Å viske ut forskjeller
Klassereisen landets nye kulturminister har foretatt viser den store sosiale mobiliteten barn av innvandrere har. Vi har et ansvar for å sørge for at flere i denne gruppen lykkes, skriver Mathilde Fasting i Minerva.
Publisert: 19. februar 2020
Abid Raja har gjort en av de største klassereisene i Norge de siste tiårene. I dag er han kulturminister for Venstre. I 2017 fortalte han til A-magasinet om en vanskelig oppvekst. For Abid gikk det bra. Som han sa: «En dose flaks. At jeg var for redd til å bli med på kriminelle aktiviteter. Vilje og trass.»
Maryam Iqbal Tahir, skribent i Aftenposten, hyllet Abid Raja dagen etter at han ble kulturminister. Innlegget hennes heter «God nok for Norge». Der skriver hun at det koster å viske ut store forskjeller på én generasjon. Maryam, og broren Ali, har visket ut store forskjeller. Maryam er jurist og journalist, mens Ali er sportsreporter i NRK.
De er alle tre forbilder for andre innvandrere og for barna deres. Forskningen sier at mange barn av innvandrere har stor sosial mobilitet, men bildet er todelt. Blant barn av innvandrere finner vi både «toppen» og «bunnen». I pressen er det enkelt å finne «bunnen». Det skrives ofte om alt som ikke er bra, om gjenger, om kriminalitet, om problemer med islam og om «innvandrerskoler». Dessuten skrives det om kulturforskjeller og religiøse skikker som ikke aksepteres i Norge, som tvangsgiftemål og omskjæring av jenter, eller om barn som sendes på koranskoler i land foreldrene kommer fra. Det er viktig at det sies fra, men det har lett for å overskygge at det er svært mange som klarer seg fint. Det er ikke morsomt å bli mistenkeliggjort fordi du tilfeldigvis har et fremmedklingende navn eller ikke ser ut som en viking.
Jeg valgte for tre år siden å snakke med den andre siden, «toppen», de som har lykkes og som har visket ut store forskjeller. Jeg ville vise frem at integreringen i Norge også fungerer godt, ikke minst takket være den innsatsen mange innvandrere og deres barn gjør. Det er oppløftende å se at det skjer mye på en generasjon. Stadig flere etterkommere av innvandrere er i dag ferdig med videregående skole, holder på med høyere utdanning eller har startet en karriere i yrkeslivet.
Boken med alle portrettene valgte jeg å kalle Vilje til å lykkes, for felles for alle jeg har snakket med, er at de har en sterk vilje til å lykkes, og at de har jobbet hardt for å få det til. Foreldrene har ofte høye ambisjoner på barnas vegne og ønsker sterkt at barna skal ta utdanning og gjøre det godt på skolen. Men noen barn har det vanskelig hjemme, både sosialt og økonomisk. Innvandrerfamilier ligger nederst på mange slike statistikker i Norge. Det gjør utfordringene store.
Abid Rajas utgangspunkt var nederst på den økonomiske statistikken. Han har fortalt om vilje og om trass. Han fortalte til A-magasinet at noen lærere har sett ham, mens andre mente han burde ta en yrkesfaglig utdanning, selv om han selv ikke ville det. Dette er svar som går igjen hos alle dem jeg har intervjuet. De kommer fra 18 forskjellige land, og det er likt for både gutter og jenter. En nabo, en norsk venn, en lærer eller en fotballtrener kan være det som skal til, som vipper det over i positiv retning.
Generelt ønsker de fleste å bli behandlet som «alle andre». Kontakt med nordmenn, både på skolen og i fritiden, hjelper godt på forståelsen av og integreringen i det norske samfunnet. Dette er sterke og flotte mennesker som er viktige ressurser for det norske samfunnet, og som kan være gode forbilder, både for ungdom med minoritetsbakgrunn og for alle andre ungdommer. De er i dag dataingeniører, sivilingeniører, jurister, økonomer, journalister, leger, politi, og til og med kulturminister.
På én generasjon har de tatt et kjempejafs. De er gode nok for Norge i massevis. Hvorfor noen av dem sliter med å få jobb på grunn av fremmedklingende navn, er vår skyld, ikke deres. Det minste vi kan gjøre, er å gi dem en sjanse. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg skulle ansette mennesker. Jeg kalte inn flere med fremmedklingende navn til intervju og endte med å ansette den mest lojale, arbeidsomme og hyggelige medarbeideren jeg noen gang har hatt. Hun var innvandrer, alenemor og hadde et fremmedklingende navn. I dag er hennes to døtre leger.
Skal vi lykkes med integreringen, kan vi ikke bare stole på at løvetannbarn, som Abid Raja, har så stor vilje at han ender som kulturminister. Vi er naboer, arbeider med barn og unge, er arbeidskollegaer, arbeidsgivere, venner, trenere eller fritidsledere. Intervjuene i Vilje til å lykkes viser at det ikke skal så mye til før noe kan gjøre veien mye bedre.
Som Abid sa i 2017: «Det kunne gått begge veier med meg.» Vi har et ansvar for å sørge for at flest mulig går riktig vei.
Innlegget var publisert i Minerva 17. februar 2020.
Relatert
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig
Norsken, svensken og dansken trenger litt løsningsorientert samtaleterapi
Mustafa Hasan kommer ikke til å bli den siste som opplever urettferdighet
