bistand, bistandsråd, bistandsarbeid, utvikling, effektiv bistand, bistandens fall — iStockphoto.com

Bistandens forfall

Vurderinger av hver eneste bistandskrone blir stadig viktigere når den samlede innsatsen i verden synker. Vi trenger et utviklingspolitisk råd.

Maria Bakken

Publisert: 7. mars 2025

I et intervju med den nylig avgåtte sjeføkonomen i USAID, Dean Karlan, frykter han at nedleggingen av det amerikanske bistandsbyrået kan bli som en planskisse for resten av verden. Han mener at det var enkelt å nedskalere USAID, fordi at de store fordelene ved byrået ikke er kjent i befolkningen. Selv om bistandens positive konsekvenser både er store og merkbare for mottakerne, er det ikke noe som blir sett eller opplevd av amerikanerne i deres hverdag. Det amerikanske bistandsbyrået egner seg derfor utmerket som en testkanin for å redusere offentlig byråkrati og demontere statlige institusjoner i USA. Men nedleggingen er også et viktig tegn på at bistand nå blir mindre viktig. Den amerikanske tilbaketrekkingen kan være starten på slutten for bistanden slik vi kjenner den.

Et pågående kappløp mot bunnen

Karlan peker på en sentral tendens i dagens verden: Verdien av bistand og dens resultater anses ikke som viktige i forhold til andre formål. Det er kanskje fordi effekten ikke merkes umiddelbart i våre nærområder, og fordi vi lever i en tid med større umiddelbare trusler. I urolige tider klarer vi ikke å se tydelig hvilken viktig investering bistand er, og derfor blir det et enkelt sted å kutte og omprioritere fra.

Nettopp dette skjer i mange store giverland nå. Bistandsbudsjetter ble i fjor kuttet i Nederland og Tyskland, og Belgia annonserte nylig et bistandskutt på hele 25 prosent. I våre egne nærområder, blant annet i Sverige og Finland, har støtten blitt redusert, men også endret til å handle mer om landenes egne nasjonale interesser.

Begrepene “shrinkflation” og “skimpflation” brukes for å forklare hvordan varer krymper i størrelse eller blir dårligere i kvalitet, mens prisen forblir den samme. Et lignende bilde kan brukes for å forstå trendene i mange giverland. Selv om ikke budsjettet krymper, brukes store deler av pengene til andre formål enn effektiv, fattigdomsreduserende bistand. Norge var eksempelvis det nest største mottakerlandet av norsk bistand i 2023, siden flyktningutgifter kan føres på bistandsbudsjettet. Mye offisiell bistand går også til klimatiltak som ikke overlapper med fattigdomsbekjempelse. Mange steder skjer begge deler samtidig, nemlig at budsjettene krymper, samtidig som pengene brukes på andre formål enn bistand.

Storbritannia annonserte nylig store kutt i bistanden, fordi pengene i stedet skal brukes til å finansiere økninger i forsvarsbudsjettet. Nyhetene fra statsminister Keir Starmer om at bistanden reduseres fra 0,5 prosent til 0,3 prosent av BNI, førte blant annet til at utviklingsminister Anneliese Dodds valgte å gå av.

Dodds påstår at Starmer ikke var ideologisk mot internasjonal bistand, men at kuttene var foreslått for å følge etter Trumps nedlegging av USAID. Det er høyst forståelig at det er nødvendig å øke utgifter til forsvar, samtidig er det skuffende at regningen sendes til verdens fattige.

Bistand gjør en stor nasjon

Som tidligere sjeføkonom for DfiD (Storbritannia sitt bistandsdirektorat) Stefan Dercon har påpekt: “Foreign aid is what great nations do”. Bistand er på ingen måte et nytt konsept, men heller noe som har blitt satt mer i system og politisert i nyere tid. Slik som vi i dag sender penger til lavinntektsland, sendte Romerriket også matvarer til sine naboland for å holde sine egne grenser trygge. Romerne bygde veier og annen infrastruktur som strakk seg lenger enn deres egen militære beskyttelse. Hjelp har alltid blitt gitt på tvers av landegrenser i solidaritet og for felles sikkerhet.

Men nå som mye bistandsfinansiering forsvinner, og vi står overfor en mulig avvikling av det bistandssystemet vi har bygget opp over tid, blir to spørsmål tydelige: Hva kan vi forvente av konsekvenser? Og hva bør vi gjøre? Kanskje kan de krisetidene vi befinner oss i, være en mulighet for å finne frem til nye metoder og lærdommer.

Hver eneste krone må snus

Bistandens nedgang vil gå ut over verdens mest sårbare mennesker, samtidig som det vil påvirke globale maktforhold og våre felles interesser. Sjokkerende nok vil flere liv sannsynligvis gå tapt hvert år som en konsekvens av kun den amerikanske tilbaketrekkingen fra internasjonal bistand, enn antall liv som går tapt hvert år i krig og konflikt. Mindre bistand fra giverland betyr også mindre finansiering av fellesgoder innen helse og klima, som betyr at kriser som oppstår i andre land, lett vil ramme oss selv. Samtidig vil det multilaterale systemet lide, og mindre bistand fra USA og Europa gjør det mulig for andre aktører, som Kina, å ta mer plass på giversiden. Det har åpenbare konsekvenser for verdens maktstrukturer.

Så hvordan bør vi forholde oss til den nye tiden vi lever i? Når drastiske endringer skjer fort, er det lett å glemme hvilket mulighetsrom vi fremdeles har.

Norge er fremdeles en stor giver av bistand. Vi kan ikke alene dekke inn hull etter andre lands reduksjon av bistanden, men Europa kan fortsette som en sterk partner selv om budsjettene er mindre. Mindre budsjetter innebærer også at det er viktigere enn noensinne strengt å vurdere alternativkostnaden av hver eneste bistandskrone. Det betyr at vi kontinuerlig må vurdere hva kostnaden er, dersom det aller mest effektive virkemiddelet ikke velges.

Dersom europeiske land hadde klart å konsentrere bistanden om de aller beste fattigdomsbekjempende tiltakene, enten det er vaksiner og andre fellesgoder, livreddende tiltak i katastroferammede områder, eller andre tiltak som styrker effektiv fattigdomsbekjempelse på bakken, vet vi med stor sikkerhet at det ville vært god pengebruk. Giverland som prioriterer bistandsbudsjettet godt, kan trygt vite at pengene har stor effekt.

Trenger Norge et utviklingspolitisk råd?

Men – det er ikke alltid så enkelt å prioritere godt i bistandspolitikken. Derfor bør vi i Norge i langt større grad systematisere bruk av evidens i beslutningsprosessen. Vi kan blant annet la oss inspirere av Danmark. Der har de opprettet et eget råd for bistandspolitikk som rapporterer direkte til utenriksministeren. De skal gi strategiske råd til ministeren om alt som angår forberedelser og implementeringer av dansk bistand. De elleve medlemmene av rådet diskuterer seg imellom og kommer fram til anbefalinger om prosjekter, strategiske rammeverk og organisatoriske strategier for Danmarks arbeid med multilaterale institusjoner. Med dette rådet har Danmark satt ekspertkunnskap mer i system i bistands- og utviklingspolitikken, på et nivå vi ikke kjenner i Norge.

Nå som den europeiske og den norske støtten er enda viktigere enn før, bør vi være langt mer åpne for å innføre nye virkemidler som vil effektivisere vår hjelp og vårt samarbeid. Et godt sted å starte ville vært å vurdere hvordan et slikt utviklingspolitisk råd kunne fungert i Norge og hva det kunne ført til av effektivisering av vår bistand.