En kjærlighetserklæring til miljøavgiftene
Målet med miljøavgifter er først og fremst å redusere etterspørselen etter det som forurenser. Dersom man ønsker å kutte utslipp ytterligere, kan inntektene fra næringslivet gå til å utvikle utslippsfri teknologi.
Publisert: 10. oktober 2019
Artikkelen er skrevet av Haakon Riekeles, Civita, og Guro Lystad, WWF.
Norge har forpliktet seg til å halvere klimagassutslippene innen 2030. Vi er ikke i rute for å nå det målet; dagens politikk vil kun gi tretten prosent kutt. Norges ambisjonsnivå er også milevis unna målet om å unngå mer enn 1,5-2 graders oppvarming. Den gode nyheten er at et grønnere statsbudsjett kan gi oss et mer effektivt skattesystem, kutte klimagassutslipp og øke tempoet til det grønne skiftet.
Et produkt som bidrar til forurensning, som vi bør forbruke mindre av, bør ilegges en ekstra avgift. Da får man en effektivitetsgevinst, fordi den økte prisen gjør at etterspørselen synker, og utslippene reduseres. Samtidig får man inntekter til statskassen som kan erstatte andre skatter og avgifter.
De som er negative til miljøavgifter, ønsker seg som regel gulrøtter, det vil si subsidier, i stedet. I noen tilfeller er subsidier et riktig virkemiddel, men det kan også være en mindre treffsikker løsning. For eksempel vil subsidier til fornybar energi føre til lavere strømpriser, som igjen bidrar til økt strømforbruk.
Når regjeringen nå varsler at CO₂-avgiften skal opp, er det et steg i riktig retning. Avgiften økes med fem prosent til 544 kr/tonn. Dessverre er økningen for lav til å ha en betydelig effekt. Når de i tillegg reduserer veibruksavgiften tilsvarende, er det ikke mye å juble for. Ifølge FNs klimapanel bør CO₂-avgiften være på minst 1250 kroner per tonn for å nå 1,5-gradersmålet. I Sveits er CO₂-avgiften på 880 kroner per tonn, mens den i Sverige er på 1100 kroner tonnet.
Civita ga nylig ut et notat med forslag til et klimabudsjett i tråd med 1,5-gradersmålet. Et av tiltakene er å øke CO₂-avgiften for mesteparten av ikke-kvotepliktig sektor til 1250 kroner. Ikke-kvotepliktig sektor omfatter blant annet transport, landbruk, bygg og avfall. En høyere CO₂-avgift vil derfor føre til høyere bensin- og dieselavgifter. I tillegg foreslås det blant annet å øke CO₂-avgiften for kvotepliktig sektor og oljenæringen, samt økte forbruksavgifter på kjøtt.
Målet med miljøavgifter er først og fremst å redusere etterspørselen etter det som forurenser. Dersom man ønsker å kutte utslipp ytterligere, kan inntektene fra næringslivet gå til å utvikle utslippsfri teknologi.
For avgifter som belaster forbrukeren direkte, er det ikke sikkert at inntektene bør gå til ytterligere klimatiltak. Miljøavgifter, som for eksempel bompenger, kritiseres for å være usosiale. Argumentene går på at slike avgifter øker kostnadene for folk med lav inntekt som er avhengig av bil. Det er imidlertid særdeles liten treffsikker omfordelingspolitikk å gjøre det billig å forurense. Et tiltak som kan bidra til å redusere konfliktnivået er å innføre karbonavgift til fordeling, der avgiftene tilbakebetales til forbrukerne. Det vil også ha en positiv omfordelingseffekt. Forskning fra Tyskland viser at klimaavtrykket fra husholdninger med høy inntekt er 250 ganger høyere enn for de med lav inntekt. Analyser fra Norge viser at det er høyt utdannede menn med middels eller høy inntekt som kjører mest bil. Det er derfor mer sosialt utjevnende å fordele avgiftsinntektene til hele befolkningen enn å kjempe for lavere bompenger.
Artikkelen var på trykk i Klassekampen 7.10.19. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/klimabudsjett-hvordan-fa-et-statsbudsjett-i-trad-med-15-gradersmalet
Relatert
Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
Progressiv og radikal politikk kan forandre samfunnet – til det verre
