Tybring-Gjeddes Brexit-drøm
Frps utenrikspolitiske talsmann tar feil i at man kan inngå frihandelsavtaler uten å avgi selvråderett, og at det er økende misnøye med EU. Steinar Juel i Minerva.
Publisert: 30. januar 2019
Stortingsrepresentant og utenrikspolitisk talsperson for Fremskrittspartiet (FrP), Christian Tybring-Gjedde, hadde et underlig innlegg i Aftenposten 28. januar. Han skriver at «en ny europeisk hverdag (etter et Brexit) åpner for nye unike muligheter for handel».
Tybring-Gjedde mener Norge bør arbeide for en atlantisk frihandelsavtale mellom Norge, Storbritannia, USA og Canada. «En slik handelsavtale mellom USA, Canada, Storbritannia og Norge vil ha en rekke fordeler som eksisterende handelsavtaler ikke har. I motsetning til EU vil en frihandelsavtale mellom de fire nordatlantiske allierte ikke ha som utgangspunkt gjensidig avhengighet for å unngå krig» skriver han videre.
Trump vil ikke ha flernasjonale avtaler
Hvis Storbritannia forlater EU, bør Norge helt klart forhandle frem en frihandelsavtale med dem. Om det er hensiktsmessig, og mulig, å etablere et frihandelsområde som også omfatter USA og Canada, er et annet spørsmål. USA er for tiden ikke veldig tilhenger av flernasjonale handelsavtaler, for å si det forsiktig.
Under ledelse av president Trump hoppet USA av forhandlingene om en frihandels- og samarbeidsavtale i Asia (TPP). Forhandlingene om en omfattende avtale mellom USA og EU (TTIP) har stanset opp, blant annet som følge av USAs innføring av handelsrestriksjoner, restriksjoner de truer med å trappe opp.
Dagens amerikanske administrasjon har flere ganger sagt at de ønsker separate avtaler med enkeltland, ikke multilaterale eller regionale frihandelsområder.
Fred er ingen ulempe
Tybring-Gjedde argumenterer som om det er en ulempe for EUs (og EØSs) indre marked at EU også er et fredsprosjekt. Det er uforståelig, og oppsiktsvekkende av en utenrikspolitisk talsperson fra et av regjeringspartiene. EU består av land som grenser opp til hverandre. Uansett om vi hadde hatt historien med kriger eller ikke, er det et naturlig område for frihandel og tette økonomiske bånd forøvrig. Det er heller en stor fordel at man kan kombinere et fredsprosjekt med etablering av et indre marked, og ikke en ulempe.
Misforstått selvråderett
Tybring-Gjedde hevder at «..frihandelsavtale utelukker enhver form for påtvunget overnasjonalitet og avståelse av selvråderett». Samtidig skriver han at en slik frihandelsavtale vil kunne være rettet mot felles regelverk og betingelser. Dette henger ikke sammen. Avtales det felles regelverk og betingelser for å få markedsadgang, så avgir man suverenitet.
Frihandelsavtaler vil typisk også ha tvisteløsningsordninger. I den omfattende frihandelsavtalen mellom EU og Canada etableres det et eget tvistetribunal, med overnasjonal rolle. Også gjennom vår tilslutning til Verdens handelsorganisasjon (WTO) avgir Norge suverenitet, ved at vi slutter oss til regelverk for toll, subsidier av eksportprodukter, og vi har akseptert at WTOs tvisteløsningsorgan har en overnasjonal rolle.
Frihandelsavtaler uten avståelse av suverenitet vil nødvendigvis gi svært begrensede handelsrettigheter. Frihandelsavtaler som gir god markedsadgang vil alltid legge bindinger på partene når det gjelder regelverk, spørsmål om likebehandling og bruk av subsidier.
Storbritannia har, som et hvert annet land, full rett til å bestemme om de vil være med i EU eller ikke. Da britene sommeren 2016 stemte for å melde seg ut, ble det hevdet både fra Senterpartiet og SV at dette ville skape nye muligheter for Norge. Det er forunderlig at Tybring-Gjedde kommer med det samme budskapet nå, når dette åpenbart ikke er tilfellet.
Ingen stigende misnøye
Tybring-Gjedde er heller ikke helt a jour når han hevder det er tiltagende misnøye med EUs overnasjonalitet. Eurobarometer viser tvert i mot økt oppslutning om EU i befolkningen i EU-landene.
Tybring-Gjedde hevder videre at Storbritannia neppe blir det siste landet som forlater EU, og at Norge må ha «en realpolitisk tilnærming til internasjonal handel slik at vi raskt kan dra fordel av nye utenrikspolitiske realiteter». Ja, vi må ha en realpolitisk tilnærming og tilpasse oss når det skjer endringer.
Om noen andre land kommer til å melde seg ut av EU en gang i fremtiden, kan selvsagt ikke utelukkes. Det er imidlertid ingen tegn til dette nå. Om noe, har Brexit heller økt samholdet i EU. For Norge vil det være en stor ulempe om EU skulle fragmenteres. I den grad vi kan, er det derfor noe vi bør gi vårt bidrag til ikke skal skje. Jeg håper Tybring-Gjedde er enig i det.
Innlegget var publisert i Minerva tirsdag 29. januar 2019.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
