Sekstiåringer er ikke som før

I fortsettelsen beskriver Hjelme det hun sier er virkeligheten, at de fleste har pensjonert seg ved 65 år, at en større andel tar ut pensjon ved 62 år, at mange opplever aldersdiskriminering og har vanskelig med å få ny jobb etter 55 år. Videre peker hun på at mange opplever overgangen til pensjonisttilværelsen som krevende, og at de fleste nå har i utsikt 20-30 år som pensjonister. Hjelme nevner spesielt at «mange over 60 sliter i møtet med den tidlige pensjonisttilværelsen».

Alt dette er jeg enig i. Men istedenfor å bare konstatere at slik er det, er jeg opptatt av at slik bør det ikke være. Samfunnet må begynne å se på særlig 60-åringer med andre øyne. Andelen av dem som er friske, som greier seg selv og som kan, og har godt av, å være aktive, blir større. De er trolig i et klart flertall i dag. Det synes også i ferd med å skje et positivt trendskifte i form av at den gjennomsnittlige pensjonsalder har steget noe de siste årene, etter å ha falt i årrekke. Politikken og våre holdninger bør understøtte en slik utvikling, noe som innebærer at vi må slutte å kategorisere folk etter alder. For de fleste vil det bedre livskvaliteten hvis samfunnet tar som utgangspunkt at de over 60 skal ha et aktivt liv, være yrkesaktive lenger, og ikke legger opp til at de skal vartes opp. Når vi vet at belastningen på velferdsordningene blir stor i årene fremover, er dette også viktig for at vi skal kunne opprettholde gode ordninger for dem som virkelige trenger hjelp.

«Gruppen over 60 år er like mangfoldig som andre aldersgrupper», avslutter Hjemle. Ja, derfor har det like liten mening å ha generelle aldersbestemte ordninger for de over 60, som det ville vært å ha hatt det for de mellom 50 og 60.