Moe har et poeng om sosial jumping

De langt fleste arbeidsinnvandrere jumper, de dumper ikke, skriver Mathilde Fasting i Dagbladet.

Publisert: 4. juli 2013

Av Mathilde Fasting, Civita.

Ola Borten Moe er positiv til arbeidsinnvandring. Han mener at LO «må slutte å problematisere noe som er et så stort gode». Sosial dumping forekommer, men dette er ikke hovedbildet. Han mener at det er de landene som tiltrekker seg mange driftige innvandrere, som lykkes best.

Borten Moe har et viktig poeng.

Arbeidsinnvandring er først og fremst sosial jumping, ikke sosial dumping.

Norge har siden 2004 vært åpent for arbeidsinnvandrere fra hele EØS. 1.1.2012 var det 125 000 innvandrere fra nye EU-land i Norge registrert bosatt. I den norske debatten hører man oftest om arbeidsinnvandringen som ”sosial dumping”, altså at de som kommer, utnyttes som billig arbeidskraft, får lave lønninger selv og presser andres lønninger nedover.

Civita har tidligere introdusert et nytt begrep i debatten: sosial jumping. Dette begrepet fanger opp at en arbeidsmigrant gjør et hopp i lønns- og arbeidsvilkår ved å vandre. Det er også sosial jumping når arbeidsmigranten får økte sjanser til å bedre sine levekår i det landet han eller hun migrerer til. Arbeidsmigranten jumper når han eller hun går fra svart til hvitt arbeid, får fast arbeid, får leid en egen bolig og senere kanskje kjøpt bolig. Ikke minst er det jumping at arbeidstakeren gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst.

Mange får etter hvert fast jobb, og flere får en positiv karriereutvikling, særlig når migranten lærer seg norsk. Arbeidsforholdene har dessuten gradvis blitt bedre, mange arbeidsplasser mottar mange arbeidsinnvandrere og klarer fint å integrere dem. De migrantene som tar med familien sin, får tilgang til barnehage og skole for barna på lik linje med nordmenn. At arbeidsmigrantene i større omfang bestemmer seg for å bli i Norge, er også en tydelig indikasjon på sosial jumping. Dessuten er det en myte at det kun er lønn som er viktig for arbeidsinnvandrere. Har man først arbeid, er det andre faktorer som er vel så viktig for trivsel og beslutning om å bli boende i Norge. Den sosiale jumpingen er med andre ord ikke kun knyttet til arbeidsforhold, men til levekår generelt.

Det er problematisk når det i debatten om arbeidsinnvandring skapes et inntrykk av at innvandring er et tapsprosjekt, og at sosial dumping er det første begrepet man kommer på, når man hører om arbeidsinnvandring. Det etterlater inntrykk av at vi kunne greid oss bedre uten innvandring. Men det er feil. Vi er svært avhengig av innvandrere, både med høyere og lavere kompetanse. Norge har lenge hatt en sterk velstandsvekst. En av årsakene er arbeidskraften vi har fått fra utlandet, som har fylt de ledige jobbene og lettet presset i økonomien.

Det er en myte at bedrifter ansetter arbeidsinnvandrere bare for å spare penger. Østeuropeisk arbeidskraft blir vurdert som like god som norsk arbeidskraft, og arbeidsinnvandrere utfører like godt arbeid som norske arbeidstakere. Dessuten er mangel på arbeidskraft, slik Borten Moe påpeker, den altoverskyggende årsaken til rekrutteringen av arbeidsinnvandrere, ikke spekulasjon i billig arbeidskraft.

De langt fleste arbeidsinnvandrere jumper, de dumper ikke. Arbeidsinnvandrere gjør det bedre enn de har mulighet til i sitt hjemland, og i rikere land får de mulighet til fast arbeid, sosial trygghet og god lønnsutvikling. Det bedrer deres livssituasjon. Det er berikende for dem, for alle arbeidsplasser som mottar arbeidsinnvandrere, og for økonomien.

Innlegget stod på trykk i Dagbladet 4. juli 2013.