Mislykket integrering vil svekke tilliten
Kompleksiteten i det norske samfunnet må vi ta høyde for når vi diskuterer innvandring, integrering og tillit. Lars Kolbeinstveit i Dagbladet.
Publisert: 19. oktober 2018
I den nylig utgitte boken «Alt med måte – politiske samtaler» snakker Kåre Willoch med Torbjørn Røe Isaksen om at innvandring kan være verdifullt, men at vi også må «erkjenne at vår absorbsjonsevne er ganske begrenset.»
Ideen om at vår absorbsjonsevne er begrenset kan begrunnes på flere måter. Tillit er en avgjørende faktor for at vi lykkes såpass godt i Norge. Hva som er årsaken til den høye tilliten i Norden er et sammensatt spørsmål. Velfungerende institusjoner og rettsstat, høyt utdannings- og velstandsnivå, regulert, men fri markedsøkonomi kombinert med gode velferdsordninger er faktorer som trekkes fram av forskere når den høye tilliten skal forklares. I tillegg har flere pekt på at etnisk og kulturell homogenitet med små forskjeller er avgjørende for de høye tillitsnivåene.
Den siste antakelsen har stått i en slags motsetning til en mer liberal posisjon som har pekt på at den generelle tilliten til medmennesker faktisk har økt i Norge siden 1980. Dette til tross for liberalisering, økt globalisering og innvandring. Det er også ganske vanlig å hevde at skepsisen til innvandrere er høyest i mer rurale strøk, hvor det bor få innvandrere. Man har antatt at mennesker blir mer tillitsfulle og mindre skeptiske hvis de blir eksponert for innvandring. Men stemmer dette? Øker vår absorberingsevne og tillit om vi blir eksponert for mer innvandring?
De senere årene har det, både i Norge og i våre naboland, kommet forskning på tillit som tyder på at innvandring, eller stor grad av etnisk eller kulturelt mangfold, kan svekke tilliten, særlig om den måles lokalt. Det betyr at man i bydeler, eller ofte enda mindre geografiske områder, ser en svekket tillit. En svikt i lokalmiljøet som hemmer lokal tillit betyr ikke nødvendigvis at man samtidig får svekket tillit mer generelt. Man er fortsatt fornøyd med storsamfunnet. Samtidig er det all grunn til å ta svekket lokal tillit på alvor. Svekket lokal tillit over tid kan ha negativ effekt på generell tillit hvis trender ikke brytes. Tall fra Sverige tyder på at dette skjer, fordi den generelle tilliten har gått noe ned.
Det spesielle med lokal tillit er at den sier noe om tilliten fra et geografisk perspektiv. Svekkes den lokale tilliten innenfor (små) geografiske områder, er det ikke usannsynlig at det svekker lokalsamfunnets evne og mulighet til integrering på tvers av ulike grupper.
Kombineres økt flerkultur med økonomisk stagnasjon, økt økonomisk ulikhet og arbeidsløshet, kan den lokale tilliten være ekstra utsatt. I boken «Den svala svenska tilliten» (2013), antydes flere forhold som viktige for tillit i nærmiljøet. Lavt innbyggertall, kulturell likhet, det at folk hilser på hverandre i lokalmiljøet og tar ansvar for det nære fellesskapet, henger ofte sammen med høy lokal tillit.
Det er avgjørende å ta denne forskningen og andre integreringsproblemer på alvor hvis vi skal bevare den særegne norske tilliten. Det er etter min mening nærliggende å hevde at tempo og mengde på innvandringen bør være begrenset, samtidig som spredt bosetting prioriteres. Dette er ikke basert på en idé om at innvandring ikke er ønskelig, men handler om at integrering er viktig for å bevare tillit. For høy og lite spredt innvandring kan svekke tillit lokalt.
Mange er bekymret for at økt ulikhet kan svekke tilliten i samfunnet. Men i den sammenheng er det for eksempel interessant at Andreas Bergh fra Lund Universitet har sagt at likhet før skatt og omfordeling er avgjørende for tillit. Dessuten henger økt ulikhet sammen med økt innvandring. Jo mer liberal og åpen man er for større lønnsforskjeller på arbeidsmarkedet, høyere egenandeler på velferdstjenester, strengere krav til å forsørge seg på egenhånd osv., jo mer logisk kan det være å støtte en liberal innvandringspolitikk – også fra land som er svært ulike det norske samfunnet.
«Det er ikke for liberalister innvandring er en utfordring. Det er for tilhengerne av sosialdemokratiet», sa Nils Karlson, leder i svenske Ratio, i en debatt hos Civita 11. januar 2017. Poenget er satt på spissen, men viser dilemmaet som begge Brochmann-rapportene har tatt for seg: Mye tyder på at en svært liberal innvandringspolitikk vanskelig lar seg gjennomføre uten vesentlige endringer i den norske velferdsmodellen.
Vi har en kraftig utbygget velferdsstat med høy grad av omfordeling, samt lave lønnsforskjeller og høye krav til kompetanse på arbeidsmarkedet. Denne kompleksiteten i det norske samfunnet må vi ta høyde for når vi diskuterer innvandring, integrering og tillit
. Den norske velferds- og arbeidslivsmodellen har en høy grad av kompleksitet som skaper terskler for, men også muligheter for, integrering.
Hvilken type innvandring vi snakker om – om det dreier seg om flyktninger med lav kompetanse fra lavtillitsland eller høykompetent arbeidsinnvandring og størrelsen på innvandringen – er avgjørende. For å si det med Willoch: «Vår absorbsjonsevne er ganske begrenset».
En integreringsdebatt som i for stor grad handler om «holdninger og anstendig retorikk» virker ofte bare polariserende og forsterker krefter som mener integrering nærmest er umulig på grunn av dype kulturelle ulikheter. Derfor er det avgjørende at nettopp liberale krefter er opptatt av hvordan det går med integreringen i for eksempel arbeidsmarkedet, i tillegg til at «vår kultur og måte å leve på» forsvares fra et liberalt ståsted.
Saken hvor en lærer ikke fikk forlenget vikariat fordi han ikke vil håndhilse på kvinner var i så måte oppløftende. Flere moderate og liberale stemmer – til venstre og høyre – støttet rektoren som ikke forlenget vikariatet. I beste fall tyder dette på en realitetsorientering hvor moderate stemmer tar integreringsutfordringer – vår absorbsjonsevne – på alvor.
Artikkelen var publisert i Dagbladet onsdag 17. oktober 2018.
Les også Civita-notatet om samme tema:
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Solberg bør gå, og folk må ta det roligere
Marked og valgfrihet fremmer tillit
Er høy tillit alltid det beste?
