afrika global bistand — Image by Peggy und Marco Lachmann-Anke from Pixabay.

Hvordan kan de borgerlige partiene samles i utviklingspolitikken?

Til tross for store uenigheter på borgerlig side, er det mye partiene kan forenes om som kan ta bistanden i en mer effektiv retning.

Maria Bakken

Publisert: 5. september 2025

Forskjellene i utviklingspolitiske prioriteringer mellom partiene på borgerlig side kan virke store. Spesielt kan det være vanskelig å se for seg hvordan KrF og Venstre kan komme overens med FrP. Disse partiene har nokså ulike utgangspunkt når det gjelder bistand: mens FrP ønsker å kutte i bistanden og knytte den mer opp til norske interesser, vil KrF og Venstre beholde et høyt bistandsnivå rettet mot verdens fattigste.

I et nytt Civita-notat viser vi at det likevel er mye de borgerlige partiene kan samles om i et eventuelt regjeringssamarbeid. Noe av det de kan få til, er en opprydding av bistanden, der ulike innsatser skilles tydelig fra hverandre og det reduseres i antall mål og gjøres eksplisitt hva bistanden bør oppnå.

Feil tid å forlate «én-prosenten»

Selv om FrP vil redusere bistanden til FN-målet på 0,7 prosent av BNI, og Høyre ikke nødvendigvis ønsker et prosentmål for bistanden, bør de borgerlige partiene kunne samles om å heller bruke én prosent av BNI gjennom hele perioden. Én grunn er rett og slett at dette er feil tidspunkt i historien å redusere norsk bistand.

Bistandsnivået bør forbli høyt siden den humanitære begrunnelsen for bistand er sterkere enn på lenge, samtidig som Norge har enda bedre økonomi. Det vil også være i vår egeninteresse å forbli en sterk bistandsgiver. Det kan ha uheldige konsekvenser om Norge blir mindre opptatt av internasjonalt samarbeid og utvikling framover. Når andre vestlige land kutter i bistand, vil Norge styrke sitt internasjonale omdømme og viktige relasjoner ved ikke å gjøre det samme. Selv en liten reduksjon kan ha symbolsk effekt, sett fra verden utenfor Europa; Det vil plassere Norge i samme kategori som alle de andre vestlige land som kutter bistand i en tid da Europa blir oppfattet som stadig mer innovervendt.

Volummålet bør derfor legges som én prosent av BNI gjennom hele perioden, med litt mulighet for årlige variasjoner. Det vil bidra til å unngå et press om å treffe helt presist på prosentmålet hvert år, noe som skaper politisk støy, ekstra belastning på forvaltningen og antakelig mindre effektiv pengebruk.

Det kan være lettere å få oppslutning om, samtidig som det bevarer Norges viktige innsats.

Bistandseffektivitet

Tross noen forskjeller i forståelsen av effektivitet, bør uansett bistandseffektivitet settes som det førende prinsippet framover. I tillegg til at det er et viktig mål i seg selv, kan det også være viktig for at Fremskrittspartiet skal oppleve å få satt spor i bistanden. I politisk debatt legger FrP ofte til grunn at bistand ikke er effektivt. Uavhengig av om det er sant eller ikke, vil det være viktig for en eventuell borgerlig regjering å ta grep for å vise at de gjør bistanden mer effektiv.

En viktig del av effektiviseringen bør være å rydde opp i målene vi setter for bistanden. I dag er det ønskelig å bruke et begrenset bistandsbudsjett til å fremme alle 17 hovedmål og 169 delmål i bærekraftsmålene, i tillegg til å støtte prosesser innen demokrati og rettigheter, og Norges egeninteresser. En mer fokusert bistand, med færre mål og samarbeidspartnere, avtaler og mottakerland, vil være langt mer effektivt.

Tredeling av mål

En god måte å stramme opp bistanden på er å dele den inn i tre hovedmål: fattigdomsreduksjon, demokrati og menneskerettigheter, og globale fellesgoder. Dette er innsatser som alle de borgerlige partiene er opptatt av, og under disse hovedmålene bør det kun være plass til et lite antall satsninger som konkretiserer vår innsats.

En tredeling vil gjøre forhandlinger om prioriteringer enklere, samtidig som det legger riktige forutsetninger til grunn for effektiviteten.

Satsningsområder som helse, utdanning, og næringsutvikling og jobbskaping er spesielt relevant å satse på. Lønnet arbeid er den foretrukne vei ut av fattigdom og en god investering i uavhengighet fra bistanden, mens helse og utdanning spiller positivt inn på økonomisk vekst og mange andre faktorer som er viktige for lands utvikling.

Bistandsforvaltningen

Støre-regjeringen svekket muligheten til å holde Norad og UD ansvarlig gjennom uavhengige evalueringer, fordi Evalueringsavdelingen i Norad først ble redusert og deretter flyttet til Førde. Det vil være god borgerlig politikk å styrke ansvarliggjøringen av forvaltningen, og gjerne utforske andre måter å sikre dette på i tillegg til uavhengige evalueringer.

For eksempel bør en borgerlig regjering sørge for å systematisk øke bruken av kunnskap i bistanden, blant annet gjennom “benchmarking” som stiller minimumskrav til effektivitet ved alle tiltak vi investerer i.

Samtidig er langsiktighet avgjørende når det kommer til bistand. Dette bør sikres gjennom en egen langtidsplan for bistanden, som ikke trenger å være bindende, men som sier noe om hvordan bistanden skal innrettes framover. Dette vil også føre til bedre debatt om bistanden i Norge, og sørge for at vi kan gjøre smartere investeringer.

Med noen riktige grep og forutsetninger til grunn kan altså de borgerlige partiene enes om en rekke grep i norsk bistand som kan gjøre vår innsats mer treffsikker og effektiv.

Teksten er publisert i Vårt Land 3.9.2025.