Lønnsom innvandring

Resultatene av arbeidsinnvandringen alene er klart positive. Arbeidsinnvandring vil bedre økonomien, inntektene og lette finansieringen av offentlig sektor. Først når vi drar inn en annen innvandringskategori – familieinnvandrere – blir bildet mer variert, skriver Marius Doksheim på Minerva.

Marius Doksheim

Publisert: 8. juni 2012

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

Flere aviser skrev forrige uke om SSBs utregninger av kostnadene og inntektene ved innvandring. Minerva-redaktør Nils August Andresen kaster seg 5. juni på debatten, med et nyansert og godt innlegg. Jeg er enig i mange av Andresens betraktninger, men mener likevel det er behov for noen nyanserende eller modererende kommentarer om arbeidsinnvandring.

Andresen viser altså til avisenes oppslag om at innvandring, inkludert også arbeidsinnvandring, ikke «lønner seg» eller vil kunne redde velferdsstaten fra nødvendige reformer, og utdyper hvorfor han er enig i at arbeidsinnvandring verken er lønnsomt eller egnet til å redde offentlig sektor fra fremtidige utfordringer.

Poenget om at arbeidsinnvandring ikke vil kunne redde velferdsstaten eller offentlig sektor fra nødvendige reformer, er enkelt å si seg enig i. Jeg tror heller ikke noen har ment at innvandring eralt som skal til. Men mange har ment at dette er én av faktorene som kan gjøre de vanskelige tilpasningene til fremtidige høyere utgifter og lavere inntekter, og ikke minst mangel på arbeidskraft, noe enklere – sammen med bedre utnyttelse av innenlandsk arbeidskraft, innovasjon, endringer i velferdsordninger, noe høyere skatt o.a. At arbeidsinnvandring, i større eller mindre grad, fortsatt vil være nødvendig eller gunstig i denne miksen, er det fortsatt mulig å mene etter SSB-rapporten og debatten om den.

For, som min kollega Villeman Vinje skriver hos E24, er det etterlatte inntrykket etter avisoppslagene misvisende eller feil. Rapporten viser to ting: Det som har fått fokus i media, er beregningene basert på at det som en engangshendelse kommer 5000 innvandrere. Da finner man at hver kohort med arbeidsinnvandrere på sikt blir «ulønnsomme», siden noen av dem havner på trygd, pensjon, får barn osv.

Det som ikke har fått oppmerksomhet, er at arbeidsinnvandring likevel bidrar positivt. Ser man på beregningene basert på (det mer realistiske) scenariet at det kommer 5000 innvandrere fra Vesten eller Øst-Europa hvert år, og ikke bare som en engangshendelse, finner vi at innvandringen bidrar til at finansieringen av velferdsstaten over hele perioden blir enklere enn den ellers ville vært. Sammenlikningen med et pyramidespill, som Holmøy gjør i Dagens Næringsliv, er ikke gal, for dette resultatet baserer seg på at man hele tiden fyller på med unge og arbeidsvillige nykommere, men det er likevel et positivt bidrag til finansieringen, all den tid velferdsstaten uansett er et pyramidespill. Uten innvandring stopper det bare tidligere opp.

Det betyr slett ikke at reformer ikke er nødvendige – tvert i mot bør vi komme oss ut av den onde sirkelen før det er for sent. Men det er nødvendig uavhengig av innvandringen.

Spørsmålet om hvorvidt arbeidsinnvandringen lønner seg er vanskelig, og det er i hvert fall ikke slik at SSB-rapporten har lagt debatten død. Svaret avhenger sterkt av forutsetninger om fremtiden, definisjonen av lønnsomhet og av tallmaterialet som brukes. Men la oss først la alle de betraktningene og forbeholdene ligge, og ta SSBs beregninger for god fisk. Hva blir resultatet av varig arbeidsinnvandring, på forskjellige indikatorer?

– BNP per innbygger vil bli høyere enn det ville vært uten innvandring (tabell 5.2 i SSB-rapporten)

– Disponibel realinntekt per innbygger vil bli høyere enn den ville vært uten innvandring (tabell 5.2)

– Det offentlige budsjettoverskuddet vil bli høyere enn det ville vært uten innvandring (figur 5.8)

Dette er altså resultatene av arbeidsinnvandringen alene – og de er klart positive. Arbeidsinnvandring vil bedre økonomien, inntektene og lette finansieringen av offentlig sektor.

Først når vi drar inn en annen innvandringskategori – familieinnvandrere – blir bildet mer variert. Nå er det selvsagt ikke uvesentlig, da arbeidsinnvandrere må forventes å ville ta med ektefeller og barn om de velger å bosette seg, men at arbeidsinnvandringen i seg selv ikke er lønnsom, er altså galt.

At familieinnvandringen som følger i kjølvannet av arbeidsinnvandringen bidrar til et (stort sett) negativt totalresultat av arbeids- og familieinnvandring til sammen, illustrerer et viktig poeng: Dersom det er lønnsomhet vi er ute etter, må det være arbeidsinnvandring vi er åpne for. Ektefeller som vil følge i fotsporene til en arbeidsinnvandrer, må selv komme i arbeid. Med den innretningen av velferdsstaten vi har i Norge i dag, er det ikke (økonomisk) rom for én-inntekts-familier, fordi det da i praksis blir snakk om én med lønn og en med offentlige ytelser, ikke at den i jobb finansierer den andre. Det finnes svært gode grunner til å være åpne for familieinnvandring (og asylinnvandring) likevel, men økonomien er på dette området ikke noe godt argument. Dersom ektefellene (kvinnene) kommer i arbeid i større grad enn i dag, blir bildet imidlertid et annet.

Som sagt er det en lang rekke antakelser og forutsetninger som ligger til grunn for SSBs resultater, og det er mulig å finne både faktorer som gjør bildet mer positivt enn det faktisk vil bli, og faktorer som trekker i motsatt retning. Faktorer som trekker i en mer positiv retning, er blant annet luftet i Kristin Clemet og undertegnedes bok De nye seierherrene.

Andresen peker på noen faktorer som kan trekke i negativ retning. Hans første innvending er at innvandrede arbeidsfolk med lite utdannelse og manglende humankapital (språk etc) vil kunne havne i arbeid som er lite produktivt og relativt dårlig betalt. Slik vil de betale lite i skatt og stå i fare for å havne utenfor arbeidslivet når den første jobben forsvinner, siden de ikke har omstillingsevnen som trengs for å finne en ny.

Det er ingen tvil om innvendingen er viktig. For at mindre produktiv arbeidskraft skal være gunstig for Norge (og dem selv) på sikt, må vi sikre omstillingsevne, sosial og økonomisk utvikling over tid og gunstige incentiver til å bli i arbeid. Dersom vi tar i mot lavproduktive, og de forblir på samme nivå lønns- og produktivitetsmessig hele sitt liv, eller forsvinner utenfor raskt, vil det verken være bra for oss eller dem. Men tendensene vi ser for eksempel blant de øst-europeiske innvandrerne i dag, tyder på at forbedringene går ganske raskt og at bildet blant dem vil bli et annet og bedre enn vi så blant de første som kom fra Pakistan, som de av og til sammenliknes med. Andresen viser til noen øyeblikksbilder, men det viktige må være at det går bra over tid. Det er for tidlig å si noe bastant, men tendensene kan tolkes positivt.

Norge trenger også de mindre produktive yrkene. De er viktige i seg selv (noen må gjøre dem), og fordi de gjør at andre kan gjøre mer produktive oppgaver. Når noen vasker kontoret til sjefen, slipper han gjøre det selv. At man skulle kunne gjort alle disse oppgavene med kun innfødte, virker på meg nokså urealistisk, veldig dyrt og svært konserverende på økonomien. Argumentet med at vi kunne «gjort dette selv» kunne like gjerne vært brukt om handel – men da ville vi selvsagt vært i en helt annen økonomisk situasjon. Poenget må være at vi får tak i den arbeidskraften vi trenger, og at de som da kommer opplever fremgang og sosial mobilitet etter at de kommer.

Hva så med SSBs antakelser om etterkommerne? Vil de bli som nordmenn? Andresen frykter den antakelsen er for optimistisk. Selv er jeg positiv – men det er for tidlig å konkludere med noe som helst for arbeidsinnvandrernes del. Det kom nesten ingen arbeidsinnvandrere mellom 1975 og 2004, og de nye arbeidsinnvandrerne har ikke etterkommere født i Norge som har fått så mye som en karakter ennå. Men integreringen av andre grupper går ganske bra – de har for eksempel frafall som nordmenn, god deltakelse i høyere utdanning og arbeid og «norskere» verdier enn sine foreldre (feks på likestilling). Den sosioøkonomiske sammensetningen av dagens arbeidsinnvandrere er en ganske annen enn i gruppene vi så langt har integrert, noe som kan bety at det vil gå dem enda bedre.

«Like bra som nordmenn» er en gullstandard internasjonalt, så en antakelse om dette er lett å kritisere for optimisme. Statistikken som finnes så langt, peker imidlertid i retning av at den sosiale mobiliteten er høy.

I det hele tatt er det god grunn for Andresen og andre til å mene at utviklingen «ikke er alarmerende», som han selv sier. Bekymring er bra og vil bidra til bedre politikk, men debatten i dag legger for lite vekt på alt det som trekker i positiv retning.

La meg igjen understreke at jeg er enig med redaktøren i mangt. Her har jeg kun tatt for meg det som fortjener en nyansering. Det ble likevel et langt innlegg.

Innlegget er også publisert hos Minerva 8.6.12.

Publisert: 27. september 2022