Handel

Gamle forestillinger om selvforsyning kolliderer med virkeligheten

«Ønsket om økt selvforsyning har en tendens til å se helt bort fra det vesentligste, nemlig at økt geografisk konsentrasjon av produksjon og leveranser til eget hjemland både konsentrerer og øker risiko- og sårbarhetsnivået», skriver Lars Peder Nordbakken i E24.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 19. juni 2020

iStockphoto.com/Alena Kravchenko

Selv om det menneskelige beskyttelsesinstinktet og medial dramaturgi i disse tider har lett for å favorisere holdninger i favør av økonomisk nasjonalisme og mer selvforsyning, taler både fakta og anvendt økonomisk teori i en helt annen retning. Den aktuelle koronakrisen har demonstrert dette på en tydelig måte.

At hele verden er avhengig av Kina og India som de eneste produsentlandene for viktige råstoffer i enkelte typer antibiotika, har fått mye oppmerksomhet de siste månedene.

Det kan lett forlede oss til å få et fordreid bilde av den alminnelige leveransesituasjonen for medisiner og medisinsk utstyr, herunder smittevernutstyr, som hele verden nå er så kritisk avhengig av.

Ifølge en forskningsrapport som ble fremlagt 29. april fra Center for Economic Policy Research (CEPR), er de globale markedene og leveransenettverkene for de i alt 80 produktkategoriene som WTO har gruppert som «Covid-19 medical products», i stor grad internasjonalt integrerte og preget av internasjonalt gjensidige avhengigheter. Noen konkrete funn fra rapporten illustrerer dette:

I kun 14 av i de i alt 80 Covid-19 relaterte produktkategoriene finner vi færre enn 5 eksportnasjoner.
I 54 av de 80 produktkategoriene finner vi flere enn 10 eksportnasjoner.

På kort sikt er det leveranser av smittevernutstyr til primært helsepersonell som er under størst press.

Basert på siste tilgjengelige tall fremgår det at de største importørlandene/regionene var USA, EU, Kina, Mexico og Japan.

Av disse hadde Japan høyeste importandel fra Kina, med 53 prosent, etterfulgt av EU (44 %) og USA (43 %). Kina var dessuten den største importøren av medisinsk utstyr fra USA.

Essensen i slike tall er at alle land i stor grad er gjensidig avhengige av hverandre for å sikre kritiske leveranser av medisiner og medisinsk utstyr. Og motsatt: forsøk på å bygge handelsbarrierer vil skade alle land, og vil, som jeg har vist i et nytt Civita-notat, i ytterste konsekvens forsterke den økonomiske krisen, øke befolkningens krisesårbarhet og motarbeide samfunnets evne til å ivareta befolkningens helse.

Én ting er leveranser av eksisterende produkter, en ganske annen er behovet for innovasjon og oppskalert produksjon og leveranser av helt nye kritiske produkter, som hele verden er avhengig av for å bekjempe koronaviruset.

I løpet av knappe to måneder har det i Sør-Korea vokst frem en helt ny industrinæring med rundt 25 godkjente produsenter av Covid-19 tester, som allerede eksporterer testutstyr til over 100 land. Ifølge OECD-forskeren Sébastien Miroudot hadde ikke dette vært mulig uten utstrakt bruk av globale verdikjeder og velfungerende transport- og logistikknettverk.

Vil det samme gjenta seg når hele verden skal forsynes med nye vaksiner, som det nå forskes intensivt på i rundt 400 prosjekter under koordinering av Verdens helseorganisasjon WHO?

Som Miroudot også har vist gjennom sin forskning på risikosikring og robusthet i krisetider, er det misforstått å tolke økt nasjonal selvforsyning som ensbetydende med økt robusthet og økt evne til å opprettholde kritiske leveranser under krisetider.

Det instinktive ønsket om økt selvforsyning har, som Miroudot også understreker, en tendens til å se helt bort fra det vesentligste, nemlig at økt geografisk konsentrasjon av produksjon og leveranser til eget hjemland både konsentrerer og øker risiko- og sårbarhetsnivået. Under kriser er oftest evnen til tilpasning, fleksibilitet og tilgang til alternative forsyningsalternativer aller viktigst.

Et annet element er selvforsyningstankens neglisjering av evnen til å skalere opp produksjonen av kritiske varer under en krise. Når etterspørselen etter kritisk materiell plutselig tidobles, er det temmelig urealistisk å forvente at selv store land, i normale tider, kan opprettholde en selvtilstrekkelig produksjonskapasitet ut fra et føre-var motiv, uten å påføre egen befolkning betydelige økonomiske og sosiale omkostninger.

Hva dette betyr i praksis er viktig av både økonomiske hensyn og folkehelsehensyn:

Både effektiv samfunnssikkerhet og beredskap vil undergraves av en innadrettet politikk som søker å øke den nasjonale selvforsyningen av viktige produkter, samt å bygge opp større handelsbarrierer.
Gjennom å sikre opprettholdelsen av det liberale og multilaterale handelssystemet under den aktuelle koronakrisen gis helsemyndigheter, sykehus og andre medisinske tjenesteytere et stort spekter av leverandører å velge mellom, samt fleksibilitet til å bytte leverandør hvis nødvendig eller ønskelig av kvalitets- eller prisbetingete grunner.
Dagens tett sammenvevde verdensøkonomi, med sin åpne og finmaskete produksjons- og leveransenettverk, bør i relasjon til koronakrisen, først og fremst forstås som et effektivt verktøy for å kontrollere, dempe og redusere alvorlige samfunns- og helserelaterte risikofaktorer.

Dersom mange land, under den aktuelle koronakrisen, skulle velge å ty til en snever og innadvendt politisk agenda og introdusere ytterligere former for handelsproteksjonisme og økonomisk nasjonalisme, vil det være en feil av historiske proporsjoner.

Det er derfor på tide at alle land i verden, også Norge, tar lærdom og raskest mulig fjerner alle eksportrestriksjoner på koronakritiske produkter.

Dagens eksportrestriksjoner er ledsaget av et ikke ubetydelig moralsk problem: De landene som rammes hardest er de fattigste utviklingslandene, som ikke har noen realistisk mulighet for å bli selvforsynte med medisiner og medisinsk utstyr i nærmeste fremtid.

Innlegget var publisert i E24 17. juni 2020

Publisert: 17. januar 2023