Hva vil bli resultatet av en utredning om EØS-avtalen?

Det er betegnende at den aktøren som har argumentert mest entusiastisk for en utredning, er lederen i tankesmien Agenda, Trygve Svensson. Han vil utrede «handlingsrommet», som han i likhet med Arbeiderpartiet og Fellesforbundet mener «høyreregjeringen» ikke bruker, til skade for vanlige arbeidsfolk. Dermed kan alle i «sentrum-venstre», om de er for eller imot EØS, i hvert fall stå samlet mot en felles fiende mens vi venter på en utredning som om noen år skal vise oss det sagnomsuste handlingsrommet og peke på alternativer.

Problemet med denne historien er bare at den ikke fremstår som en særlig god begrunnelse for den utredningen som etterlyses.

For å ta alternativene til EØS først: Hvorfor det virker lite interessant å utrede dette, er egentlig godt forklart i Fellesforbundets eget vedtak. Der slås det fast at alternativene til EØS må «enten bygge på WTO-regelverket og vår handelsavtale med EU fra 1973 (..) eller fullt medlemskap i EU». Dette er antagelig en ganske presis oppsummering av alternativene som finnes. Og hvis premisset er at norske bedrifter skal ha «full og forutsigbar markedstilgang til Europa», som Fellesforbundet også forventer, gis det ingen premie for å gjette hva som vil fremstå som det beste alternativet til EØS etter en slik utredning.

Vedtaket går også inn for å utrede handlingsrommet, herunder norske myndigheters mulighet til å påvirke utformingen av EU-regelverk, og hvilke muligheter som finnes ved praktiseringen av EØS-regler. Dette er imidlertid forhold som er grundig utredet flere ganger tidligere. Blant annet i den 900-sider lange Europautredningen fra 2012. Vi vet altså ganske mye om hva handlingsrommet består i. Det er ingen tvil om at Norge har et betydelig handlingsrom innenfor EØS-avtalen, ikke minst med hensyn til hvordan vi innretter arbeidslivspolitikken vår. Det finnes imidlertid gode grunner for ikke å gå (enda) lenger enn vi gjør i forsøkene på å bekjempe lavtlønnskonkurranse og andre utslag av økt innvandring. Dette politikkområdet er preget av en rekke målkonflikter og dilemmaer, det er derfor det er konfliktfylt. Det finnes ingen politikk som gir oss de positive effektene av fri bevegelse for personer innad i EØS, og som samtidig forhindrer alle uønskede utslag.

Uansett må vi jo anta at alle de som kritiserer regjeringen for ikke å bruke handlingsrommet, mener å vite at det finnes et handlingsrom «til venstre», og sånn omtrent hva man bør bruke det til. Det kan virke litt paradoksalt å etterlyse en utredning om noe man allerede mener å ha så god kunnskap om at man vil bytte ut regjeringen fordi den angivelig ikke bruker denne kunnskapen. Men ønsket om en utredning gir mening som et taktisk grep hvis primærfunksjon handler om å sikre samholdet på venstresiden i norsk politikk. I hvert fall frem til utredningen foreligger.

Dersom det blir et offentlig utvalg som skal se på dette etter 2021 en gang, må man nesten forutsette at utvalget er noenlunde balansert sammensatt. Da er det vanskelig å forestille seg at konklusjonene vil vekke jubel blant de som vi si opp EØS-avtalen. Samtidig vil det trolig bli vanskeligere for Agenda og Arbeiderpartiet å samle troppene på venstresiden om fortellingen om et ubrukt handlingsrom som kan løse alle problemer fagbevegelsen er opptatt av.

For utredningen vil nok, i likhet med tidligere utredninger, vise at et slikt handlingsrom ikke finnes.

Innlegget var publisert i VG fredag 18. oktober 2019.