene. Vi trenger flere enn bare dem som tjener mer enn en halv million i året, skriver Marius Doksheim hos Minerva.

Marius Doksheim

Publisert: 26. april 2012

Av Marius Doksheim, politisk økonom i Civita.

Norsk arbeidsinnvandringspolitikk har fortsatt trekk av planøkonomi. Hvilken kompetanse vi trenger, er bedriftene bedre egnet til å avgjøre enn myndighetene, selv når de trenger ”kebabkokker”.

Aftenposten skrev søndag om hvordan muligheten for såkalt spesialistinnvandring misbrukes. Ordningen, som er et av få unntak fra arbeidsinnvandringsstoppen, gjør at norske bedrifter kan hente «spesialister» på sitt felt, også utenfor EU/EØS-området. Kravet for å få arbeidstillatelse, er at innvandreren får en årslønn på minst 500 000 kroner. Oppfylles dette kriteriet, er det bedriften selv, og ikke myndighetene, som bestemmer om innvandreren har de kvalifikasjonene som trengs i stillingen.

Denne ordningen misbrukes, viser politiet i Aftenposten. Det trikses med ansettelseskontrakter, ved at det oppgis en fiktiv lønn på mer enn 500 000 kroner for stillinger som slett ikke krever spesialistkompetanse. Dermed kommer renholdere, butikkmedarbeidere og «kebabkokker» til landet på falsk grunnlag. Kun veldig få faktiske «spesialister» benytter seg av ordningen.

Politiet anbefaler derfor at ordningen fjernes. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ønsker å stramme inn regelverket, slik at ordningen kun gjelder innen bestemte bransjer, i følge Aftenposten mandag IKT og olje/gass. I andre bransjer må arbeidsgiver og arbeidstaker dokumentere at personen er kvalifisert og nødvendig for bedriften, og den endelige vurderingen av behovet ligger hos myndighetene.

Det er ikke så mange områder hvor vi fortsatt har planøkonomi i Norge, men arbeidsinnvandringsfeltet ligner mistenkelig. Myndighetene har rett og mulighet til å overprøve bedrifters egne vurderinger av hvilke behov for arbeidskraft de har.

I tiårene fremover vil vi trenge økt arbeidsinnvandring for å fylle hullene i arbeidsmarkedet. Heller enn å fjerne de få mulighetene til å hente arbeidskraft utenfor EU/EØS-området som finnes, bør vi derfor se på hvordan vi kan få tak den nødvendige arbeidskraften. Krevende dokumentasjonskrav, kompliserte saksbehandlingsprosedyrer og en generell motvilje mot arbeidsinnvandring avskrekker heller enn å tiltrekke.

Lovbrudd og svindel skal straffes, og er sjelden noe godt argument for liberalisering av lovverket. Men det finnes andre gode begrunnelser. Vi trenger arbeidskraften; de som kommer, tilfører arbeidslivet og Norge gevinster (dagens arbeidsinnvandrere har langt høyere sysselsetting enn resten av befolkningen); og ikke minst gir det mennesker nye muligheter til å kjempe seg til et bedre liv.

Dette gjelder også kebab-kokker. Vi har mange arbeidsplasser med høye krav til utdanning og kvalifikasjoner, men vi trenger også dem som kan gjøre de mer alminnelige oppgavene. Hvem vi trenger, er bedriftene bedre egnet til å avgjøre enn myndighetene. Vi trenger flere enn bare dem som tjener mer enn en halv million i året.

Sverige gikk i 2008 motsatt vei av det arbeidsministeren nå foreslår. Heller enn å legge begrensninger for hvilke bransjer som skal kunne avgjøre sitt eget behov for arbeidskraft, utvidet man en tilsvarende ordning til å gjelde alle arbeidsplasser og alle inntektsnivåer. Svenske bedrifter kan dermed relativt ubegrenset hente arbeidskraft utenfor EU/EØS. Det finnes ingen minimumsinntekt, annet enn at man må forholde seg til de retningslinjene som ellers følges i bransjen. Bedriftene vurderer selv sitt eget behov og hvor det er enklest å finne arbeidskraften.

Et slikt forslag bør diskuteres også her. Det vil sikkert føre til at det kommer både renholdere og kebabkokker i tillegg til ingeniører og direktører. Men vi trenger dem også.

Innlegget er publisert hos Minerva 25.4.12.