Behov for bedre spilleregler
«Trumpadministrasjonens negative holdninger til det frie multilaterale handelssystemet utgjør et alvorlig problem», skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 25. oktober 2017
Vesten trenger en ny lederskikkelse med drivkraft.
En velfungerende markedsøkonomi er kritisk betinget av kvaliteten på de politisk bestemte spillereglene for økonomisk verdiskaping og sysselsetting. Siden globalisering handler om markedsprosesser på tvers av landegrenser, betyr det at investeringer, produksjon og handel som krysser landegrensene både er betinget av spillereglene i det enkelte land, samt av de felles spillereglene landene har forpliktet seg til å etterleve.
En økonomi som i økende grad er internasjonalt integrert er derfor i økende grad avhengig av både nasjonale og internasjonale spilleregler. På dette grunnlaget skulle man tro det var en selvfølge at tiltagende globalisering ble ledsaget av et tilsvarende økt engasjement for å videreutvikle og forbedre de felles internasjonale spillereglene. Dessverre må vi konstatere at engasjementet for å vedlikeholde og videreutvikle de institusjonelle rammebetingelsene for en mer liberal internasjonal markedsøkonomi i stor grad har vært fraværende siden slutten av 1990-tallet.
I den sammenheng innebærer Trumpadministrasjonens negative holdninger til det frie multilaterale handelssystemet, underbygget med en urovekkende nasjonalistisk økonomisk retorikk og et par negative symbolhandlinger, et alvorlig problem. Når den amerikanske presidenten gjentatte ganger har gitt uttrykk for at han ser på internasjonale samarbeidsprosesser som et spill hvor ulike land forsøker å tilrive seg størst mulige fordeler på bekostning av andre land er vi tilbake til mellomkrigstidens ødeleggende holdninger.
Dermed forverres det internasjonale samarbeidsklimaet, og viktige internasjonale møter, som G20-møtene, får mer preg av internasjonal skadebegrensning enn av konstruktivt engasjement for reelle forbedringer av globaliseringens spilleregler – som et fellesgode. Dette er urovekkende i en situasjon hvor globaliseringen allerede i utgangspunktet sliter med et uheldig institusjonelt etterslep, med konsekvenser både for globaliseringens resultater og omdømme.
Som flere aktuelle publikasjoner fra EU-kommisjonen, OECD, WTO, IMF og Verdensbanken viser, er det ingen mangel på viktige temaer å ta fatt på i arbeidet med å videreutvikle og forbedre globaliseringens grunnleggende spilleregler. Et sentralt punkt gjelder styrkingen av det multilaterale samarbeidet gjennom WTO og harmonisering av de internasjonale spillereglene, herunder håndhevelse og tvisteløsning innen WTO, spesielt i forhold til investeringer, produksjon, tjenestehandel, digitalisering og globale verdikjeder. Her bør også nevnes det økte behovet for harmonisering av spilleregler som har oppstått som følge av et økende antall super-regionale handels- og investeringsavtaler, av typen TTIP, TPP, CETA og JEEPA.
Andre viktige områder som trenger økt engasjement er:
- Å forsterke det internasjonale samarbeidet for å bekjempe internasjonale karteller, monopoler og maktkonsentrasjon, blant annet i digitale markeder med betydelige nettverkseffekter, samt misbruk og overdreven forlengelse av patentrettigheter mv.
- Å forsterke det internasjonale samarbeidet og regelverk for motarbeidelse av aggressiv skatteplanlegging og skatteunndragelse, slik at spillereglene blir mer rettferdige for alle, og slik at insentivene for produktiv aktivitet styrkes.
- Å forsterke harmonisering av minstekrav og standarder knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsbetingelser, miljø og klima, samt en rekke andre områder, fra finansmarkedsregulering til motarbeidelse av korrupsjon og hvitvasking av penger.
Felles for disse utfordringene er at vesentlige fremganger forutsetter et godt og tillitsvekkende internasjonalt samarbeidsklima, samt en demokratisk forankret forståelse og vilje til gjennomføring i de landene som evner å gå foran.
Fremgangsrik internasjonal institusjonsbygging har erfaringsmessig vært betinget av at Vesten har stått sammen som en drivkraft for forbedringer. I dag vet vi at både realiteten og innholdet i det vestlige engasjementet for rettferdige internasjonale spilleregler ikke kan tas for gitt, og at det landet som en gang ledet an i dette arbeidet har abdisert sin lederrolle.
Det betyr at noen land må trå til der andre svikter, slik at det blir mulig å bevege seg noen skritt fremover, i forventning om et bedre internasjonalt samarbeidsklima i fremtiden. Vesten kan nå trenge mer av den modigheten og utålmodigheten som Frankrikes president Emmanuel Macron har vist i sitt nylige forsøk på å sette fart i arbeidet med å gjøre EU mer funksjonsdyktig.
Norge har, med sin åpne økonomi og sitt særegne omstillingsbehov, flere gode grunner til å gi aktive bidrag til å videreutvikle og forbedre globaliseringens spilleregler. Sammen med andre land, i alle verdensdeler, som også verdsetter multilateral frihandel og internasjonal økonomisk integrasjon, kan vi faktisk utgjøre en forskjell. Men, vi kommer ingen vei uten at der først finnes en bevissthet om behovet, og dernest en vilje til å handle – med demokratisk forankring.
Innlegget er publisert i Dagsavisen 23.10.2017.
Relatert
Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
