Fødselsmønstre i utvikling
Det som blir spennende fremover er å følge fødselsmønstrene til døtre av innvandrere. Så langt viser det lille, men voksende, grunnlaget man har, at de nærmer seg norske kvinners fruktbarhetsnivå etter bare en generasjon. Utviklingen for østeuropeiske kvinner blir også viktig, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 5. mai 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Det er interessante endringer på gang i det norske fødselsmønsteret. Demografisk utvikling er gjerne en interesse for tålmodige sjeler, men med innvandring fra EØS og flere andregenerasjonsinnvandrere, har det blitt mer fart i sakene. Antall innvandrere som bor i Norge har mer enn doblet seg de siste ti årene. SSB utga for noen måneder siden en oppdatert oversikt over demografisk utvikling, og her er det flere interessante funn.
Innvandrerkvinner bidrar fremdeles mye til fruktbarheten i Norge, men det er ikke først og fremst fordi de får litt flere barn i snitt. Årsaken er at innvandringen har vært høy og at mange av innvandrerne er i 20- og 30-årene da det er vanlig å få barn. Av de rundt 60 000 barna som fødes i Norge hvert år, er 15 000 født av innvandrere, men det er ikke lenger innvandrerkvinner fra Midtøsten (Iran, Irak, Tyrkia og inkl. Pakistan) som bidrar mest. I 2012 var det flere nyfødte barn med mor fra Øst-Europa enn fra Midtøsten. I snitt fikk innvandrerkvinner 2,1 barn i 2012, mens nordmenn i snitt ligger på 1,8. I 2000 fikk innvandrerkvinner i Norge i snitt 2,6 barn.
I tillegg påvirkes demografien av fruktbarheten til ulike grupper kvinner. Innvandrerkvinner som kommer fra Asia, som gjerne forbindes med høy fruktbarhet, har hatt en dramatisk nedgang i fruktbarheten på nesten ett barn per kvinne. Selv om de fremdeles ligger over norske kvinner, ville en slik nedgang for norske kvinner betydd at vi fikk under ett barn hver i snitt. Kvinner fra land som Tyrkia, Irak, Pakistan og Iran har hatt en nedgang i fødselsratene fra 3,4 (1999) til 2,5 (2012), og tilsvarende har kvinner fra Øst-Asia hatt en nedgang fra 2,5 (2000) til 1,6 (2012).
Innvandrerkvinner får altså færre barn enn tidligere. Døtrene deres får enda færre, flere landgrupper ligger til og med lavere enn norske kvinner. Fruktbarheten synker dess lenger innvandrerkvinner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika har bodd Norge. Det skyldes flere forhold. For det første påvirkes naturlig nok innvandrerkvinnene av fødselsmønstret i landet de flytter til. Dess lenger de har bodd i Norge, dess mer ligner fødselsmønstret norske kvinner.
Men: For det andre påvirkes også fødselsmønstret av hva som skjer i det opprinnelige hjemlandet, og i mange opprinnelsesland for norske innvandrere har det skjedd mye de siste tiårene. I store deler av verden har fruktbarheten gått ned, selv om land i Afrika, noen fattige land i Latin-Amerika og land i Midtøsten fremdeles har mye høyere fruktbarhet enn europeiske og øst-asiatiske land. Typisk vil innvandrerkvinner ende med et fødselsmønster som ligger et sted mellom der de kom fra og dit de flytter, men trenden på sikt er likevel at innvandrerkvinner og deres døtre nærmer seg mer og mer det landet de flytter til. Ti år etter innvandringen har mange europeiske innvandrerkvinner omtrent samme fruktbarhetsnivå som kvinner i landet de nå bor i.
Det som blir spennende fremover er å følge fødselsmønstrene til døtre av innvandrere. Så langt viser det lille, men voksende, grunnlaget man har, at de nærmer seg norske kvinners fruktbarhetsnivå etter bare en generasjon. Utviklingen for østeuropeiske kvinner blir også viktig. Polen er i dag det landet med flest innvandrere til Norge, deretter følger Litauen og Sverige.
Østeuropeiske kvinner har tradisjonelt hatt en lav fruktbarhet. I Polen og Litauen har den lenge vært på mellom 1,2 og 1,6 barn per kvinne. Men østeuropeiske kvinner som kommer til Norge har fått flere barn. Deres snitt ligger på 2 barn per kvinne.
Dessuten er det interessant å følge migrasjonsutviklingen. Hvor mange innvandrere blir boende i Norge livet ut? Tall fra SSB viser at det er flest innvandrere som vandrer ut igjen. I 2011 stod innvandrere for 70 prosent av utvandringen. Ser man på lengre tidsperioder, som kan være lurt når det gjelder demografi, viser tallene at over halvparten av innvandrerne som kom til Norge mellom 1971 og 2001, ikke lenger bor i Norge.
Bryter man ned tallene, er det migrasjonsforskjeller mellom land og innvandringsårsaker. Arbeidsinnvandrere og borgere fra vestlige land har høyere migrasjonstilbøyelighet enn andre innvandrergrupper, og arbeid er den klart viktigste årsaken til innvandringen etter 2004, etterfulgt av familiegjenforening. Likevel, botid avgjør hvor bofaste innvandrerne blir. Etter ti år blir de fleste innvandrerne boende i Norge, og da har de, som fødselsmønstrene viser, i stor grad tilpasset seg det norske fødselsmønstret.
Innlegget er publisert hos Minerva 5.5.14.
Relatert
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig
Norsken, svensken og dansken trenger litt løsningsorientert samtaleterapi
Mustafa Hasan kommer ikke til å bli den siste som opplever urettferdighet
