En handlingsregel for flyktninginnvandring
Kontroll over totalen kan gi en bedre flyktningpolitikk, skriver Torstein Ulserød og Haakon Riekeles i Aftenposten.
Publisert: 15. desember 2017
Kontroll over totalen kan gi en bedre flyktningpolitikk.
Asyl- og flyktningpolitikken er et av de mest splittende temaene i norsk politikk. I disse dager vurderer Venstre regjeringsdeltagelse med Høyre og Fremskrittspartiet, og nettopp flyktningpolitikken er kanskje det vanskeligste for dem å bli enige om.
Det er forståelig. Flyktningpolitikken er vanskelig. Det er et vanskelig politikkområde å styre, fordi helt avgjørende faktorer som påvirker hvor mange som kommer til Norge, ligger utenfor nasjonale myndigheters kontroll. Flyktningpolitikken handler dessuten om vanskelige dilemmaer, mellom humanistiske hensyn og hensyn til innvandringsregulering, som det er reell uenighet om mellom partiene. Samtidig er forskjellene i politikken mindre enn det høye konfliktnivået skulle tyde på.
Det er bred enighet om at personer med beskyttelsesbehov skal få asyl, og at Norge skal motta kvoteflyktninger. Det er også bred enighet om at asylsøkere uten beskyttelsesbehov som hovedregel ikke skal få opphold. De voldsomme uenighetene som utspiller seg gjelder forholdsvis små grupper, som det er uenighet eller tvil om trenger beskyttelse, eller som av forskjellige grunner er spesielt sårbare, og som noen dermed vil ha unntak for.
Det er ikke mulig å tenke seg en politikk som fullt ut løser disse avveiningene. Men de gjøres vanskeligere ved at debatter om hvilke grupper og individer som skal prioriteres, i realiteten preges av forskjellige syn på hvor mange vi kan makte å ta imot. Det er mulig å endre dette, også innenfor rammene av et internasjonalt flyktningregime som fungerer dårlig. I et nytt Civita-notat presenterer vi noen forslag til løsninger for å gjøre det.
Hovedgrepet som foreslås er å sette en ramme, eller et måltall, for antall flyktninger Norge skal ta imot. Et slikt måltall bør omfatte antall flyktninger Norge netto skal motta i et gjennomsnittsår, fra alle kilder, inkludert familiegjenforening med eksisterende flyktninger.
Et måltall er lite verdt uten politiske virkemidler for å sørge for at det blir nådd og ikke overskredet. Det viktigste virkemiddelet for å styre flyktninginnvandringen etter måltallet, er å justere antall kvoteflyktninger, som er den eneste delen av flyktninginnvandringen norske myndigheter har full kontroll over. I Civita-notatet beskrives det nærmere hvordan dette kan fungere i praksis, og vi viser at det også kunne fungert i etterkant av flyktningkrisen i 2015.
Norge har hatt stor suksess med en handlingsregel for oljepengebruk som setter rammer for hvilke disposisjoner som kan gjøres. Det har ført til en mer edruelig politisk debatt ved at uenigheter om nivå og sammensetning på offentlige utgifter, skatter og avgifter diskuteres innenfor en ramme det i prinsippet er bred enighet om. Ideen om et måltall for flyktninginnvandring er basert på en lignende tanke.
Et måltall for flyktninger vil naturligvis ikke løse alle konfliktsaker knyttet til flyktningpolitikken. Men et måltall vil gjøre det mulig å ha en mer reell og helhetlig diskusjon om hvilke grupper som bør få komme til eller få bli i Norge, uten at det blir en debatt som egentlig handler om innvandringsnivået.
Tilhengere av en restriktiv politikk vil sannsynligvis være mer villige til å ta hensyn til grupper som rammes urimelig hardt av en streng praksis, fordi de vil vite at dette ikke bidrar til netto høyere innvandring over tid. Tilsvarende vil innvandringsliberale trolig bli mindre tilbøyelige til å støtte enhver liberalisering, fordi det blir tydelig at en rausere praksis for én gruppe, uunngåelig vil måtte føre til en strammere praksis for noen andre.
Et måltall kan også bidra til et mer pragmatisk syn på midlertidighet. Flyktningretten er en mekanisme som er til for å sikre grunnleggende menneskerettigheter i en bestemt situasjon. Det er ikke et system som er laget for å legge til rette for permanent innvandring fra fattige land til foretrukne land i Vest-Europa.
Det betyr ikke at opphold som flyktning ikke bør kunne danne grunnlag for permanent opphold. Lange perioder med midlertidig opphold og uvisshet er uheldig både ut fra menneskelige hensyn og fordi det kan hindre god integrering.
I dag gis flyktninger midlertidig opphold i tre år, og i praksis har de fleste kunnet påregne å få permanent opphold etter det, uten at dette fremstår som en bevisst prioritering. Poenget i denne sammenhengen er at et måltall for totalt antall flyktninger kan legge til rette for en mer helhetlig debatt om kriteriene for permanent opphold.
Siden måltallet regnes som et nettotall, vil retur av flyktninger til opprinnelseslandet dersom det er blitt trygt (i flyktningrettslig forstand), gjøre det mulig å gi beskyttelse til flere nye flyktninger. Så blir det videre en avveining mellom ulike hensyn.
Når blir de menneskelige og samfunnsmessige hensynene som taler for at en person som er i Norge, men som ikke (lenger) har beskyttelsesbehov, så sterke at de tilsier at denne personen bør få varig opphold på bekostning av muligheten til å tilby opphold til en ny flyktning med akutt behov for beskyttelse? Vi foreslår et system hvor det skal ta litt lenger enn dagens tre år før en flyktning går fra midlertidig til permanent opphold, men hvor god integrering i form av språkkunnskaper, arbeidsinntekt og utdanning utløser raskere permanent opphold.
På den måten kan man iverksette intensjonen om at beskyttelse skal være midlertidig, uten at det svekker integreringen.
Andre vil kanskje foretrekke å gjøre politikken rausere for personer som allerede er i Norge ved å senke terskelen for å få både midlertidig og varig opphold. Med et måltall blir da dette en tydelig prioritering som må begrunnes, og som får konsekvenser for hvor mange nye flyktninger vi tar imot.
Ideen om et måltall må naturligvis utredes nærmere. Vi mener imidlertid at alle parter i flyktningdebatten bør være interessert i å vurdere dette.
Kanskje kan ideen være et mulig utgangspunkt for en ny flyktningpolitikk både Venstre og Fremskrittspartiet kan stå sammen om.
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 13.12.17. Se også notatet kronikken bygger på:
https://www.civita.no/publikasjon/en-bedre-flyktningpolitikk
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig