Slik kan vi få mer ut av 58 milliarder bistandskroner
Norge er altfor dårlige til å prioritere mellom ulike gode formål.
Publisert: 25. januar 2026
Den internasjonale bistanden er betydelig redusert etter store kutt fra USA og europeiske land som Tyskland, Frankrike og England. Samtidig har aldri andelen norsk bistand som går til fattigdomsreduksjon og utvikling vært lavere.
Det nye utviklingspolitiske landskapet fremtvinger bedre prioriteringer – både globalt og her hjemme. Når den globale bistanden blir mindre, blir det ekstra viktig å få mest mulig effekt ut av hver krone vi bruker.
Stort forbedringspotensial
Selv om norsk bistand oppnår mye bra, og ingen annen del av statsbudsjettet skaper så mye velferd per krone, er det et stort forbedringspotensial. I dag er det for mange og utydelige mål, samtidig som innsatsen spres tynt utover. I tillegg mangler det systematiske vurderinger av alternative tiltak og kostnadseffektivitet.
Vi har likevel mye kunnskap om hvilken bistand som fungerer best. Det er stor forskjell i effekt mellom ulike bistandstiltak. For eksempel blir hver krone til Verdensbankens IDA-fond omgjort til fire kroner direkte til effektiv fattigdomsbekjempelse.
Problemet er at vi er for dårlige til å benytte oss av eksisterende kunnskap og gjennomføre helt nødvendige prioriteringer. Her er derfor fire forslag til hvordan vi kan prioritere bedre, og dermed få mer ut av hver krone vi bruker.
Færre og tydeligere mål
1. Sett et mål om at 30 prosent av bistanden bør omprioriteres i løpet av de neste fire årene.
Dette skal ikke være rene budsjettkutt, men omprioritering fra de minst effektive til de mest effektive bistandstiltakene innenfor hver bistandskategori. Et slikt mål kan fremstå noe ambisiøst, men bør likevel være innenfor rekkevidde over en lengre tidsperiode. Uansett vil det fremtvinge ærlige prioriteringer om hva som bør kuttes, og dermed frigjøre midler til mer effektiv bistand.
2. Gjennomføre en tredeling av norsk bistand
En viktig forutsetning for å omprioritere er færre og tydeligere mål. Mange utydelige og delvis motstridende mål gjør det vanskeligere å prioritere i bistanden. Slik det regjeringsoppnevnte Sending-utvalget beskriver, er også et avgrenset sett med tydelige resultatmål et kriterium for å oppnå effektivitet, fordi det gjør det enklere å optimalisere investeringer og evaluere hvilke tiltak som er mest effektive.
Derfor bør vi dele opp innsatsen i tre kategorier:
- Innsats med mål om å bekjempe fattigdom gjennom å øke velstanden og velferden for verdens fattige. Dette inkluderer også humanitær kriserespons.
- Innsats som fokuserer på menneskerettigheter og demokrati, noe som i høy grad er verdibasert.
- Innsats for globale fellesgoder, der klima og et sterkt FN er spesielt relevant.
Innenfor disse kategoriene bør det settes tydelige og realistiske resultatmål, der forvaltningen avgjør hvilke tiltak som er best egnet til å nå disse målene. En slik avklaring vil i større grad kunne synliggjøre resultater og dermed forenkle prosessen med å allokere bistandsmidlene til de mest effektive tiltakene.
Hvordan disse kategoriene vil prioriteres budsjettmessig vil selvsagt være et politisk valg. Likevel fordrer effektiv bistand at vi har en klar oppfatning om hva vi skal oppnå.
«Best i klassen-tiltak»
3. I større grad benytte virkemidler som «målestokk»- og «best i klassen-tiltak».
Det innebærer at tiltak ikke finansieres, dersom de ikke kan vise til bedre resultater enn målestokken. Et typisk eksempel på en god målestokk i bistanden er kontantoverføringer, som kan vise til solide resultater på tvers av flere tematiske områder, og som enkelt kan oppskaleres. «Best i klassen» handler om å finne de tiltakene som til enhver tid gir de beste resultatene innenfor ulike typer innsats, for eksempel innen landbruk eller innen utdanning, og bruke de tiltakene som egne målestokker i hver sin bistandskategori.
4. Implementere en investeringsinstruks for bistanden
I dag er bistanden tilnærmet det eneste området i staten som er unntatt statens utredningsinstruks. Det er uansvarlig, all den tid det er enorme forskjeller mellom ulike bistandstiltak. En slik instruks vil sikre mer systematiske forhåndsvurderinger av alternative tiltak.
Forventningsavklaring
Det er ingen tvil om at bistand forblir et viktig verktøy for å bekjempe fattigdom og bidra til utvikling. Likevel må vi ha begrensede forventninger om hva vi kan oppnå. Norge kan ikke gjøre alt godt, overalt. Da må vi prioritere det som gir størst effekt per krone.
Teksten er publisert i Vårt Land 23.1.2027.
Relatert
Aukrust vil prioritere. Men tør han å velge bort?
Senterungdommen har feil medisin for tillit til bistanden
Ti milliarder ingen må svare for
Uten prioritering, ingen tillit til bistanden
Grasrot er ikke en fredsstrategi
