Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Jeg er blant dem som har forandret mening i deler av innvandrings- og integreringspolitikken.
Publisert: 3. juli 2024
I 1996 skjedde det noe som jeg ikke har glemt.
Jeg deltok på Høyres landsmøte, og Jan Petersen, som var leder i Høyre, holdt tale.
Han snakket om innvandring og integrering, og han fortalte at Høyre ville vurdere å lovfeste at det skulle stilles krav til norskkunnskaper eller til gjennomført norskopplæring før det ble gitt permanent bosettingstillatelse i Norge.
Flere på landsmøtet reagerte negativt på forslaget.
To av dem som reagerte, var Unge Høyre-lederen og jeg.
Jeg følte at det nærmest var rasistisk å stille slike krav. På forsiden av Aftenposten sto det at jeg «reagerte kraftig» og tok «sterk avstand» fra partilederens forslag.
I dag er antagelig alle enige om at Jan Petersen hadde rett, og at jeg tok feil. Jeg var naiv. Han var forutseende.
Dagens regler, som ingen synes å være uenige i, er strengere enn de reglene som han foreslo den gangen. De fleste har i dag erkjent at innvandring ikke er bærekraftig hvis ikke innvandrerne integreres og inkluderes på en god måte.
Mange typer
Det er mange typer innvandrere i Norge. Forenklet kan vi skille mellom arbeidsinnvandrere, flyktninger og familieinnvandrere.
Gruppen arbeidsinnvandrere omfatter først og fremst de som, siden 2004, tilhører EØS-området, og som derfor er omfattet av reglene om fri bevegelse av personer. Vi har et felles arbeidsmarked i EØS, og så lenge vi skaffer oss arbeid i et annet EØS-land, kan vi arbeide og bosette oss der.
Arbeidsvandringen fungerer, i all hovedsak, meget bra. Det finnes problemer, men systemet virker: Både norske bedrifter og offentlig sektor får arbeidskraft. De som kommer, får arbeid og bedre råd. Og landene de kommer fra, og som mange nå har reist tilbake til, er blitt rikere.
Den såkalte asylinnvandringen er mer kontroversiell og handler opprinnelig ikke om innvandring i det hele tatt. Asylinstituttet ble etablert for å beskytte mennesker som er politisk forfulgt, og som har grunn til å frykte for sitt eget liv og frihet.
Problemet er at asylsystemet i Europa har gått i stykker.
Den nederlandske migrasjonsforskeren Ruud Koopmans forklarer det godt i boken «Die Asyl-Lotterie» (Asyllotteriet):
- Flertallet av dem som kommer, er i virkeligheten økonomiske migranter som drømmer om et bedre liv. Det er forståelig, for de har ingen annen lovlig vei til Europa. Men tusenvis dør, fordi de blir lurt av menneskesmuglere og betaler dyrt for å legge ut på en svært farefull ferd. Koopmans omtaler det som det mest dødbringende migrasjonssystemet i verden og mener at det er en humanitær og moralsk skandale.
- Det er ikke de som trenger det mest, som får asyl eller opphold i Europa. Det er unge, friske menn fra, relativt sett, bedrestilte familier, mens de som trenger hjelpen vår mest, ikke har en sjanse. Mange av dem som kommer, kvalifiserer heller ikke til å få asyl. Likevel får mange av dem oppholdstillatelse. Det er utallige muligheter for å utsette en utreise og for å anke.
- Mottakskapasiteten blir belastet, også fordi familiegjenforeningen (som også omfatter familieetablering) er blitt langt mer omfattende enn vi opprinnelig trodde. Det gjør integreringen vanskeligere.
- Sikkerheten trues, fordi vi mister kontrollen. Mange som ikke er reelle flyktninger, går under jorden og lever som illegale uten rettigheter. De kan ty til kriminalitet for å overleve, og i verste fall skapes det parallellsamfunn av klaner som lever uten lov og orden.
- Samtidig svikter vi de landene som flyktningene først søker til, og som tar imot flest. Integrering går ofte best i nærområdet, men belastningen på disse landene er enorm.
Koopmans’ konklusjon er at denne utviklingen fører til splittelse i Europa og gir autokratene spillerom. Belarus, for eksempel, har nærmest organisert flyktningkriser ved Europas grenser for å destabilisere våre samfunn.
Hvordan hjelpe?
Over hele Europa blir det nå tenkt og diskutert hvordan vi kan hjelpe verdens flyktninger og forfulgte på en bedre måte.
Forslagene varierer, men de har noen fellestrekk: Vi må stå sammen. Ett land alene kan ikke innføre et nytt asylsystem, og derfor er EU viktig. Vi må forsøke å hjelpe flere i nærområdene og hjelpe flere av dem som trenger det mest. Og vi må gjøre det på en måte som også er bærekraftig for våre egne samfunn. Det er skremmende at kriminelle nettverk i Sverige nå infiltrerer politi og rettsvesen. Hvis de liberale demokratiene forvitrer, forvitrer nemlig alt.
Skandinavia er, interessant nok, et eksempel på hvor mye politikken betyr, og hvor ulik utviklingen kan være.
Lenge ble Danmark fremstilt som et skrekkeksempel på et land som førte en altfor streng innvandrings- og integreringspolitikk, mens Sverige fremsto som et liberalt forbilde. I dag er alt snudd på hodet: Sverige er skrekkeksempelet, og mange reiser nå på studietur til Danmark for å lære.
Det er nesten 120 millioner flyktninger og internt fordrevne i verden. De (og vi) fortjener bedre enn det urettferdige og moralsk korrupte asylsystemet vi har i dag.
Det er dessverre ikke opplagt hva alternativet er, men noe virker verdt å vurdere:
Vi bør gi mer hjelp til nærområdene. Vi bør behandle asylsøknadene før de som flykter, blir lurt, robbet og risikerer å dø. Vi bør overveie å gjøre det lettere å være reell arbeidsinnvandrer, på strenge vilkår, fra land utenfor EØS. Vi bør ha en diskusjon om en strengere bosettingspolitikk og innslusingslønn for dem som kommer til Norge.
Har forandret mening
Jeg er blant dem som har forandret mening i deler av innvandrings- og integreringspolitikken.
Men selv om jeg har forandret mening, vil jeg protestere hvis noen mener at jeg er blitt mindre moralsk eller har dårligere verdier enn jeg hadde før. Jeg har lært av erfaring og fått mer kunnskap.
Jeg er takknemlig for å bo i et land som, tross alt, har en sivilisert innvandringsdebatt. Professor Grete Brochmann, som har ledet to offentlige utvalg om migrasjon og integrering, fortjener en del av æren for det. Vi kan ikke la fremmedfiendtlige legge premissene for debatten.
Samtidig er det viktig å huske at det er mye som går veldig bra i Norge. Innvandrere og barn av innvandrere er for eksempel sterkt overrepresentert i høyere utdanning. Og helse- og omsorgssektoren hadde kollapset uten innvandrere.
Det kan gjøre vondt når idealene møter virkeligheten. Men vi kan ikke sitte stille og se på et system som har spilt fallitt.
Helt nøyaktig hva som bør gjøres, er dessverre vanskelig å vite.
Men det er viktig at noen, som Unge Høyre, stikker hodet frem og forsøker å tenke nytt.
Innlegget er publisert i Aftenposten 1.7.2024.
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig
Norsken, svensken og dansken trenger litt løsningsorientert samtaleterapi
