Økonomi og velferd

På tide å endre arbeidstidsordningene på norsk sokkel

Endring i reguleringen av arbeidstid er nesten alltid kontroversielt, og det er ingen yrkesgrupper som uten videre gir fra seg privilegier. Torstein Ulserød i Stavanger Aftenblad.

Torstein Ulserød

Publisert: 31. mai 2016

Høye personellkostnader på norsk sokkel har gjennom mange år blitt trukket frem som et problem for norsk oljeindustri, uten at det har ført til særlig mye offentlig debatt. Kostnadsnivået på sokkelen blir naturlig nok et stadig mer aktuelt tema når oljeindustrien sliter som følge av lav oljepris. Men personellkostnadene, som blant annet er en konsekvens av helt særegne arbeidstidsordninger, bør bli gjenstand for en politisk debatt uavhengig av oljeprisen. Gitt petroleumsnæringens betydning for statsfinansene, angår ikke dette bare oljeindustrien og de som arbeider der, men hele samfunnet.

Tidligere Hydro-sjef Eivind Reiten er blant dem som gjentatte ganger har uttrykt bekymring for at kostnadsnivået på norsk sokkel er uforsvarlig høyt, og at dette i stor grad skyldes høye personellkostnader. Beskrivelsen både av et særlig høyt kostnadsnivå på norsk sokkel og generelt høye personellkostnader, kan nyanseres. Det er imidlertid ikke tvil om at personellkostnadene for ikke-akademisk arbeidskraft som arbeider offshore i Norge, er svært høye. De er høye sammenlignet med andre land og høye sammenlignet med kostnadene for tilsvarende arbeidskraft i andre næringer i Norge. Og disse kostnadene henger åpenbart sammen med de spesielle arbeidstidsordningene på norsk sokkel.

Den vanligste arbeidstidsordningen for norske offshore-arbeidere er i dag en såkalt 2-4-ordning, som er en fast rotasjonsordning med to uker arbeid etterfulgt av fire uker fri. Etter Sokkelavtalen (tariffavtale) skal den alminnelige arbeidstiden ikke overstige 12 timer i døgnet, og 33,6 timer i uken i gjennomsnitt i løpet av ett år. Dette tilsier et årsverk på 1582 timer, det samme som skiftarbeidere i helkontinuerlig skift på land. Men med en 2-4-ordning kommer man ikke opp i det samme årstimetallet, slik at et årsverk med 2-4 ordningen er 1460 timer.

2-4-ordningen innebærer et betydelig lavere årstimetall enn arbeidstakere som jobber vanlig dagtid på land (disse har gjerne et årsverk på 1767,5 timer med tariffestet 37,5 timers uke). Men ordingen innebærer altså i tillegg en arbeidstidsreduksjon sammenlignet med de som jobber skift i fastlandsindustrien. Den reduserte arbeidstiden for skiftarbeid følger av arbeidsmiljøloven og er begrunnet med helse- og sikkerhetsmessige hensyn. Dette er naturligvis viktige hensyn. Norsk petroleumsbransje bør fortsette å ha høye sikkerhetsstandarder, selv om man aldri helt kan fjerne risikoen for ulykker, slik vi nylig har fått et tragisk eksempel på. Men poenget i denne sammenheng er at det lave årstimetallet for offshore-arbeidere ikke kan begrunnes med HMS-hensyn. Flertallet av de som jobber på sokkelen, jobber ikke skift, de jobber kun dagtid.

Arbeidstiden på sokkelen inkluderer etter den såkalte rammeforskriften også en times betalt pause. Dette er heller ikke vanlig for andre yrkesgrupper.

Også hvis man sammenligner med ordningene på britisk sokkel, er arbeidstidsordningene på norsk sokkel særdeles gunstige for de ansatte. Den normale rotasjonsordningen for personell på britisk sokkel er en 2-2 eller 3-3 ordning, altså to eller tre uker på jobb etterfulgt av to eller tre uker fri.

2-4-ordningen bidrar til at petroleumsnæringen utmerker seg med en kostbar kombinasjon av kraftig redusert arbeidstid sammenlignet med nær sagt alle andre arbeidstakergrupper og desidert høyest lønnsnivå av samtlige næringsområder i Norge.

Produktivitetskommisjonen pekte i sin rapport på at ”den lave arbeidstiden til norske oljearbeidere kan ses som en alternativ form for lønn.” Det er selvfølgelig slik at de gunstige vilkårene i petroleumsnæringen gjenspeiler at det har vært høy lønnsomhet i næringen. Men det er ikke opplagt at det er rimelig at overskuddene i petroleumsnæringen skal brukes til å finansiere ekstra gunstige arbeidsvilkår for arbeidstakere som tilfeldigvis jobber i denne næringen. Den høye lønnsomheten i oljenæringen kommer av at det er en grunnrente, det vil si en meravkastning som ikke er et resultat av arbeidsinnsatsen eller kapitalbruken. Denne grunnrenten er ment å i hovedsak tilfalle staten gjennom petroleumsskatten. Alternativet til å la så mye av lønnsomheten finansiere høy lønn og unike arbeidstidsordninger, er at inntjeningen bidrar til økt overskudd i selskapene. Disse overskuddene skattlegges særlig høyt gjennom petroleumsskatten, og kommer dermed samfunnet som helhet til gode. Som produktivitetskommisjonen peker på, er det åpenbart slik at ”den høye avlønningen i norsk oljenæring, herunder arbeidstidsordningen, representerer et tap for samfunnet.”

Arbeidstidsordningene på sokkelen er et resultat av et komplekst samspill mellom lovregulering og tariffavtaler. Det er ikke plass til å redegjøre for alle regulatoriske detaljer her. Men det er ingen tvil om at det kreves endringer i lovgivningen for å få endret arbeidstidsordningene på en måte som både er driftsmessig rasjonell og kostnadsbesparende. Å fortsette med å ”legge til grunn” at partene i arbeidslivet tar opp dette, slik det såkalte Arbeidstidsutvalget nylig har gjort, er det samme som å si at man ikke ønsker endringer av betydning. Vi kan bare slå fast at det er svært kostbart for samfunnet.

Rederiforbundet har foreslått å innføre skipsfartens arbeidstidsordninger for sokkelen og eventuelt øke den alminnelige arbeidstiden til 38 timer (fra dagens 36), og ta pausen ut av den betalte arbeidstiden. Det er vanskelig å se at dette er urimelige forslag. Er det slik at det som ut fra helsemessige og sikkerhetsmessige hensyn anses forsvarlig i skipsfarten, ikke anses forsvarlig på sokkelen? I så fall krever det en begrunnelse vi ikke har fått.

Solberg-regjeringen har som en del av sin plattform at den vil ”arbeide for å redusere kostnadene på norsk sokkel, blant annet ved å følge opp Reiten-utvalget (Riggutvalget, red.).” Hvordan regjeringen har tenkt å arbeide for dette er foreløpig uklart, og det er forståelig at politikere kvier seg for å ta opp temaet. Endring i reguleringen av arbeidstid er nesten alltid kontroversielt, og det er ingen yrkesgrupper som uten videre gir fra seg privilegier. Men gitt den store samfunnsmessige betydningen av kostnadsnivået i petroleumsnæringen, kan ikke hensynet til å unngå opphetede politiske debatter være en akseptabel grunn til å la være å utrede behovet for reformer.

Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad mandag 30. mai 2016.

Les også Ulserøds Civita-notat: Arbeidstidsreguleringene i Norge – for mye vern og for lite fleksibilitet?