Innvandring

Kompetanseinnvandring

Er vi flinke nok til å tiltrekke oss arbeidsinnvandrere med den rette kompetansen?, spør Mathilde Fasting (med fler) i Adresseavisen.

Mathilde Fasting

Publisert: 11. juli 2013

Av Paul Chaffey, Abelia, Berit Rian, Næringsforeningen i Trondheimsregionen, Mathilde Fasting, Civita og Kristin Omholt-Jensen, prosjektleder

Er vi flinke nok til å tiltrekke oss arbeidsinnvandrere med den rette kompetansen? Og vil flinke folk komme til Trondheimsregionen? Norge har de senere årene vært et populært land å komme til som arbeidsinnvandrer. Den norske debatten har imidlertid stort sett dreid seg om østeuropeiske bygningsarbeidere og ikke om kompetanseinnvandrere.

Trøndelagsbedrifter som vil ha kompetent arbeidskraft, må aktivt søke etter den. Markedsføringen av spennende jobber må skje lokalt, men koordineringen av alt det som skal til for å etablere et arbeidsforhold i Norge, kan organiseres bedre. I Stavangerregionen har næringsforeningen bidratt til at organisasjoner, bedrifter og lokale myndigheter møtes regelmessig og løser utfordringer knyttet til hvordan man skal rekruttere og beholde kompetanse i regionen. Man har også opprettet servicesentre (SUA) for utenlandske arbeidstakere og for arbeidsgivere hvor Arbeidstilsynet, Politiet, Skatteetaten og Utlendingsdirektoratet er til stede. SUA-sentre er i dag kun i Stavanger, Oslo og Kirkenes. Dessuten mangler sentrene kontakt med det viktigste direktoratet for godkjenning av utdannelse i Norge, NOKUT. De bør også være til stede.

Etablering av et SUA-senter i Trondheim er det første skrittet mot en god kompetanseinnvandringspolitikk. Mange ressurser finnes allerede i Trøndelag. De bør koordineres etter modell fra Stavanger. Det handler om å bygge næringsklynger basert på regionale fortrinn og sy opp gode og relevante møteplasser der kompetanseinnvandreren kommer. Trondheim har allerede NTNU som en viktig kompetanseklynge.

Oslo Handelskammer, i samarbeid med Abelia, Norges forskningsråd og de fem største næringsforeningene i Norge, Næringsforeningen i Trondheimsregionen inkludert, har tatt initiativ til en bred undersøkelse av hvordan kompetanseinnvandring til Norge foregår. Rapporten fastslår at Norge mangler en overordnet politikk for kompetanseinnvandring. Norge mottar mange arbeidsinnvandrere, men er ikke nødvendigvis et foretrukket land for innvandrere med høy og spesialisert kompetanse. For å hevde oss i fremtidens internasjonale konkurranse, må Norge være attraktivt for kloke hoder fra hele verden. Flinke folk liker å arbeide med andre flinke folk. En aktiv og målrettet politikk er nødvendig for å tiltrekke og beholde de vi trenger. Det innebærer blant annet at vi må ha kompetanse, ikke geografi, som utgangspunkt for hvem vi tar imot. Og skal de velge Trondheimsregionen, må trønderne fremheve sine arbeidsmuligheter og sitt sosiale miljø.

Kompetanseinnvandrere er ingen homogen gruppe, og det er ulike forhold som får dem til å bli og trives i Norge. Globale talenter er mennesker som reiser rundt i verden, dit hvor deres kompetanse er etterspurt. De er mobile og tiltrekkes av interessante jobber, internasjonale skoler, skatteordninger og enkel forflytting for seg og sin familie. Dersom Norge har kompetansebedrifter eller kompetansemiljøer som oppfattes som attraktive, kommer de til Norge, men vi risikerer også at de flytter ut igjen når andre muligheter byr seg.

Forskere, prosjektmedarbeidere eller innleid arbeidskraft er en annen gruppe kompetanseinnvandrere. Denne gruppen tar vanligvis ikke med familien og er mest opptatt av arbeidsoppgavene. De blir ikke i landet lenge, men vil arbeide og bringe penger til familien i hjemlandet. Å legge til rette for denne typen kompetanseinnvandring er viktig for dynamikken i arbeidsmarkedet. Her er miljøet rundt NTNU sentralt.

Andre kompetanseinnvandrere kommer for å arbeide og bo i Norge mer permanent. De tiltrekkes av innholdet i arbeidet, bedriften og landet. De tar gjerne med seg familien sin, og blir hvis de og familien trives. Deres barn skal gå på norske skoler, og det er viktig at deres partner får jobb. Noen flytter ikke tilbake til sitt hjemland før de blir eldre, og mange blir også norske statsborgere.

De ulike kompetanseinnvandrerne har ulike behov. En helhetlig innvandringspolitikk må ta hensyn til dette. Vi mener at en slik politikk bør legge til rette for at bedrifter kan tiltrekke seg og beholde kompetanseinnvandrerne. Det vil i praksis si at veien gjennom byråkratiet må tilpasses hvem som kommer, og at saksbehandlingstiden må være forutsigbar.

Byråkratiske barrierer for forflytning innenfor et konsern må forenkles. Her kan vi eksempelvis innføre et konsernvisum etter dansk modell. For gruppen som kommer på midlertidig basis, bør oppholdstillatelse tilpasses midlertidige arbeidsavtaler. Denne formen for kompetanseinnvandring er vanlig i forskning og i kunnskapsintensive næringer, og selv om denne arbeidskraften forsvinner ut igjen, blir den en viktig del av bedriftenes eller forskningsinstitusjonenes internasjonale nettverk.

For alle som vil bo i Norge over tid, er norskopplæring avgjørende. Derfor bør vi vurdere å innføre obligatoriske norskkurs, tilpasset innvandrerens kompetanse, ikke hvor den enkelte kommer fra.

Norge mangler en overordnet politikk for kompetanseinnvandring. Ved ikke å ha god en helhetlig politikk på dette området sender vi utydelige signaler til mennesker, personer, bedrifter og samfunn – og risikerer at flinke folk reiser forbi Norge og videre til andre interessante land. Kompetanseinnvandring er helt nødvendig dersom vi skal skape økonomisk vekst og opprettholde vårt nasjonale velferdsnivå. Derfor må det overordnede målet i en god politikk være å gjøre Norge til et foretrukket land for kompetansinnvandrere. Trønderne får gjøre sitt til at Trondheim og Trøndelag mottar sin andel.

Kronikken stod på trykk i Adresseavisen 11. juli 2013.