Ti år etter liberal sosialhjelpsreform – de svakeste har blitt "empowered"
Publisert: 18. september 2006
Amerikanske myndigheter vedtok for ti år siden en reform av sosialhjelpens karakter og utforming mot en tøffere ”gulrot og pisk” – linje. Etter dommedagsprofetier fra venstresiden, viser det seg at de nyliberale ideene faktisk bidro til å gjøre situasjonen bedre for de svakeste, skriver Ole Michael Bjørndal i denne artikkelen.
Nyliberalisme er i dagens samfunn et av venstresidens mest brukte skjellsord. Gjentatte ganger blir store deler av verdens vanskeligheter som fattigdom, sult og krig tillagt den dreining mot høyre som verden har tatt de siste 25 år. Det er heller ikke uvanlig at velferdsreformer og innstramninger i velferdsytelser blir møtt med kommentaren ”de er kun ideologisk begrunnet.” Både fra kronikkplass i landets løssalgsaviser og statsvitenskapprofessor Tore Hansen[1] blir man fortalt om nyliberalismens ideologiske overtoner og manglende empiri. Men er det så enkelt? Er det virkelig slik at nobelprisvinnerne Hayek og Friedmans teorier om velferdsytelser og arbeidsinnsats burde legges på hylla, og at løsningen på sysselsettingsproblemer og fattigdom ligger i det vanlige kravet om mer penger og mer stat? En titt på løsninger og resultater fra USAs sosialhjelpsreform vedtatt i 1996, vil kunne vise oss et ganske annet bilde en det venstresiden liker å forespeile oss.
Reformens teoretiske bakteppe
La oss først se på litt av bakgrunnsideene som har bidratt til endringen i amerikansk sosialhjelppolitikk. Milton Friedman hevder i sin bok Free To Choose (1980) at sosialhjelp reduserer incentivene til å jobbe, noe som igjen virker skadelig på arbeidsinnsatsen i samfunnet som helhet, og en rekke studier av sosialhjelp og arbeidsinnsats har vist at Friedman er inne på noe. Velferd reduserer incentivene til å jobbe. I en studie som forgikk mellom 1971- 78 viste det seg at for hver dollar med støtte ble arbeid og inntjening redusert med 80 cent. Tallet på timer arbeidet gikk ned med 43 % for unge ugifte menn, og 33 % for gifte. En annen studie fant at den samlede effekten av sosialhjelp reduserte samlet arbeidsinnsats i USA med 4, 8 %, og en studie fra Brown University fant at arbeidsinnsatsen til sosialhjelpsmottagere ble redusert med så mye som 30 %.[2] Sosialhjelpens form i USA har som i alle land vært gjenstand for debatt og endringer, men antall sosialhjelpsmottagere har hele tiden ligget på samme nivå. Da så amerikanske myndigheter i 1996, under president Clinton med republikansk flertall og initiativ i kongressen, vedtok sosialhjelpsreformen ”The Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act” (PRWORA), skulle det vise seg at reformen bidro til drastiske endringer i den tidligere så stillestående statistikken.
En tøffere linje blir vedtatt.
PRWORAs viktigste endringer i amerikansk sosialhjelpspolitikk kan enklest beskrives som en kombinasjon av kjepper og gulrøtter. Det sentrumsorienterte Urban Institute viser i sin rapport om reformen til flere sentrale endringer[3]. Man fikk et skifte til et sosialhjelpssystem som la vekt på ”work first”. I stedet for å fokusere på utdannelse og evneutvikling, ble fokuset nå lagt på jobbsøking og at man skulle være klar for å ta en jobb. Videre ble programreglene endret slik at man ved å øke summen penger man kunne tjene uten å miste støtten bidro til å la arbeid lønne seg. Tøffere sanksjoner og nye tidsfrister ble, for å signalisere at sosialhjelp er midlertidig og arbeid er forventet, utarbeidet og satt i verk. Dette betydde at sosialhjelp ikke lenger var en ubetinget rettighet. Det var kanskje her myndighetene sterkest signaliserte den endrede og tøffere linjen. Og tilslutt, den kanskje viktigste delen; disse endringene ble formidlet til både sosialhjelpsarbeidere, mottagere og søkere. Den sentrale tankegangen bak PRWORA var å øke incitamentene til å skaffe seg jobb, og dette er ikke uten grunn; fattigdomsraten blant personer mellom 16 – 64 år som hadde fulltidsarbeid i 2000, var på kun 2,4 %. For de uten arbeid lå den på hele 25 %.[4]
Da reformen ble foreslått i 1996, manglet det ikke på dystre spådommer. Det nevnte Urban Institute hevdet i en studie at en million barn ville bli kastet ut i fattigdom som et resultat av de endringer som forelå, og i en rekke aviser fikk man nærmest inntrykk av at man bokstavelig talt ville bli nødt til å gå over lik i gatene. Ville den empiriløse og kyniske nyliberalismen nå for alvor vise sitt ansikt og bidra til å gjøre det enda verre for de som har det verst fra før?
Fra teori til empiri; Reformen ga positive resultater.
Urban Institute, som selv var en av dommedagsprofetene, kan få lov til å svare. Konklusjonen de kom med i en rapport fra 2004 lyder som følger:” The combination of policy changes and a strong economy dramatically increased the proportion of welfare recipients, former welfare recipients, and other low- income individuals who worked.[5]” Fra 1996 til 2000 ble mottagere av sosialhjelp redusert fra fire til to millioner. Det viser seg at antall sosialhjelpmottakere som jobbet samtidig med at de var på sosialhjelp, steg med 22 prosent i samme periode. Blant de som klassifiseres i kategorien ”flere barrierer mot arbeid” (liten erfaring, store mentale eller fysiske hemninger, språk, handikappede barn) ble yrkesdeltakelsen firedoblet fra 5 til 20 %. I 2002, med en svakere økonomi, gikk tallet for denne gruppen ned til 14 %. Arbeidsaktiviteten blant de grupper som var mest troende til å benytte seg av sosialhjelp (alenemødre med lav utdannelse) økte betraktelig i forhold til andre grupper som er mindre påvirket av sosialhjelppolitikk. To tredjedeler av tidligere sosialhjelpmottakere som ikke hadde returnert til sosialhjelp hadde arbeid og en tidel av disse hadde en arbeidende make. Et stort flertall av disse arbeiderne hadde fulltidsjobb. I 2002 ble arbeidsmarkedet tøffere, og andelen arbeidende blant de som forlot sosialhjelp gikk ned (fra 63 % i 1999 til 57 % i 2002). Andelen som returnerte til sosialhjelp økte også i samme periode (fra 20 % til 26 %)[6]. I forhold til før og etter reformen, så har mellom fem og ti prosent flere av de som forlater velferd, funnet arbeid etter reformen.
Reformen bidro altså sterk til en økning i arbeidsinnsats. Hva så med fattigdom? Fattigdomsraten blant barn gikk fra over 20 % i 1996 til 16,2 % i 2000, det laveste nivået på over tjue år. En studie av Urban Institute fra mai 2006 bekrefter dette[7]. Antall fattige barn har gått ned. Det var en økning fra 2000 til 2004, men nivået ligger fortsatt under det som var før reformen. Den konservative tenketanken Heritage fant at de siste 25 årene før sosialhjelpreformen så har fattigdomsraten blant afroamerikanske barn så å si vært uforandret, men siden sosialhjelpreformen trådte i kraft har fattigdomsraten blant afroamerikanske barn gått ned fra 41,5 % i 1995 til 30 % i 2001. Disse tallene er interessante. En sosialhjelpreform med en klar retning til høyre, bidrar til å hjelpe de man vanligvis anser som svakest i det amerikanske samfunnet. Muligens er det noe i liberalisters påstand om at markedet skaper muligheter for alle, uansett bakgrunn og hudfarge.
Yrkesdeltakelsen blant tidligere og fortsatte sosialhjelpmottakere har gått opp. Jobbene som disse har fått, har imidlertid vært lavtlønnede jobber. De har imidlertid ikke vært helt på bunnen av lønnsstigen. Utvidelsen av Earned Income Tax Credit, et system som lar sosialhjelpmottagerne beholde deler av støtten selv om de får seg jobb, har også hjulpet mange tidligere sosialhjelpmottakere, ved at satsene er blitt økt, og mange stater har økt summen for barnetrygd. En undersøkelse viser at på grunn av dette, så vil en kvinne som forlater sosialhjelp og begynner i en fulltidsjobb med minstelønn, øke sin inntekt med 7,119 USD i 1996 mot kun 2,005 USD i 1986 (i 1996 USD[8]). Incentivet for å forlate sosialhjelp for jobb har økt med over 5,000 USD. Fattigdomsraten blant kvinner som forlot sosialhjelp til fordel for jobb, ble av en studie beregnet til 43 %, mens de ikke-arbeidene hadde en rate på 88 %.
De positive resultatene kom som et resultat av reformen, ikke bare sterk økonomi.
PRWORA førte til en dramatisk nedgang i antall mennesker i USA på sosialhjelp. Hvor stor andel av denne nedgangen kan så tilskrives den sterke økonomien? Økonomen Heather Boushey fra Economic Policy Institute, et institutt som kan plasseres på venstresiden, hevder at den sterke nedgangen i folk på sosialhjelp er sterkt forbundet med den sterke økonomien[9]. Det liberalistiske Cato Institute hevder på sin side at reformens suksess er et resultat av den endrede incentivstrukturen den brakte med seg, og viser til at antall sosialhjelpmottakere har økt i andre perioder med sterk vekst i økonomien. Urban Institute konkluderer med at det er uenighet blant eksperter om det relative bidrag til hver faktor, men det er enighet om at kombinasjonen en ny sosialhjelplov, en sterk økonomi og politikk utformet med tanke på at arbeid skal lønne seg har ført til en sterk nedgang i deltakelse i sosialhjelpprogrammer blant de familiene som var mest sannsynlig til å delta; fra 85 % i 1994 til 50 % i 2000. Man kan ikke komme med en entydig og tallfestet konklusjon på hvor stor rolle de ulike delene spilte, men at reformen har spilt en sentral rolle, er det vanskelig å komme utenom. Når man ser på statistikken fra 1970 til 2001, ser man at antall sosialhjelpmottagere økte i årene før reformen, selv i år med en sterk økonomi, men at de gikk drastisk ned etter reformen, og deretter har holdt seg under alle tidligere nivåer[10]. Et annet aspekt ved reformen er at selv om kravene til å få eller være på og å motta sosialhjelp har blitt strengere, så er ikke sosialhjelpen fjernet, slik som Michael Tanner fra Cato foreslår.
Løsninger for Europa?
Det er her Norge, og Europa for øvrig, kan hente lærdom. Torbjørn Røe Isaksen foreslo i morgenbladet i fjor å endre incentivene i norsk velferdspolitikk. De vante reaksjonene om hjerteløshet og fattigdomsproblematikk lot ikke vente på seg. Men som resultatene fra USA viser, dommedagsprofetiene slo feil, og økte incentiver virker. Arbeid er en vei ut av fattigdom, en vei til større selvhjulpenhet og selvfølelse. Ved å åpne økonomien, slik blant annet forslaget om å åpne for midlertidige ansettelser åpnet for, øker man arbeidstagernes mulighet for en start i arbeidslivet, samt at de ressurser og ideer som enkeltindivider har, får et sterkere incentiv til å settes ut i livet. Ved å sette tøffere krav, samtidig som gulroten fortsatt er der, vil også incentivet til å få seg jobb være sterkere. For selv om Norge gjentatte ganger har blitt kåret til verdens beste land å bo i, står vi ovenfor sentrale utfordringer i velferdspolitikken. Antall uføretrygdede gikk i Norge fra 236 300 i 1995 til 315 400 i begynnelsen av 2005[11]. Slike tall spiser vekk politikernes handlingsrom, samtidig som de bidrar til en sementering av strukturene. Menneskene blir avhengig av staten istedenfor av seg selv og det sivile samfunn (Som en påminnelse om dette, kan det nevnes at antall private veldedighetsdonasjoner gikk ned under Carter; når høyrevridde Reagan kom til makten, økte de betydelig). I USA har de forsøkt å gjøre noe med statens rolle som forsørger. 10 år senere ser man resultatene. Mindre fattigdom, færre på velferd og flere i jobb. Samtidig opplever man høy arbeidsløshet og sosial uro i Kontinentaleuropa. En titt på de amerikanske tilstandene og Friedman og Hayeks ”empiriløse” teorier er kanskje ikke så dumt?
Denne artikkelen av Ole Michael Bjørndal er bygd på ”Nyliberalisme og arbeidsinnsats. En empirisk undersøkelse av ideologisk kritikk” som var en bacheloroppgave i statsvitenskap våren 2006.
[1] Hansen, Tore (2001) Velferdsstaten og “den tredje vei”
[2] Tanner, Michael (2003) The Poverty of welfare. Washington: Cato Institute.
[3] http://www.urbaninstitute.org/UploadedPDF/311198_ANF_EightYearsLater.pdf
[4] Tanner, Michael (2003) The Poverty of welfare. Washington: Cato Institute.
[5] http://www.urbaninstitute.org/UploadedPDF/311198_ANF_EightYearsLater.pdf
[6] Alle tall: http://www.urbaninstitute.org/UploadedPDF/311198_ANF_EightYearsLater.pdf
[7] http://www.urban.org/UploadedPDF/311356_A71.pdf
[8] Justert etter prisstigningen.
[9] http://www.house.gov/ed_workforce/hearings/107th/21st/welfare92001/boushey.htm
[10] Tanner, Michael (2003) The Poverty of welfare. Washington: Cato Institute.
[11] Nordbakken, Lars Peder (2006) Muligheter for alle. Dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi. Oslo: Civita.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
