Regjeringens politikk hever terskelen for inkludering

Fleksibiliteten i norsk arbeidsliv strammes inn på bekostning av de mest sårbare.

Publisert: 3. mars 2023

I Norge står 700.000 mennesker utenfor arbeidslivet, på ulike ytelser. Andelen eldre øker og antall yrkesaktive bak hver alderspensjonist synker raskt. Arbeidskraft er et fundament i den norske velferdsmodellen. For å sikre en bærekraftig velferdsstat i fremtiden, er vi avhengig av et inkluderende arbeidsliv som sikrer at flere kommer i arbeid. Hvis ikke må ytelsene reduseres. Dessverre fører regjeringen en politikk som hever terskelen for inkludering. La meg i det følgende forklare hvorfor.

Motiverte til å jobbe

Tall fra SSB viser at mange av de som står utenfor arbeidslivet i dag er kapable og motiverte til å jobbe. Dette gjelder blant annet personer med nedsatt arbeidsevne, hull i cv-en og innvandrere med språklige utfordringer. Men ved å rekruttere personer med nedsatt arbeidsevne, påtar arbeidsgiver seg en risiko for redusert produktivitet og økte utgifter.

Derfor er risikodempende virkemidler viktige. Muligheten til deltidsansettelse eller innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer, er eksempler på virkemidler som reduserer risikoen for arbeidsgiver. Høyere fleksibilitet i arbeidsforholdet, gir virksomheter lavere terskel for å inkludere mennesker som har vanskelig for å nå opp i den ordinære konkurransen om arbeidsplasser.

Fleksibilitet er også viktig for mange med nedsatt arbeidsevne, som ikke har kapasitet til å arbeide fulltid. Noen har uforutsigbare helsetilstander som gjør det vanskelig å planlegge arbeidsmengden, eksempelvis ME-syke.

Eksempler på virksomheter som gir unike muligheter til inkludering, er selskapene i plattformøkonomien. Selskaper som Uber og Foodora gir høy fleksibilitet og selvbestemmelse til sine ansatte. Det er ikke uten grunn at Sysselsettingsutvalget har konkludert med et behov for økt fleksibilitet i norsk arbeidsliv.

Mindre fleksibelt

Dessverre har arbeidsmarkedet under nåværende regjering blitt mindre fleksibelt, kostnadene ved rekruttering er økt og terskelen for inkludering hevet. Dette fremkommer i et nytt Civita-notat. I 2021 ble adgangen til midlertidige ansettelser opphevet, og fra januar i år gjelder en ny heltidsnorm som innebærer en utvidet drøftings- og dokumentasjonsplikt for arbeidsgiver ved ansettelse som ikke er fulltid. Dette gir økt byråkrati og høyere terskel for inkludering.

Den 1. april trer det også i kraft en lovendring som innskrenker muligheten til innleie fra bemanningsbyråer. Så mange som 40 prosent av de som fikk oppdrag via bemanningsbyråer i 2020, kom fra arbeidsledighet. Slike byråer kan være en viktig inngangsport og springbrett til arbeidslivet for mange arbeidssøkere.

Ved å innskrenke muligheten til innleie fra slike byråer, skaper regjeringen høyere terskel for å inkludere arbeidssøkere som ellers ikke ville blitt vurdert som kvalifiserte. Tjeneste- og handelsnæringens hovedorganisasjon, Virke, har varslet om at dette medfører risiko for flere permitteringer og nedbemanninger.

At arbeidsmarkedet beveger seg i feil retning, kan tilskrives inflasjon, høyere strømpriser og et generelt mer krevende kostnadsbilde. Men regjeringen må også ta sin del av skylden. Den arbeidspolitikken som regjeringen nå fører, gjør det vanskeligere for arbeidsgivere å inkludere flere.

Moralsk plikt

Å tilrettelegge for et inkluderende arbeidsliv er ikke bare et samfunnsøkonomisk oppdrag – det er også en moralsk plikt. Arbeiderpartiet kan gjerne ha en visjon om at alle skal med, men denne vil aldri kunne realiseres uten å ta hensyn til arbeidsgiveres premisser.

Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 1.3.2023.