En effektiv bistand
Arbeidet som Regjeringen har igangsatt, blir ikke enkelt. For selv om «alle» vet at konsentrasjon er riktig, vil ingen bli konsentrert. Systemet stritter imot, og alle vil ha sitt, skriver Kristin Clemet og Nikolai Hegertun i Dagens Næringsliv.
Publisert: 11. mai 2015
Av Kristin Clemet og Nikolai Hegertun, Civita.
Jakten på resultater og effektivitet i bistanden er viktig. Hvordan kan Norge best bidra til effektiv og langsiktig fattigdomsreduksjon?
Denne våren har Civita samlet en rekke eksperter til diskusjon om bistanden og presentert noen grunnleggende tiltak vi mener er nødvendige for å skape en bedre bistandspolitikk. Et gjennomgående problem med norsk bistand er at det stadig legges til nye mål og ambisjoner, uten at man har kapasitet eller kompetanse til å følge dem opp på en god måte. Dette er hovedårsaken til at bistanden i dag fremstår som et konglomerat av ulike mål, hensyn, innsatsområder, midler og kanaler. Det er svært vanskelig å se hvordan de ulike delene henger sammen med en overordnet strategi.
Det viktigste rådet vi kan gi, er derfor at bistanden konsentreres om færre mål, færre land, færre programmer og færre aktører. Et høyt volum på bistanden er bra, men diskusjoner om volum og hvilke sektorer vi skal satse på, må ikke skygge for en mer grunnleggende debatt om bistandens fragmenterte innretning og struktur.
I Norge er bistandsbudsjettet fordoblet på cirka ti år, mens størrelsen på forvaltningen, som skal håndtere bistanden, omtrent står på stedet hvil. I samme periode har man innført stadig nye mål for bistanden, uten at andre mål er tatt bort. For mange mål i for mange land gjør det vanskelig å prioritere de tiltakene som vil redusere fattigdommen mest. Det blir også vanskeligere å følge opp og vite om bistanden faktisk fungerer.
En veldig fragmentert bistand koster. En EU-rapport som tok for seg cirka 65 prosent av EU-landenes utviklingshjelp, anslo at det store antallet givere og deres mange ukoordinerte mål, medførte ekstrakostnader på mellom to og fem milliarder euro. Administrasjonskostnadene for mottagerne var ikke tatt med i regnskapet, men vi vet at utviklingsland med svak administrasjon bruker enorme ressurser på å håndtere alle som gjerne vil hjelpe dem. Alle givere ønsker å styrke utviklingslandene, men ironien er at de ofte ender opp med å utarme den lille kapasiteten som finnes i disse landene fra før.
Norske politikere har lenge ment at vi bør effektivisere bistanden og oppnå bedre resultater. Til nå har dette gitt oss stadig nye «resultatrammeverk» og rapporteringsrutiner som i seg selv tar enormt med tid, både for forvaltningen og organisasjonene. Alt dette er ikke galt, men den samme disiplinen må også gjelde på øverste politiske nivå. Men derfra har det i stedet kommet stadig nye ønsker og mål, som har dannet grunnlag for fortsatt økt fragmentering. I dag stilles det strenge krav til konkrete resultater fra hvert enkelt tiltak og hver enkelt organisasjon, mens de overordnede utviklingspolitiske prioriteringene er langt mer skiftende og diffuse.
Regjeringen skal ha ros for å ha startet arbeidet med å konsentrere bistanden, og den fortjener støtte. Men debatten om konsentrasjon må dreie seg om mer enn antall land. Økt konsentrasjon må også føre til færre mål, færre innsatsområder og økt kompetanse. Vi er nødt til å stille noen kritiske spørsmål: Kan Norge forfølge mange ulike mål på en gang? Hva driver frem bistandens mange mål? Hva er Norges overordnede strategi? På hvilke områder har man etterspurt og overførbar kompetanse? Hvor betyr norske bidrag mest? Hvilke temaer har man ikke kompetanse og kapasitet til å følge opp? Hva hindrer en reell konsentrasjon?
Koordinering med andre givere er også helt sentralt. Dette vil gjøre oppfølging, rapportering og evaluering enklere, og samtidig gi større oversikt og forutsigbarhet.
Arbeidet som Regjeringen har igangsatt, blir ikke enkelt. For selv om «alle» vet at konsentrasjon er riktig, vil ingen bli konsentrert. Systemet stritter imot, og alle vil ha sitt. I praksis kan de moralske overtonene fort overdøve den faglige og forvaltningsmessige vurderingen som ligger til grunn for å konsentrere innsatsen. I en «bransje» der behovene er utømmelige, vil det ofte være mer å vinne på å lansere nye satsinger enn å kutte. Dette er bistandspolitikkens store paradoks.
Det vil derfor kreve politisk nennsomhet, dersom man skal oppnå resultater. Det må gjøres over tid og i god dialog med aktørene og forvaltningen, og det må forankres politisk og institusjonelt. Et bredt politisk forlik kan være en løsning. Erfaringer fra Sverige tilsier at ting fort kan flyte ut igjen, hvis en mer konsentrert politikk kun hviler på gode intensjoner og løfter.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 11.5.15.
Last ned og les Civita-notatet «Jakten på resultater i norsk bistand», som tar opp noen av bistandens grunnleggende dilemmaer knyttet til resultater: Civita-notat_05_2015
Relatert
Å være eier av næringsvirksomhet i Norge er kostbart, og det skal bli enda dyrere
En mer balansert skattepakke
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Faktaresistent friskoledebatt
