BISTANDSBLOGG: Hva sier stortingspartienes programmer om bistand?
Bistandspolitikken preges av utydelige, men viktige skillelinjer som drar feltet i ulike retninger.
Publisert: 14. juli 2025
Denne våren har alle stortingspartiene holdt landsmøter og vedtatt nye stortingsvalgsprogrammer for perioden 2025-2029. I et nytt Civita-notat gjennomgås alle programmene for å belyse hvordan partiene forholder seg til viktige aspekter av bistand- og utviklingspolitikken.
Notatet viser at det er færre store forskjeller mellom partiene enn det ofte gis uttrykk av, og at det er mye overlapp mellom høyre- og venstre-siden. Med et helhetlig blikk på partiene, som også tar i betraktning andre dokumenter som alternative budsjett, komiteeinstillinger til statsbudsjettet, og tidligere programmer, er det likevel tydelig at partiene forholder seg ulikt til et mangfold av spørsmål, men at forskjellene ikke alltid er innlysende.
Selv om Fremskrittspartiet skiller seg ut som det mest bistandskritiske partiet, ønsker alle partiene et relativt høyt bistandsnivå, men det er noen viktige nyanser i hva som anses å være bistandens mål for de ulike partiene.
Hva teller som bistand og hva skal den oppnå?
Partiene som generelt er mest positive til bistand, er også mest negative til å bruke den på andre formål enn bistandens tradisjonelle mål om fattigdomsbekjempelse.
Et godt eksempel er KrF; som et svært bistandspositivt parti brukes mye plass i programmet til hvordan bistanden bør finansieres, med fokus på fattigdomsreduserende tiltak. Hos KrF og andre bistandspositive partier, deriblant SV, MDG, og Venstre, finnes det eksplisitte tiltak for å bevare bistanden kun til fattigdomsreduksjon, og unngå at bistanden brukes til globale fellesgoder og flyktningsutgifter i Norge.
Disse partiene har også innarbeidet tydelige mål for bistanden. Aller tydeligst er MDG med en interessant løsning der den overordnete målrettingen tredeles; mindre fattigdom i verden, styrking av demokrati, og kampen mot globale utfordringer som klimaendringer, naturtap og pandemier.
Hos mange partier, inkludert Høyre, Ap, Sp, SV, Venstre og KrF, går klassiske prioriteringer som global helse, utdanning, demokrati, likestilling, og menneskerettigheter igjen. Nyansene ligger blant annet i SV sitt sterke fokus på rettighetsarbeid og systemer, opp mot eksempelvis Sp sitt fokus på landbruk. Den generelle enigheten om hva som er viktig i bistanden er dermed bred, men partiene har ulike inngangsvinkler.
Noen partier har nokså lite fokus på bistand, deriblant Rødt som har mest fokus på FN, og FrP som vektlegger norske interesser og flyktningpolitikk.
Alle vil ha effektiv bistand, men hva innebærer det?
Ingen partier ønsker ineffektiv bistand, men alle legger ulik forståelse av effektivitet til grunn. Høyre fokuserer sterkt på kostnadseffektivitet og kunnskapsbasering, samt viktigheten av konsentrasjon. Det samme gjelder Venstre, som i tillegg peker ut kontantoverføringer i programmet. Noen partier er lite eksplisitte på effektivitet, som KrF og Ap, men målretting mot de fattigste og katalytiske effekter vektlegges. På den andre siden skiller SV seg ut som partiet mest fokusert på å endre systemer og institusjoner, i motsetning til å fokusere på konkrete tiltak.
Små, men viktige forskjeller
Bistand er sjeldent en høy prioritering for partiene, og feltet er preget av treghet og mangeårige avtaler. Men partiprogrammene viser noen nyanser som kan dra bistanden i ulike retninger; noen vil bruke den for å løse globale utfordringer og fattigdomskrisen, andre for å fremme nasjonale interesser. Noen vil konsentrere innsatsen og fokusere på kostnadseffektive tiltak, andre vil favne bredt eller satse på sterke institusjoner.





