I april 2015 skrev politisk redaktør Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende at «det finnes ikke noe parti på Stortinget som viser mindre interesse for innvandring som saksfelt enn Høyre.» Ifølge Gudbrandsen har partiet tradisjon for å mene minst mulig om innvandring, og når det har ment noe, har det stort sett vært det samme som Arbeiderpartiet til enhver tid mener.

Siden 2015 har vi blant annet hatt en flyktningkrise, som også Norge fikk merke konsekvensene av. Det er blitt umulig å ikke ta inn over seg at migrasjon er et av vår tids aller største og viktigste temaer.

Det er blitt åpenbart at det internasjonale systemet for å håndtere store flyktningstrømmer er dysfunksjonelt. Det er et system som hverken lykkes med å ivareta de humanitære hensynene som begrunner asylordningen eller legger til rette for en kontrollert innvandring.

Litt enkelt sagt kan man si at Norge, i likhet med alle andre europeiske land, innrømmer sterke rettigheter til asylsøkere som greier å ta seg ulovlig til en europeisk grense, samtidig som vi gjør hva vi kan for å hindre dem i komme hit.

Det er i praksis et system som baserer seg på irregulær migrasjon, med alle de samfunnsmessige og menneskelige omkostningene det har.

Det bør være mulig å lage et bedre system. Som en følge av flyktningkrisen har vi sett en gryende debatt om behovet for mer grunnleggende reformer av det internasjonale flyktningregimet. UDIs direktør, Frode Forfang, var en av dem som tok til orde for radikale endringer av flyktningpolitikken i kjølvannet av migrasjonsbølgen i 2015.

Utgangspunktet til Forfang var at vi har et internasjonalt flyktningregime som kort og godt ikke makter å håndtere dagens migrasjonskrise. Han pekte på at et bedre alternativ kunne være å erstatte dagens asylordning med et system der europeiske land mottar kvoteflyktninger i et helt annet omfang enn i dag, og der det etableres langt bedre systemer for å screene og vurdere flyktninger før de reiser inn. Sammen med Sylo Taraku har jeg selv foreslått en lignende omlegging av flyktningsystemet i et Civita-notat.

Ingen skal påstå at det er enkelt å utforme en ny politikk for flyktninger og internasjonal migrasjon. Men behovet for å tenke nytt og helhetlig på dette feltet er påtrengende. Selv om den norske asyl- og flyktningdebatten stadig er dominert av enkeltsaker, detaljspørsmål og diskusjoner om retorikk, er programprosessene frem mot høstens stortingsvalg i både Ap, Sp og Frp preget av en erkjennelse av at vi har et grunnleggende problem som vi er nødt til å løse, og det foreslås konkrete reformer.

Følelsen av at det er behov for grunnleggende endringer av noe slag, er derimot fraværende når man leser migrasjonskapittelet i Høyres nye program.

Flyktningkrisen nevnes, med en konstatering av at det har vært en historisk tilstrømning av migranter. Men situasjonen ser ikke ut til å ha utløst noe større behov for hverken nærmere analyse eller nytenkning om politikken som føres.

Asylinstituttet er ifølge Høyre «et meget viktig verktøy». Dette hverken begrunnes eller knyttes opp mot noen form for vurdering av alternativer. Partiet slår videre fast at konvensjoner er noe som Norge skal overholde. At konvensjonene eller andre rammer for politikken kan ha svakheter, er ikke noe tema.

I det svært kortfattede kapittelet om innvandring har Høyre funnet plass til et punkt om å «heve kompetansen på LHBTIQ+ i hele asylkjeden», men ikke ett ord om behov for reformer i det internasjonale flyktningregimet. Videre foreslås et par mindre innstramninger i nasjonale regler, og det nærmest hamres inn at politikken skal være «strengt og rettferdig». Dette gamle Stoltenberg-mantraet brukes hele fire ganger.

Høyres innvandringspolitikk kan dermed se ut til å ha gått fra å være det Arbeiderpartiet til enhver tid mener, til det Arbeiderpartiet mente for noen år siden.

Det er et paradoks at partiet som i 2013 gikk til valg på «nye ideer og bedre løsninger» knapt ser ut til å ha en eneste nye idé på det politikkområdet som kanskje er vår tids aller største utfordring.