Ideen om et obligatorisk pliktår er interessant, men …
Forslaget har likevel for mange praktiske og for store prinsipielle problemer til å kunne støttes.
Publisert: 26. februar 2024
Tidligere i år foreslo Stavanger Ap å innføre et obligatorisk pliktår for 19-åringer, som en slags forlengelse og reform av verneplikten og førstegangstjenesten.
Dag Mossige og Øyvind Jacobsen, som stod bak forslaget, mener at samfunnsplikten primært skal utøves innen helse- og sosialsektoren eller oppvekst, i frivilligheten eller med humanitært arbeid, samt beredskap.
Et pliktår «vil styrke fellesskapet og forståelsen blant unge om å bidra», uttaler Jacobsen til Aftenbladet.
Til Dagbladet sier den nye kunnskapsministeren, Kari Nessa Nordtun: «Dette handler også om fellesskap, og om at – absolutt alle – skal tjene sin plikt før de krever sin rett. Vi vet at det er stort behov for arbeidskraft i samfunnet vårt. Alle skal bidra til fellesskapet. Vi går tom for folk før vi går tom for ressurser.»
Plikt og ansvar
Uttalelsen til Nessa Nordtun vil få mange anerkjennende nikk fra en rekke Høyre-velgere, inkludert undertegnende.
Det er også ekstra betydningsfullt at uttalelsen kommer fra kunnskapsministeren. Med unntak av fraværsgrensen, har skolepolitikken de siste tiårene stort sett handlet om å innføre stadig nye rettigheter og større frihet til elevene, fremfor å handle om hva vi som samfunn forventer av elevene (og våre nye samfunnsborgere).
At de borgerlige ungdomspartiene har snakket mer om plikter og ansvar, er trukket frem som en sentral grunn til at høyresiden fikk høyere oppslutning i skolevalgene og blant unge velgere i valget, særlig gutter.
Sløsing med ressurser
Dette betyr ikke at forslaget har praktiske eller prinsipielle problemer.
Juridisk sett har vi to plikter i Norge: opplæringsplikt og verneplikt. Men disse pliktene, særlig verneplikten, er blitt svakere med tiden.
I Aftenbladets artikkel kommer det frem at av ca. 11.000 av et årskull på rundt 60.000 som innkalles til førstegangstjeneste hvert år, gjennomfører ca. 9000.
Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa krever mer satsing på forsvar og beredskap. Men det betyr ikke nødvendigvis at en høyere andel av hvert årskull bør kalles inn til førstegangstjeneste.
For eksempel har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen vært kritisk til dagens verneplikt og mener at det innebærer en sløsing med ressurser. Diesen peker for eksempel på at de vernepliktige soldatene bruker 75 prosent av tiden inne til opplæring, og bare de siste tre månedene på å være tilgjengelig og fullt utlært, før de trente soldatene deretter dimitteres for aldri mer å bli brukt.
Forslaget om et obligatorisk pliktår i for eksempel helsetjenesten vil ha samme problem. Det tar lang tid å lære opp ufaglært arbeidskraft, og når erfaringene først er kommer på plass, er pliktåret over.
Opptaksutvalget pekte blant annet på at mange bruker unødvendig lang tid på å komme i gang med utdanningen sin, og at det vil være lønnsomt både for samfunnet og individet at flere kommer fortere i gang. Et obligatorisk pliktår vil forsterke ytterligere.
Så dersom formålet med et obligatorisk pliktår er å løse konkrete samfunnsutfordringer med ufaglært arbeidskraft, er forslaget dårlig. Men dersom formålet er å bidra til å øke samfunnsansvaret, kan det ha noe for seg.
Inngripende
Forslaget møter uansett på en rekke dilemmaer fra et mer liberalt ståsted. Det er ingen tvil om at det vil oppleves inngripende for den enkelte at staten ber deg om å sette av et helt år av livet ditt til å gjøre en samfunnstjeneste.
Et pliktår i helsevesenet eller lignende kan heller ikke sammenlignes med den «militære strukturen» som vernepliktige møter i førstegangstjenesten, hvor det nettopp er strukturen, snarere enn arbeidet i seg selv, som bygger opp det personlige ansvaret. Denne dimensjonen vil man ikke få i samme grad av å arbeide i helsevesenet.
Når man setter forslaget på spissen, blir det enda verre.
I Norge har vi lovregulert militærnekting, med mulighet for å søke om fritak for verneplikten av politiske, religiøse, etiske eller andre overbevisninger. De som får innvilget søknaden om fritak, måtte fram til 2012 likevel avtjene sivil verneplikt, altså en pålagt arbeidsplikt.
Så hva gjør vi hvis noen nekter å utføre den obligatoriske samfunnsplikten? Skal de få en bot? Skal vi sende politi etter ungdom som nekter? Sette dem i fengsel?
Undertegnende har konkludert med at selv om ideen er interessant, er forslaget dårlig.
Å øke fellesskapsfølelsen og samfunnsplikten er viktig og nødvendig i den tiden vi nå er inne i. Men den eventuelle effekten og nytten som et obligatorisk pliktår for alle ungdommer kan skape, veier ikke opp for inngrepene i den enkeltes frihet.
Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 24.2.2024.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
Bit of blue sky thinking on Nato’s common defence
