Ingen god idé med sekstimersdag
Produktivitetsgevinstene må komme før eventuelle arbeidstidsforkortelser, skriver Mathilde Fasting.
Publisert: 11. mai 2017
Denne uken debatterer LO med seg selv om de skal gå inn for sekstimersdag. Det er «sykepleierne» mot «jern og metall» eller «jentene mot guttene». Fagforbundet vil ha gjennom et vedtak om å utrede sekstimersdag de nærmeste fire årene. Målet er å få et grunnlag for å beslutte en generell forkorting av arbeidstiden fra 7,5 time til 6 timer, ved at man over en gitt tidsperiode delvis tar ut lønnsøkninger i redusert arbeidstid. Fellesforbundet mener det blir altfor kostbart, og at det vil utradere konkurranseutsatt industri.
Det er mange argumenter for at en generell innføring av sekstimersdag, med full lønnskompensasjon, er en dyr og dårlig idé. For det første betyr kortere arbeidstid lavere produksjon av varer og tjenester. Konsekvensen er lavere skatteinntekter. Fra Perspektivmeldingen vet vi at det fremover blir færre yrkesaktive per pensjonist. De må jobbe produktivt og betale mye skatt for at regnestykket skal gå opp. Med kortere arbeidstid blir presset på dem enda større. Som samfunn kan vi ikke pålegge alle en slik arbeidstidsforkortelse. For å sette det på spissen: Hvordan ville debatten sett ut om man pekte på at sekstimers arbeidsdag er det samme som å få ni ukers ferie ekstra hvert år?
For det andre: fritid koster. Det er et valg å ha mer fritid, men da må vi tåle at velferdsstaten blir dårligere enn den ellers ville vært, og at de som har råd, bruker sine egne penger på å kjøpe seg gode velferdstjenester av private leverandører. Velferdstilbudet, levestandard og hvor mye og hvordan vi arbeider, henger tett sammen. En individuell beslutning om å arbeide deltid, og derved få mindre lønn, har også virkninger for samfunnet. Deltiden, eller en sekstimersdag for den enkelte, legger et større press på de øvrige sysselsatte, dersom samfunnet som helhet skal opprettholde skatteinntekter og velferdstjenester som er skattefinansierte. Det som er i samfunnets interesse, er dermed i strid med mange enkeltbeslutninger om deltid eller mer fritid.
En sekstimersdag vil også gå ut over konkurranseutsatt virksomhet. Det har Fellesforbundet i LO forstått. En sekstimers arbeidsdag i industrien vil bety et ekstra skift og bli rundt 25 prosent dyrere for bedriften, og da er det ikke regnet med at man også pådrar seg ekstra administrasjonskostnader. I konkurranseutsatt virksomhet er det det samme som kroken på døren.
Problemet med forslaget om sekstimersdag er at færre timer ikke løser de problemene Fagforbundet ønsker å gjøre noe med. Det er ikke entydig at mer fritid i seg selv gjør at arbeidstakere står lengre i jobb, at det blir mindre sykefravær eller at de blir mer produktive. Eksempelet som ble brukt i Debatten på NRK 4. mai, fra Tine Meierier på Heimdal, illustrerer at arbeidstidsforkortelsen var et virkemiddel for å få til en mer effektiv produksjon. Tine er et eksempel på en bedrift som ikke var produktiv og som, gjennom en lang og grundig prosess med ledere og ansatte, kom frem til nye måter å organisere arbeidet på.
Dersom de kunne få bedre produktivitet ved seks timer enn ved syv timer, viser det først og fremst at det var et stort uutnyttet potensial for forbedring av produktiviteten i utgangspunktet. Flere andre eksempler, blant annet omtalt i denne rapporten fra Rambøl, viser at det ikke handler om arbeidstid i seg selv. I tillegg finnes det flere eksempler på at lengre arbeidstid har vært like vellykket som kortere arbeidstid, blant annet ved sykehus hvor det er innført 12-timers vakter som har bidratt til lavere sykefravær enn med de ordinære vaktene. Det er altså ikke antall timer som er det viktigste for produktiviteten, men hvordan arbeidet utføres, ledes og organiseres.
Fagforbundet organiserer mange som arbeider i helse og omsorg. I dag er rundt 11 prosent av de sysselsatte ansatt her. Med én prosents vekst i standard vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe her i fremtiden, gitt at man arbeider på samme måte som i dag, ifølge en beregning som er gjort av SSB. Så mange sysselsatte vil det ikke være mulig å få tak i. For helse og omsorg er det arbeidstidsorganisering som er nøkkelen, ikke arbeidstidsforkortelser, noe jeg har skrevet om i Civita-notatet «Om behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren». Kvinner i denne sektoren arbeider i snitt rundt 30,8 timer i uken, og mange har dermed i realiteten innført sekstimersdag.
Kravet fra Fagforbundet er dermed et krav om full lønnskompensasjon for en forkortet arbeidstid som de allerede har. Argumentet fra Fagforbundet om at en forkortet arbeidstid vil få de over 700 000 som i dag er utenfor arbeidslivet inn i arbeid, faller på sin egen urimelighet. De blir ikke automatisk sykepleiere og omsorgsarbeidere, og arbeidet med å få dem med i arbeidslivet har ikke noe med en generell forkortelse av arbeidsdagen å gjøre. 6-timersdagen vil dermed bare gi mangel på sykepleiere og dårligere helse- og omsorgstjenester.
Også MDGs Rasmus Hansson deltok i NRK-debatten. Han synes sekstimersdag uten full lønnskompensasjon er en god idé fordi det vil redde klimaet. Det er fint at partier går inn for ulike standpunkter om arbeidstid, eller velferdsstandard, men både opp- og nedside må frem. Hanssons forslag om kortere arbeidstid er i realiteten et forslag om en reduksjon i levestandard og en dårligere finansiering av skattefinansierte velferdsgoder. Det er godt mulig at fremtidig økonomisk vekst ikke vil være klimafiendtlig. Det er den underliggende produktiviteten vi vil ha fremover som er avgjørende for hvordan velstandsveksten blir. Det blir for eksempel ikke lavere utslipp av at det jobbes kortere arbeidsdager i helse og omsorg, det blir bare dårligere helsetjenester.
I Debatten på NRK kom det også argumenter om at roboter og teknologi vil føre til at færre får arbeid. En arbeidstidsforkortelse skulle da være et middel for å inkludere flere. Om roboter kommer og færre får arbeid, får vi se om det er så produktivt at vi har råd til å jobbe kortere. Men produktivitetsgevinstene må komme før eventuelle arbeidstidsforkortelser.
Innlegget er publisert hos Minerva 9.5.17.