Evig og tro til Arbeidslinja faller!

Bærekraften i velferdsstaten avhenger av at så mange som mulig klarer seg som selvforsørget i jobb. Det er på tide å se med nye øyne på hele velferdssystemet samlet, og se om vi kan løse våre utfordringer bedre enn i dag

Hege Moen

Mathilde Fasting

Publisert: 30. juni 2023

«Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis eller samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle.»

Slik lyder en velferdsmelding anno 1990-tallet, og siden den gang har begrepet stått fjellstøtt og nærmest uutfordret i norsk politikk. Det vil si inntil nylig. Flere politikere på venstresiden har i det siste tatt til orde for å «gå til kamp» mot arbeidslinja, fordi begrepet oppfattes som brutalt for de som av varierte årsaker trenger ytelser fra det offentlige på grunn av bortfall av arbeidsinntekt.

I henhold til arbeidslinja skulle jo arbeid gitt bedre økonomi enn trygd, men det gjør det ikke alltid lenger. Er det da begrepet det er noe feil med, eller er det arbeidslinjas virkemidler og velferdsordninger som faktisk ikke lenger fungerer etter hensikten? Videre må man spørre seg om vi parallelt med å styrke mulighetene for deltakelse i arbeidslivet, samtidig kan gjøre mer for å løfte samlet inntekt for de som sliter mest med å stå i jobb.

Ikke desto mindre opplever vi at det er forståelige og sympatiske grunner til at folk ikke er selvforsørget i jobb. De som faller utenfor arbeidslivet har jo som regel utfordringer knyttet til sykdom og helseplager, store omsorgsbyrder, eller de mangler kompetanse som etterspørres i arbeidslivet. Vi undres likevel på om Nav i tilstrekkelig grad evner å hente fram de positive ressurser som finnes blant de med jobbutfordringer. Vi tror jo at de aller fleste ønsker å bidra, selv med begrensede ressurser, dersom systemet var rigget for det.

Det store utenforskapet

Et fellestrekk for de med lite utdanning, er at de som regel kun har muligheter i det ufaglærte arbeidslivet. Det innebærer ofte jobb som er fysisk krevende, ensformige arbeidsoppgaver, ugunstige arbeidstider, liten grad av fleksibilitet og få muligheter for utvikling. Disse menneskene går også gjerne fra en strøjobb til en annen, med mistrivsel og håpløshet, og et evig strev etter å tjene til livets opphold. Når de først faller ut av arbeidslivet, havner som oftest på trygd etter å først ha vært sykemeldt, og deretter brukt noen år på AAP for å få gjennomført behandling og avklart arbeidsevnen.

Kan vi løse utfordringene bedre enn i dag?

I fremtiden vil det bli flere eldre, og færre som vil måtte dele på forsørgerbyrden. Arbeidslinja, slik vi ser det, burde derfor fortsette å stå fjellstøtt fordi bærekraften i velferdsstaten avhenger av at så mange som mulig klarer seg som selvforsørget i jobb. Derimot det er på tide å se med nye øyne på hele velferdssystemet samlet, og se om vi kan løse våre utfordringer bedre enn i dag.

Det store utenforskapet

De som derimot aldri kom seg ut i arbeidslivet, er de unge som falt ut allerede under skolegang, samt de som kom til landet uten utdanning, med dårlig helse, store familieforpliktelser og vansker med å tilegne seg språket. Mange av dagens sosialklienter har ikke opparbeidet rettigheter i Folketrygden, og blir dessverre gående i årevis på sosialstønad, og blir fanget i et sosialt sikkerhetsnett som i utgangspunktet var ment som akutt nødhjelp. Her fattes korte pengevedtak med små pengebeløp av gangen, klientene må søke ytelse ofte, og det kreves mye byråkrati for til enhver tid å få skjønnsvurdert behovet for utbetaling. Særlig i storbyene er en større andel av befolkningen underlagt «offentlig økonomisk administrasjon» på denne måten: De Nav-ansatte lærer bort hvordan man søker om en ytelse, og klientene lærer seg hvordan de kan søke om en ytelse. De kan ikke spare penger, de har få muligheter til å planlegge egen økonomi over lengre tidshorisont, og de kan ikke dekke større uforutsette kostnader uten å levere faktura til betaling på lokalkontoret.

Denne gruppen Nav-brukere er de vi mener betegner det store utenforskapet i dag, og for disse kan arbeidslinja virke som et uoppnåelig prosjekt – ikke på grunn av begrepet, men fordi virkemidlene og velferdsordningene ikke er rigget for deres virkelighet.

Vi trenger bedre løsninger

Sosialklienter gis få eller ingen insentiver til å komme i jobb, utover råd og veiledning. Sosialstønad og bostøtte har jo som hensikt å være kortvarig løsninger på akutte økonomiske problemer, men hva med de som blir stående som langvarige mottakere over mange år? For det lønner seg ikke alltid å arbeide for de som over tid har blitt integrert i sosialsystemet, framfor i arbeidslivet. Dette da det i prinsippet er 100 prosent avkortning hvis man mottar lønn.

For de som derimot har falt ut av arbeid, og som går over på ytelser med meldekort, lønner det seg heller ikke alltid å arbeide. Dette ettersom man må føre arbeidstimer på meldekort for trekk av ytelse (for eksempel AAP, dagpenger, overgangsstønad, KVP, tiltakspenger). Da lønner det seg ikke nødvendigvis å jobbe hvis timelønna er lav. Slik vi ser det, er dermed også meldekortene en viktig årsak til at lavtlønnsyrkene sliter med å få tak i arbeidskraft via brukerne av velferdssystemet.

Derfor trenger vi bedre løsninger, som ikke har som målsetning å gi mindre utbetaling av velferdsytelse til de som trenger det, men bedre insentiver til å arbeide i tillegg til trygd.

En ny velferdsmodell

I 2020 lanserte Hege Moen en skisse til en ny velferdsmodell. Modellen har en garantiinntekt i «bunnen», som er åpen og tilgjengelig for alle som står uten egeninntekt. Størrelsen på utbetalingen ligger i overkant av veiledende satser på sosial nødhjelp, men kan vedvare så lenge behovet vedvarer.

Oppå garantiinntekten lanseres noen behovsprøvde tilleggsutbetalinger, med svært forenklet vilkårsvurdering sammenliknet med i dag. I tillegg kan man bygge på med egeninntekt oppå garantiinntekt og tillegg. Ordningen har deretter en felles- og gradvis avkortning av samlet utbetaling, opp mot en definert maksinntekt. Maksinntekten kan ligge opp mot medianinntekt, og dermed vil utbetaling være uaktuelt for de med ressurser og evner til å stå i det ordinære arbeidslivet. Løsningen vil i større grad enn i dag, motivere for jobb. Spesielt gjelder dette for de som kun kvalifiserer for lavtlønnsyrkene.

Påbyggingsmodellen med garantiinntekt i bunnen vil gi tidligere inntektssikring av de som sliter i arbeidslivet, og man unngår de lange og utmattende arbeidsavklaringsprosessene man har for uføretrygd i dag. Slik sett kan ordningen også forebygge psykiske plager som følge av økonomiske bekymringer. Med tidlig inntektssikring vil folk i stedet kunne fokusere på sine jobbmuligheter, og Nav vil i større grad kunne tilby flere ressurser til tett oppfølging, karriereveiledning, kvalifisering og virkemidler knyttet til arbeid. Dette framfor å bruke størstedelen av sine ressurser til å betjene et tungt og byråkratisk system.

Appell til politikerne

Slik vi ser det, er det viktigere å få folk stabilisert i deltidsjobb, framfor i full stilling med hyppig sykefravær. Med tidligere avklaring av ytelse vil man få en mer effektiv sykefraværsoppfølging, og tidligere avklaring av helsesituasjon. Det vil heller ikke lenger bli mulig å få innvilget 100 prosent uføretrygd basert på symptomdiagnose alene. Forutsigbarheten i systemet kan i stedet virke helsefremmende, og både satser og maksinntekt bør øke med alderen. I tillegg trenger vi å rigge et system for subsidierte arbeidsrettede aktiviteter for de som står aller lengst unna ordinære ansettelser. Dette gjerne i samarbeid med kommunene, idrettslag og frivilligheten.

Vi berømmer Nav-direktøren i hans forsøk på å appellere til politikerne for å se enda nøyere på hvordan Navs virkemidler faktisk fungerer, og hva som ikke virker. Vi mener arbeidslinja er viktig, så i stedet for å skrote den, mener vi at velferdssystemet trenger en kraftig gradering. Og det er politikernes ansvar å sørge for at vi har et system som bygger opp under og opprettholder målet om at flest mulig av landets borgere skal kunne forsørge seg selv.

Innlegget er publisert hos Altinget 28.6.2023.

Publisert: 30. juni 2023