Det finnes ikke trygdeeksport i EØS
Rettigheter er noe som gis den enkelte innbygger i et land, eller som i dette tilfellet på tvers av landegrensene i EØS. Det er ikke noe som tilhører staten.
Publisert: 2. november 2019
Professor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo har en særdeles opplysende kronikk i Aftenposten 31.10, hvor han påpeker at den tragiske saken som har kommet for en dag den siste uken om feilaktige dommer over uskyldige trygdemottagere i Norge, er en EØS-skandale og ikke en trygdeskandale.
Som Graver helt riktig skriver, har hverken politikere, den offentlige forvaltningen, fagmiljøer eller media i Norge ennå oppfattet hva EØS-avtalen egentlig handler om, selv etter 25 års praksis. EØS er ikke bare en handelsavtale og et økonomisk samarbeid, men et rettsfellesskap som bygger på at alle personer i de 31 EØS-landene har noen felles rettigheter på tvers av de enkelte landenes territorielle grenser og statlige suverenitet.
Ingen nasjonal hjemstavnsrett i EØS
EØS-avtalen er tuftet på den samme logikken som den norske velferdsstaten: fri bevegelse for alle. I Norge hadde vi tidligere noe som het hjemstavnsrett. Det var en arv fra forsorgsloven av 1900 og annen sosiallovgivning, hvor prinsippet var at de som av en eller annen grunn trengte hjelp fra det offentlige, ble sendt til sin hjemkommune og den lokale fattigforsorgen.
Men dette prinsippet ble opphevet i 1964 og erstattet av lov om sosial omsorg (sosialtjenesteloven fra 1991), og sammen med folketrygdloven fra 1967 ble dette grunnpilaren i den norske velferdsstaten inntil EØS-avtalen ble satt i verk i 1994. Da ble også den nasjonale hjemstavnsretten erstattet av EØS-avtalens trygdedel (Rfo 1408/71) for å fremme grunnprinsippet i EUs indre marked om fri bevegelse på tvers av landegrensene.
Rettigheter tilhører den enkelte, ikke staten
Derved finnes det ikke noe som heter trygdeeksport i EØS, og derved skulle heller ikke Statistisk sentralbyrå karakterisere arbeidstagere fra andre EØS-land til Norge som arbeidsinnvandrere. De er arbeidstagere, som opparbeider seg de samme rettigheter til trygder og tjenester som norskfødte arbeidstagere når de bor og arbeider i Norge. Det vil si at de, akkurat som norske statsborgere, kan ta med seg rettighetene hvor de måtte ønske i Det europeiske samarbeidsområdet – EØS.
Rettigheter er noe som gis den enkelte innbygger i et land, eller som i dette tilfellet på tvers av landegrensene i EØS. Det er ikke noe som tilhører staten. Hele poenget med den moderne velferdsstaten har vært å gi den enkelte innbygger individuelle rettigheter, som har kunnet sikre en form for likhet og verdighet for alle, samtidig som de individuelle rettighetene har vært med på å støtte opp under et fleksibelt og velfungerende arbeidsmarked for økonomisk vekst og utvikling.
Artikkelen er publisert i Minerva 31.10.19,
Relatert
Å være eier av næringsvirksomhet i Norge er kostbart, og det skal bli enda dyrere
En mer balansert skattepakke
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Faktaresistent friskoledebatt
