Integrering

Stadig overkvalifiserte innvandrere

Norge sløser med ressurser og går glipp av verdifull kompetanseheving fordi altfor mange høyt utdannede innvandrere ikke får relevant jobb, skriver Mathilde Fasting hos Minerva. God integreringspolitikk og god utnyttelse av innvandreres kompetanse betyr sosial jumping for dem som kommer til Norge. Men det avhenger av at vi benytter oss av det innvandreren har i bagasjen.

Mathilde Fasting

Publisert: 25. september 2014

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Norge sløser med ressurser og går glipp av verdifull kompetanseheving fordi altfor mange høyt utdannede innvandrere ikke får relevant jobb.

En av SSBs siste publikasjoner handler om overkvalifiserte innvandrere som ikke får brukt sine kunnskaper i det norske arbeidsmarkedet. Den siste boken jeg leste handlet om noe av det samme: Østeuropeiske flyktninger som ikke fikk relevant arbeid i Vesten etter krigen.

Det var legen Igor som ikke hadde fått med seg papirene sine fra medisinutdanningen, og som til tross for åpenbart høye kvalifikasjoner som lege, endte som portør på et sykehus. Det samme gjaldt den høyt dekorerte jagerpiloten Leonid som endte som taxisjåfør. Mens Sacha arbeidet ulovlig med noe han kunne svært godt, men ikke kunne si fra om. Deres kvalifikasjoner ble av ulike årsaker ikke anerkjent, men det handlet om formelle kvalifikasjoner som ikke ble godkjent, om språkkunnskaper, som når den ungarske stjerneskuespilleren ikke får roller i fransk film på grunn av uttale, og om sjansene for å få arbeid når man ikke var fransk.

I 2012 var det i Norge 94 000 ansatte med fullført utdanning fra høyskole eller universitet som var overkvalifiserte for jobben de utførte. Av disse var 28 000 innvandrere. Det er sløsing med ressurser. Om du får relevant arbeid eller ikke, avhenger også av hvor du kommer fra. I snitt er rundt 11 prosent overkvalifiserte i arbeidslivet, men kommer du fra land utenfor EU, Nord-Amerika eller Australia og New Zealand, er det hele 43 prosent som var overkvalifisert. Hvor gammel du er når du kommer til Norge spiller også inn. En ung innvandrer som får mesteparten av utdanningen sin i Norge og behersker norsk, vil naturlig nok også få mer relevant jobb.

Noen av gruppene er fulgt over tid. I de fem årene mellom 2007 og 2012 fikk 42 prosent av de norske som var overkvalifisert i 2007 mer relevant arbeid, mens det fremdeles var 85 prosent i gruppen utenfor EU og Nord-Amerika som fremdeles ikke hadde fått arbeid som var mer relevant. Det er nedslående statistikk.

Kunnskapsnæringene er motoren i norsk økonomi, med 500 000 sysselsatte og høyest verdiskaping etter oljen. Den desidert viktigste råvaren for disse næringene er tilgang til kompetente hoder, uavhengig av hvor de kommer fra. I mai i fjor la Oslo Handelskammer, i samarbeid med Abelia, Forskningsrådet og de fem største Næringsforeningene, frem en rapport om kompetanseinnvandring til Norge. Den viste at Norge mangler en mangler en overordnet politikk for kompetanseinnvandring. Rapporten handlet om hvordan vi tiltrekker oss kompetanse, men også om hvordan vi bedre kan utnytte kompetansen til dem som allerede er her.

I prosessene med godkjenning av kompetanse for leger, er det for eksempel mye å hente for å gjøre det bedre. Ofte er prosessene lange og kravene rigide. I dag venter alt for mange høyt utdannede på godkjenning fordi prosedyrene ikke er fleksible. Blant lærer- eller pedagogikkutdannede er andelen som ikke har relevant jobb dessverre høy blant innvandrere og lav i befolkningen generelt, selv om vi trenger både lærere og pedagoger i skoler og i barnehager. Blant naturfag- og ingeniørutdannede er det heldigvis ikke så stor forskjell mellom innvandrergruppene og befolkningen, og andelene som ikke har relevant arbeid er også lavere.

God integreringspolitikk og god utnyttelse av innvandreres kompetanse betyr sosial jumping for dem som kommer til Norge. Det er sosial jumping når en innvandrer gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst, men det avhenger av at vi benytter oss av det innvandreren har i bagasjen.

Innlegget er publisert hos Minerva 25.9.14.