Behov for en mer rasjonell flyktningpolitikk

Publisert: 15. januar 2016

Av Torstein Ulserød, jurist i Civita

Den pågående flyktningkrisen har ført til endringer i asyl- og innvandringspolitikken i en rekke land i Europa de siste månedene. Det gjelder også Norge. Rett før nyttår la Regjeringen frem forslag til flere endringer i regelverket “for å stramme inn og gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge”, som det heter i pressemeldingen fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Forslagene har skapt til dels sterke reaksjoner fra både deler av opposisjonen og enkelte organisasjoner. De enkelte tiltakene må selvsagt diskuteres grundig. Men i lys av konteksten for disse forslagene, er det ingen tvil om at noen innstramninger i den retningen Regjeringen foreslår, er nødvendige. Når våre naboland strammer inn, vil det være uholdbart om Norge lar være å foreta seg noe.

Det er, som flere har påpekt, på mange måter et kappløp mot bunnen og et “svarteperspill” som nå pågår i asylpolitikken i Europa, der landene konkurrerer om å gjøre seg minst mulig attraktive for flyktninger.

Denne dynamikken er forståelig, men tragisk. Situasjonen vi nå er i, viser svakhetene ved det internasjonale flyktningregimet. Det er et system som hverken lykkes med å ivareta de humanitære hensynene som begrunner asylordningen eller legger til rette for en kontrollert innvandring. Resultatet er at landene forsøker å gjenvinne kontrollen ved å stramme inn på måter som uunngåelig også rammer flyktninger med beskyttelsesbehov. Det er ikke riktig som bl.a. myndighetene hevder, at innstramninger bare hindrer de uten beskyttelsesbehov fra å ta seg til Norge.

Det bør være mulig å lage et bedre system. Et system som både er mer rettferdig, humant og forutsigbart. Det var i hvert fall utgangspunktet vårt da Sylo Taraku og jeg nylig skrev et Civita-notat med forslag til en mer helhetlig og rasjonell flyktningpolitikk.

I notatet tok vi til orde for at hovedgrepet i et nytt system for flyktninger bør være å skille mellom store befolkningsgrupper som er tilfeldige ofre for krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd, og flyktninger som på individuelt grunnlag er mål for forfølgelse.

Krigsflyktninger som gruppe kan ivaretas bedre gjennom det EU kaller «Regionalt utviklings- og beskyttelsesprogram » (RDPP), som omfatter alt fra innkvarteringstilbud i nærområder, integrering og trygg repatriering, til gjenbosetting av noen flyktninger til trygge tredjeland utenfor Schengenområdet. På den måten kan vi ivareta asylretten i nærområdene og bidra til å forebygge tragedier i forbindelse med menneskesmugling.

I tillegg bør det etableres et eget program for å sikre beskyttelse for menneskerettsforkjempere og politiske dissidenter, som opprinnelig var hovedmålgruppen for Flyktningkonvensjonen. Disse skal vite at dersom risikoen blir for stor, stiller det internasjonale samfunnet opp for dem, også, som en siste utvei, ved å tilby asyl i et trygt land.

Også Frode Forfang, direktør i UDI, har nylig tatt til orde for radikal nytenkning om flyktningpolitikken i en kronikk i Aftenposten (6.1.). Forfang peker på de samme åpenbare svakhetene ved dagens system som vi har beskrevet. Oppsummert kan man si, som Forfang skriver, at vi har “et internasjonalt flyktningregime som ikke makter å håndtere dagens migrasjonskrise.”

Det vil være krevende å utforme en ny politikk for flyktninger, og det er ikke opplagt hva som vil være de beste, eller minst dårlige, løsningene. Men behovet for å tenke nytt og helhetlig om flyktningpolitikken burde nå være åpenbart. Derfor er det forstemmende at den offentlige debatten mellom partiene stadig domineres av posisjonering, smålig krangling og forutsigbar retorikk.

Et stort flertall av partiene har riktignok gått inn for en “gjennomgang” av internasjonale konvensjoner på flyktningfeltet, i det såkalte asylforliket. Det er neppe nødvendig for å legge om praksisen. Men i alle tilfeller har hverken Regjeringen eller opposisjonspartiene antydet noe om hvilke endringer man eventuelt ser for seg i dagens system. Isteden brukes kreftene på debatt om nasjonale tiltak, samt omfattende diskusjoner om andres retorikk, og om hvem som egentlig har “eierskap” til bestemte løsninger.

Det er åpenbart at dagens asylsystem er dysfunksjonelt og bør reformers. Vi trenger en mer helhetlig politikk som kommer flere flyktninger til gode, og som samtidig sørger for nødvendig kontroll med innvandringen til Europa. Nasjonale innstramningstiltak er ikke et fullgodt svar på utfordringene vi står overfor, uansett hvor ”strenge og rettferdige” de hevdes å være. Vi trenger felleseuropeiske løsninger. Det er ingen som påstår at det er lett å få til, men Norge bør ha som ambisjon å bidra med konstruktive forslag til løsninger. Derfor trenger vi en mer overordnet og løsningsorientert debatt om flyktningpolitikken. Å bidra til en slik debatt bør nå være et felles ansvar.

Innlegget var publisert på VG-nett torsdag 14. januar 2016.

Publisert: 24. oktober 2023