De som har forlatt bistanden
Selvsagt er utvikling mer enn bistand. Men bistanden er et av de mest effektive verktøyene vi har for å påvirke utvikling i andre land. Derfor bør den optimaliseres, ikke glemmes, skriver Nikolai Hegertun i Dagens Næringsliv.
Publisert: 10. juni 2015
Av Nikolai Hegertun, prosjektleder i Civita
Arnfinn Nygaard i RORG skriver i Dagens Næringsliv 8. juni at «Civitas engasjement for utvikling forsvant». Vårt engasjement forsvant visstnok etter at vi publiserte to notater om norsk bistandspolitikk, hvorav Nygaard har lest ett. Civita er nå avskiltet og irrelevant for enhver debatt om utvikling, skriver Nygaard.
Det er sterke ord fra en liten organisasjon som mottar offentlige midler for å drive «mer og bedre folkeopplysning om sentrale og aktuelle Nord/Sør og utviklingsspørsmål i Norge og Europa».
Nygaard kritiserer Civita for ikke å ha forstått at utvikling er mer enn bistand, og at utvikling handler om bl.a. investeringer, handel og næringsliv. Det er fascinerende lesning og viser med all mulig tydelighet at Nygaard ikke har satt seg inn i hva Civita gjør.
Så for å presisere:
Det er selvsagt forskjell på bistand og utvikling generelt, og Civita er engasjert i begge debatter. Hvis Nygaard hadde tatt seg tid til å lese alt det Civita har skrevet om utvikling, migrasjon, handel, ulikhet, velferd og privat sektor, ville han oppdaget det.
Det pågående samarbeidsprosjektet med Gates-stiftelsen, derimot, dreier seg om bistand. Da bistanden er en del av Norges utviklingspolitikk kommer vi i den forbindelse inn på generelle utviklingsspørsmål, men prosjektet dreier seg om norsk bistandspolitikk.
Det er ikke riktig, slik Nygaard synes å tro, at prosjektet er avsluttet. Vi har så langt bare gjennomført ett av fire delprosjekter.
Nygaard bringer for øvrig ingenting nytt inn i debatten. I stedet drar han en konkret debattserie om norsk bistand opp på et meta-nivå og drøfter debatten om debatten. Nygaard demonstrerer også et nokså ukritisk forhold til begrepet «utvikling».
Begrepet er så upresist at da vi for en stund siden ba RORG definere det, fikk vi til svar at det blant mye annet var et ønske om «en positiv utvikling for hele menneskeheten» og «i siste instans opp til hver enkelt borger å gjøre seg opp en mening om hva som er «positiv endring», eller hvilke endringsprosesser man mener er riktige/bra/hensiktsmessige». At begrepet også har normative og maktpolitiske implikasjoner problematiseres sjelden.
RORG og andre bistandsaktører har de senere år hatt et sterkt behov for å distansere seg fra bistandsdebatten. Men istedenfor å glemme den, bør vi spørre om den fragmenterte bistanden bærer i seg noen svar på hvorfor Norge fører en lite samstemt utviklingspolitikk: Utenriks- og handelspolitiske interesser, innenrikspolitiske dragkamper og Norges departementsstruktur er med på å dra bistanden i ulike retninger. Kan vi forvente en samstemt utviklingspolitikk når bistanden fortsatt er så ustemt? I sin iver etter å forlate bistandsdebatten risikerer RORG, paradoksalt nok, å bli en forsvarer av den eksisterende bistandsstrukturen.
At bistanden verken er problemet eller løsningen i global utvikling skjønte nok høyresiden lenge før RORG gjorde det. Men fortsatt bruker vi over 30 milliarder kroner hvert år på bistand. Da er det også viktig med en debatt om hvordan Norge kan bruke bistandsmidlene smartest mulig for å bidra til økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse.
Vi tror økonomisk og sosial utvikling dypest sett handler om et lands institusjoner. Hadde Nygaard lest vårt første notat nærmere, ville han oppdaget at vi nettopp kritiserer en lettvint forståelse av bistandens potensial for slik institusjonell endring. Vi mener en fruktbar debatt om utvikling også trenger en mer realistisk analyse av bistandens mål og rolle.
Nygaard kunne enten tatt del i debatten om bistanden, eller kommet med et substansielt bidrag til debatten om norsk utviklingspolitikk. Men i stedet velger Nygaard å løfte frem et gammelt perspektiv på utvikling, mens han – på feil premisser – forsøker å klubbe ned en viktig debatt om bistand.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv onsdag 10. juni 2015.