Norsk bistand må spisses
FNs bærekraftsmål er et dårlig utgangspunkt for norske prioriteringer. Norsk bistand må ha færre og tydeligere mål.
Publisert: 13. mars 2024
Norge har et rekordstort bistandsbudsjett. Utenom Luxembourg er vi det landet som bruker mest på bistand som andel av inntekten vår. Det gjør at norsk bistand har et stort potensial. Brukt riktig kan våre 50 milliarder skape mer velferd per krone enn noen annen del av statsbudsjettet.
I et nytt Civita-notat peker jeg imidlertid på at vi mangler en klar strategi med få, avgrensede mål for hva vi skal oppnå med våre begrensede ressurser. Istedenfor preges Norges bistandspolitikk av en naiv idealisme om at vi kan gjøre alt samtidig. Det var en av årsakene til at vi i 2018 havnet på 26.-plass av totalt 27 land i en kåring om effektiv bistand.
Et av de fremste eksemplene på Norges overmot i utviklingspolitikken er FNs bærekraftsmål.
De ble vedtatt i 2015, etter suksessen med tusenårsmålene. Men der tusenårsmålene ble kritisert for kun å adressere symptomene på fattigdom, skulle bærekraftsmålene gjøre noe med årsakene til fattigdom, ulikhet og klimaendringer. Det endte i 17 mål og 169 delmål.
Arbeidet ble ansett som banebrytende. For første gang skulle man ha en helhetlig tilnærming til utvikling som skulle være retningsgivende for stater, næringsliv og sivilsamfunn verden over.
Og på mange måter har de vært en suksess. Det er ingen tvil om at enhver organisasjon nå må ta hensyn til bærekraftig utvikling.
Likevel er bærekraftsmålene uegnet for bistanden. Det advarte tidligere Norad-direktør Poul Engberg-Pedersen om allerede i 2015. Da var også daværende utenriksminister Børge Brende og helseminister Bent Høie skeptiske.
Selv om bærekraftsmålene tar innover seg kompleksiteten i utviklingsarbeidet – hvor gjennomføring av ett eller flere mål vil påvirke måloppnåelse på andre områder – gir de et dårlig utgangspunkt for norske prioriteringer. Til tross for at 50 milliarder kroner er mye penger, betyr ikke det at vi skal bruke dem på ethvert godt formål.
Et illustrerende eksempel finner vi i statsbudsjettet for 2024. Der lister regjeringen opp samtlige bidrag til de 17 målene som bærekraftsmålene inneholder. Det sier nesten seg selv at det blir for omfattende.
Det at verden samlet sett skal jobbe med alle 17 bærekraftsmål trenger ikke bety at alle land hver for seg skal prioritere alle sammen i sin utviklingspolitikk.
Vi får nemlig mindre ut av hver krone når vi sprer innsatsen tynt utover. Det gjør også at vi får mindre spisskompetanse på hvert enkelt felt. Det var også en av hovedkonklusjonene som det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget ledet av NUPI-forsker Ole Jacob Sending la frem i fjor.
For ambisiøse mål vil dessuten føre til mindre kontroll. Det kan gjøre det vanskeligere for bistanden å oppnå sine mål, samt å påvise årsakssammenhenger og effekt. I tillegg vil fraværet av klare og tydelige mål gjøre oppfølging og ansvarliggjøring av politikken krevende.
Derfor må en ny bistandspolitikk ta innover seg at Norge ikke kan gjøre alt samtidig. Det starter med å sette seg færre og tydeligere mål.
Innlegget er publisert i Dagsavisen 11.3.2024.