Behov for realitetsorientering
Migrasjonskrisen vil trolig, om den fortsetter i samme omfang, bidra til å forandre den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Dette bør det norske folk forberedes bedre på. Bård Larsen på VG-Nett:
Publisert: 6. november 2015
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Migrasjonskrisen vil trolig, om den fortsetter i samme omfang, bidra til å forandre den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Dette bør det norske folk forberedes bedre på.
Det er Regjeringens, Stortingets og medienes oppgave å så godt de kan, og med de estimater og tall som er tilgjengelige, å forberede folk på dette. Nordmenn er fornuftige folk som tåler å høre hvordan virkeligheten er og hvilke alternativer som er mulige.
Det er risiko for at mye må forsakes – og kanskje er mange villige til det, men da er det viktig at vi tar avgjørelsene på best mulig grunnlag.
Svært dramatisk
Politiets Utlendingstjeneste og Utlendingsdirektoratet opererer med 30 000 – 50 000 asylsøkere i 2016, men utelukker ikke at antallet kommer opp i 120 000. Slik utviklingen har vært de siste månedene er alle estimater så langt blitt sprengt. Samtidig er det få tegn til at pågangen avtar.
I New York Times (1.11) kan vi lese at 60 millioner mennesker er på vandring, enten mellom eller internt i land (tall for 2014, så det er høyere nå). De kommer ikke bare fra Syria, men fra en rekke land og regioner, inkludert Afghanistan, Irak, Gaza, Haiti, samt et dusin nasjoner i Nord-Afrika: «… uoffisielle ambassadører for mislykkede stater, uendelige kriger, uløselige konflikter.» Det mest slående ved dagens migrasjonkrise, er imidlertid hvor mye større den kan bli, melder avisen: «Jeg tror ikke denne bølgen kan stoppes», sier Sonja Licht ved International Center for Democratic Transition. «Den kan kanskje fra tid til annen være noe mindre intensiv, men vi er nødt til å forberede oss. Det globale nord må være forberedt på at det globale sør er på farten, hele det globale sør. Dette er ikke bare et problem for Europa, men for hele verden.»
Situasjonen er altså potensielt svært dramatisk. Det er åpenbart at Norge og Europa ganske snart må finne løsninger som begrenser omfanget av asylsøkere.
Det vil fremdeles være en bunnløs tilgang på sørgelig og ubehagelig nyhetsstoff om flyktninger, samtidig som det alltid vil være noe brutalt over en asylpolitikk som stenger grenser i den ene eller andre formen. Etter debatten å dømme, er det vanskelig å tro at presse og politikere er klar over dette.
Politiske rever
Migrasjonskrisen i Europa viser at land med gode velferdsordninger og en liberal flyktningpolitikk har stor pågang. Men fra mange av våre politiske aktører får vi høre postulater: «Før vi snakker om kroner og øre bør vi snakke om hvorfor vi skal hjelpe. Det kommer mennesker som flykter fra krig og undertrykkelse. De aller fleste som kommer til Norge har et beskyttelsesbehov, sa Arbeiderpartiets Geir Lippestad til NRK. Jan Egeland fortalte til NRK (25.10) at fred i Syria er det eneste som kan løse flyktningkrisen, uten å få et oppfølgingsspørsmål. «Jeg er lut lei av å høre de to mektigste politikerne i Norge fortelle igjen og igjen at det er et stort problem for Norge å vise solidaritet med flyktningene», sa SV-leder Audun Lysbakken til Dagbladet.
Politikeren er mer en rev enn et pinnsvin. Politiske kommentatorer har ofte rammefortellinger de vil formidle. Men politikk er alltid et spørsmål om prioriteringer, checks and balances. I krisetider bør det ikke være rom for opportunisme. Da trenger vi lederskap og fakta. Derfor må vi kunne snakke både om kroner og øre og om hvem som faktisk kommer.
Kan det være slik at pressen og noen politikere ikke er presise fordi stemningsbølgen tilsier det? Finnes det en frykt for å fremstå kynisk? I opposisjonen og i mellompartiene fremstår det som viktigere å overse fremtidige utfordringer fremfor å gi Frp noen poenger i innvandringspolitikken. I så fall er det alvorlig, fordi situasjonen er alvorlig. Statsminister Erna Solberg omtaler det som «vår tids største utfordring». I Morgenbladet hevder Joakim Ruist at man nesten må være uintelligent om man ikke er bekymret nå, selv om man har positiv holdning til innvandring. Ruist forsker på økonomiske konsekvenser av og holdninger til innvandring ved Handelshögskolan ved Gøteborgs universitet. Asylregningens omfang slynges i alle retninger, med store sprik. Det er ikke lett å vite hva man skal tro, fordi ulike aktører velger tallmateriale i henhold til egne rammefortellinger. Men det er pressens og myndighetenes oppgave å formidle så presis og ufiltrert kunnskap som overhodet mulig.
Unyansert mediebilde
Jeg var på seminar i Gøteborg i fjor. Der diskuterte vi debattklimaet og pressens rolle i Sverige. Svenske redaktører hevdet uten blygsel at de har et oppdrageransvar. De så ikke noe problem i at pressen vinklet innvandringsspørsmål på en bestemt måte og i tillegg nektet innvandringskritiske stemmer spalteplass. Norske medier har ikke inntatt den samme pedagogrollen, men preges allikevel av noe som ligner. Mediene skaper en stemning som er vanskelig å skjære gjennom med det som fremstår som iskald kalkyle. Ingen vil være slemme. Alle de store dagsavisene og rikskanalene gir oss daglige beretninger om flyktninger i nød og på vent.
Det er ikke noe galt i slike fremstillinger, men totalinntrykket er at de i for liten grad oppveies av nøktern og kritisk analyse. Et forskningsprosjekt ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO (2014) viste at norske medier legger større vekt på historiene til enkeltskjebner enn franske og amerikanske medier.
Ifølge forskeren Kjersti Thorbjørnsrud bidrar slike saker til et lite nyansert mediebilde, som muligens bidrar til en «symbolsk innvandringspolitikk».
Inntrykket er for eksempel at mediene i for liten grad belyser i hvilken grad migrasjonskrisen er en flyktningkrise og i hvilken grad den er en folkevandring. For selv om skillet kan være uklart, et dette viktig å undersøke. Martin Krasnik i Danmarks Radios Deadline intervjuet flyktninger om slike problemstillinger og fikk til svar at de ikke ønsket å bo i Italia. Av ulike grunner fremstår det ufint, nesten umenneskelig å konfrontere asylsøkere på denne måten her hjemme.
Alle vil ha dugnad, men få vil betale
Det kan bli mange demonstrasjoner fremover når regninga kommer på bordet. I Dagsnytt 18 (29.9) fremmet Senterpartiets Per Olaf Lundteigen et forslag om at ansatte i det offentlige bør ofre lønnsvekst neste år for å hjelpe flyktningene. Hvorfor ikke sløyfe jordbruksoppgjøret i stedet, var svaret fra fagforeningene. KrF er i harnisk over forslaget til omdisponering av bistandsmidler i statsbudsjettet. Preses i kirken, Helga Haugland Byfuglien, mener det er uverdig å «kutte i bevilgninger til fattige mennesker og land».
Det er egentlig bare én måte å finansiere en stor befolkningsvekst på, gitt at mange av dem som kommer, ikke kommer inn i arbeidslivet og betaler skatt: Det som går ut, må også komme inn. Stat og kommune må bekoste bolig, skole og barnehage, og trygder skal utbetales. Kanskje må skattetrykket økes for alle inntektsgrupper. Men dersom et (mulig) sekssifret antall migranter skal bosettes, er det stor risiko for at det er de lavtlønte som vil betale de største relative kostnadene.
Vi må sannsynligvis tenke nytt i forhold til for eksempel lønn , trygd og sykelønn. I kjølvannet av dette vil LO og resten av fagbevegelsen (og dermed flere partier) protestere – og det med en helt annen kraft enn dagens protester fra bistandsbransjen. De fleste migranter vil etter hvert bosette seg i de store byene, og utfordringer knyttet til integrering vil være størst der utfordringene allerede er flest.
Ideologisk gjenoppvåkning
Flyktningsaken vekker også ideologi til live. Uenigheter om hvordan samfunn, nasjonalstat og velferd skal innrettes, er langt større enn mange forestiller seg når alt er rolig og fornuftig. Det er når båten gynger at motsetningene kommer til syne.
Noen vil mene at migrasjonen er for massiv til at velferdsstaten kan bære kostnadene. Andre vil forsøke å reformere. Atter andre mener at det er grunnleggende urettferdig at vi i Europa har det så bra mens mange lider, men uten å ha svar på verken bærekraft eller begrensinger.
Statens primæroppgave er å sørge for borgernes sikkerhet, og for at de skal føle seg trygge. Hvis det sprer seg en forestilling i deler av befolkningen om at politikere, stat eller medier svikter – ikke minst på informasjonsfronten – er det ikke sikkert at reaksjonen blir behagelig.
Look to Sweden?
I Sverige har migrasjonsminister Morgan Johansson nå erklært at mottaksapparatet er sprengt. Det finnes ikke husvære. Samtidig ber Sverige EU om avlasting. Det er ikke usannsynlig at det vil legge et markant press mot Norge.
I svenske medier skrives det nå i vendinger som for kort tid siden ble omtalt som rasistisk, f. eks at det koster penger, fører til krise i kommunene og at velferdsstaten blir satt på alvorlig prøve. Hva har skjedd? For særlig uventet kan det ikke ha vært? Som den svenske kommentatoren Anna Dahlberg skriver: «När andra EU-länder började strama åt signalerade Sverige att vi ville vara landet annorlunda, där det inte finns någon gräns för hur många som vi kan ta emot … De som nu låter påskina att dagens situation var omöjlig att föreställa sig har helt enkelt fel.»
Expressens Lotta Gröning er ikke nådig: «… det handlar nämligen inte längre bara om de asylsökande, det handlar också om att lyssna till och prata med det svenska folket. Solidariteten är svårt att tvinga fram, den måste vara frivillig.» Videre skriver Gröning at samfunnskontrakten skranter. Politikerne må bygge tillitt til befolkningen, men det ser ut til å briste mener hun: «Jag undrar var alla politiker som tar ansvar har tagit vägen?»
Om migrasjonstakten fortsetter i samme tempo som den har gjort i mange uker nå, kan Sverige få en halv million asylsøkere neste år. Det er ikke usannsynlig at det vil legge et markant press på Norge.
Til Aftenposten uttalte den verdenskjente statsviteren Francis Fukuyama at det kommer til å bli vanskelig å integrere folk om ikke landene senker farten på inntaket av flyktninger: «Det er uunngåelig at de høyrepopulistiske partiene i Europa vil fortsette å vokse. De ønsker å beholde landets kultur, noe som ikke er helt urimelig. Migrantene kommer til å bli sinte og misfornøyde. Det må Europa være bedre forberedt på.»
Forskerne Jacob Aasland og Johannes Due Enstad skriver med utgangspunkt i det svenske debattklimaet at verken Sverigedemokratene eller de militante høyreekstreme vil forsvinne så lenge legitim kritikk av innvandringspolitikken stigmatiseres: «En inkluderende debatt blir desto viktigere i møte med de spenningene som kommer til å oppstå i kjølvannet av den nåværende asylinnvandringen, som sprenger alle tidligere grenser.»
Men her er det også god grunn til å advare. Skal faren for høyrefascistiske reaksjoner på innvandring påvirke innvandringspolitikken i Europa? Det er bred oppslutning om at man ikke skal kunne true seg til «sannheter».
Argumenter må selvfølgelig hentes i det faktabaserte og i erfaring. Både når det gjelder forhold som tilsier at integreringen går bra og fellesskapet fungerer fint, men også i de tilfeller hvor det oppstår problemer. Til det hører også en ærlig kommunikasjon om innvandringens og flyktningkrisens bærekraft og hvem det er som kommer.
Innlegget var publisert på VG Nett torsdag 5. november 2015.