Klimasøksmål som aksjonsform
BREV nr. 42
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Publisert: 15. oktober 2024
Juridisk argumentasjon kan i seg selv ikke påvirke klimaendringer, med mindre argumentasjonen bygger på forpliktende rettsregler om virksomme tiltak, og reglene samtidig respekteres og håndheves etter formålet. Rettsreglene er både nasjonale og internasjonale. De sistnevnte er særlig viktige, siden mange stater forplikter seg. Parisavtalen om klimapolitikken (2015) er for eksempel tiltrådt av nesten alle verdens stater. Norske myndigheter påtar seg klimaforpliktelser gjennom folkeretten, men også gjennom EU-retten ved EØS-avtalen. I tillegg kommer andre norske rettsregler, også på grunnlovsplanet. Når rettsregler gir rettigheter og pålegger forpliktelser, gir reglene grunnlag for søksmål.
Folk kan ha forskjellige oppfatninger av årsakene til klimaendringer, og er ellers ulikt opptatt av dem. I noen tilfelle kan det være bedre å tilpasse seg endringene enn å bekjempe dem. Mange mener imidlertid at klimaendringene i hovedsak er en overordnet trussel, som det er gode grunner til å bekjempe. Kampen føres på ulike måter. En særlig akseptabel aksjonsform må sies å være søksmål ved domstolene på grunnlag av gjeldende rett. Slike søksmål sprer seg, også ved at de synes å få økende tilslutning i domstolene.
Denne utvikling er et aspekt av en mer generell rettsliggjøring av samfunnsutviklingen ved nasjonal lovgivning, men også ved internasjonale avtaler. Noen er kritiske til slik rettsliggjøring: Den ses som en maktforskyvning fra lovgivende til dømmende myndighet, og innskrenker demokratiet. Men det kan innvendes at det er lovgiver som driver rettsliggjøringen frem; domstolene tar ikke selv opp saker, men behandler bare saker som bringes inn for dem.
Domstolene, og Høyesterett i siste instans, skal påse at de to andre statsmakter følger reglene de er bundet av. Stortinget kan ikke gi eller endre lover i strid med Grunnloven, og er ved grunnlovsendringer bundet til ikke å endre dens ånd eller prinsipper. Forvaltningen må holde seg til Grunnloven og lovgivningen. I siviliserte samfunn står de politiske statsmakters vedtak prinsipielt og i praksis under kontroll av uavhengige domstoler.
Denne domstolsprøvning vil imidlertid ha noe ulik karakter. For eksempel vil en prøvning være grundigere ved brudd på menneskerettigheter, mens en prøvning i rettsforholdet mellom statsmaktene vil være mer overordnet og varsom; prøvning av økonomiske og sosiale rettigheter kommer i en mellomstilling. Det kan ofte ligge nært å prøve regler om saksbehandling, men fjernt å prøve politiske, sosiale og økonomiske avveininger som er gjort ved lovgivning og forvaltningsvedtak i enkeltsaker, med mindre det er åpenbare mangler. Dette betyr at styrken og oppmerksomheten i domstolsprøvningen varierer med sakstypene.
Domstolene skal avgjøre rettstvister, men avvise saker som ikke oppfyller lovens vilkår for behandling. For eksempel må partenes uenighet gjelde et rettskrav og saksøker må ha rettslig interesse i å få dom. I tvilstilfelle avgjør domstolen selv tolkningen av de rettslige vilkår, og må da gjøre et valg. I slike valg trekkes en grense for domstolenes egen myndighet overfor de andre statsmakter.
Mye av det som er sagt foran om nasjonale domstoler, særlig de som dømmer i siste instans, vil også gjelde for internasjonale domstoler. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), EU-domstolen og EFTA-domstolen er eksempler på slike domstoler. Ett særtrekk ved en internasjonal domstol er at ulike rettskulturer møtes. Den dømmende virksomhet bidrar til harmonisering mellom flere stater gjennom rettslig avklaring og utvikling. I EU og EØS har dette stor praktisk betydning, da EUs lovgivning (forordninger og direktiver) normalt favner mange saksområder og gir mer detaljerte regler enn det som er vanlig i internasjonale avtaler.
I Norge har blant andre Greenpeace og Natur og Ungdom benyttet søksmål som et virkemiddel i klimakampen. Grunnlaget har vært menneskerettigheter, først etter Grunnloven (§ 112, blant annet om alles rett til et miljø som sikrer helsen og om statsmyndighetenes plikt til å iverksette tiltak) og dernest etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (artiklene 2 og 8, som sikrer retten til liv og retten til privatliv). Søksmålet er fortsatt til behandling i EMD.
Et annet klimasøksmål fra disse organisasjoner står for Borgarting lagmannsrett. Det har en noe annen tilnærming. Søksmålet gjelder tillatelser til å utvinne olje og gass på kontinentalsokkelen. EUs direktiv 2011/92/EU om miljøvirkninger ved utbyggingsprosjekter (direktivet) er omfattet av EØS-avtalen. Det fastsetter at prosjekter med store miljøvirkninger skal utredes etter direktivet. Utbygger skal legge frem en ‘Plan for utvikling og drift’ (PUD, eller planen). PUD skal godkjennes av myndighetene som en del av behandlingen av utbyggingssaken.
Tvisten gjelder om godkjenningene er i samsvar med tolkningen av Direktivet, slik det er gjennomført i norsk rett. Borgarting lagmannsrett har stilt spørsmål til EFTA-domstolen om utslipp av klimagasser er en miljøvirkning i direktivets forstand; om en nasjonal domstol må fjerne de ulovlige følger av en godkjenning gitt uten at planen også omfatter klimagassutslipp; og om en nasjonal domstol kan gjøre unntak med tilbakevirkende kraft, dersom feilen ikke har påvirket utfallet av saksbehandlingen? Saken verserer for EFTA-domstolen (sak E-18/24).
Søksmålet er et eksempel på at saksbehandlingsregler kan bli viktige i et klimasøksmål. Saksbehandlingsregler er fastsatt for at forvaltningsvedtak skal bygge på et tilstrekkelig, godt opplyst grunnlag for å sikre samfunnets, partenes og tredjeparters behov og interesser. Følges ikke sakbehandlingsreglene, kan det oppstår feil og skadevirkninger.
En EØS-tilnærming kan være egnet også for klimasøksmål. EU-retten er en felles rettsorden for EU-statene. For EUs indre marked vil den også omfatte EFTA-statene i EØS. EU-retten har en omfattende rettsregulering for miljø og klima. Denne regulering er stort sett EØS-relevant. Dette gir et tilfang av tvistemuligheter, hvor søksmål om feil i saksbehandlingen etter forholdene kan vinne frem. Slike søksmål vil i alle tilfelle kunne ha en viss preventiv virkning, fordi et vedtak eventuelt må rettes. Det offentlige kan dessuten bli erstatningsansvarlig, dersom ansvarsvilkårene er oppfylt. Er det klart at feil saksbehandling ikke har hatt noen betydning for avgjørelsen, vil det normalt ikke være noe grunnlag for tvisten.
Å kalle en domstol for ‘aktivistisk’ eller lignende, vil være en kritikk av domstolen: Den har tatt seg politisk makt den ikke bør ha – den har kort sagt ‘gått for langt’. En slik kritikk kan nok ofte forstås som at kritikeren er uenig i domsresultatet, typisk fordi resultatet ble eller kunne bli et annet med en politisk løsning. Men hva som er ‘rett eller galt’ i en slik sammenheng, er ikke alltid lett å si med sikkerhet. Om en dom har fremtiden for seg eller ikke, kan bare utviklingen vise. En uheldig dom vil demokratiet selv kunne korrigere for fremtiden ved lovgivning eller rettspraksis.
Erfaringene viser imidlertid at dommer fra de høyeste domstoler oftere blir kodifisert enn korrigert. Når det gjelder natur, miljø og klima har det i samfunnsutvikling generelt vært for lite respekt og for sterk belastning. Det er god faglig støtte for at klimaendringer i en stor grad er menneskeskapt. Om domstolene, som den tredje statsmakt, i noen tilfelle skulle gå for langt i omtanke for klimaet, kan vel dét likevel være å foretrekke fremfor det motsatte?
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
