«Skivebom» å sammenligne sykepleierdekningen med andre land?
Diskusjonen om hvordan arbeidskraften i helsevesenet kan organiseres til beste for pasientene, må være kunnskapsbasert. Da bør det være interessant for helsemyndighetene å se på hva som foregår i andre land.
Publisert: 30. oktober 2020
Lederen i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, svarer i DN 27. oktober på min kronikk dagen før om bemanningssituasjonen i helsesektoren. Mitt utgangspunkt var en undring over at norsk helsepolitikk bygger på en fortelling om at vi har en bemanningskrise, når vi har en større andel av arbeidsstyrken ansatt i helsevesenet enn noe annet OECD-land. Særlig sykepleiere, som er den yrkesgruppen som det ifølge helsemyndighetene er størst mangel på, har vi mange av i Norge.
Larsen mener det er «skivebom» å sammenligne Norge med andre land i OECD. Hun fremholder at vi i Norge har en omfattende velferdsstat og et høyt kompetansenivå. Men dette er ikke unikt. Det norske helsevesenet leverer ikke resultater som samlet sett tilsier at vi har et mye bedre helsevesen enn for eksempel Sverige og Danmark, hvis man ser på objektive mål for kvalitet. Det er åpenbart mulig å peke på forbehold når man sammenligner helsevesenet i Norge og andre land. Men det er merkelig å legge til grunn at slike sammenligninger er uinteressante.
Larsen peker på den mye omtalte deltidsproblematikken som en årsak til at Norge har mange sykepleiere. Dette er også helsemyndighetene opptatt av. Strategien er å arbeide for en «heltidskultur», og at denne kulturen skal jobbes frem av helseforetakene. Men det finnes virkemidler som er mer konkrete og bedre egnet til å øke heltidsandelen. Dette er virkemidler nasjonale myndigheter rår over, men som de synes uvillige til å bruke.
Det såkalte Arbeidstidsutvalget redegjorde for hvordan deltidsproblematikken er utslag av et grunnleggende dysfunksjonelt system for organisering av skift- og turnusarbeid. Norsk Sykepleierforbund har selv forhandlet frem et system som begrenser helgearbeid for sykepleiere på en måte som gjør at turnusene bare ikke kan gå opp, dersom alle skal ha hele stillinger. Systemet forutsetter et stort innslag av små stillingsbrøker for å dekke behovet. Det er fullt mulig å endre arbeidsmiljøloven slik at helt vanlige turnusordninger ikke er gjenstand for kontinuerlige forhandlinger.
Det er forståelig at Norsk Sykepleierforbund fremholder kompetansen som viktig. Men en diskusjon om hvordan arbeidskraften i helsevesenet kan organiseres til beste for pasientene, må være kunnskapsbasert. Da bør det være interessant for helsemyndighetene å se på hva som foregår i andre land.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 28. oktober 2020.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
