Det gylne gjennomsnitt
Gjennomsnittsberegning av arbeidstid er ikke en like het potet som adgangen til midlertidige ansettelser. Heldigvis, for det er av stor betydning for et godt fungerende arbeidsliv at gjennomsnittsberegning av arbeidstid fungerer godt, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.
Publisert: 22. februar 2015
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Gjennomsnittsberegning av arbeidstid er ikke en like het potet som adgangen til midlertidige ansettelser. Heldigvis, for det er av stor betydning for et godt fungerende arbeidsliv at gjennomsnittsberegning av arbeidstid fungerer godt. Kort fortalt går det ut på at man kan jobbe lengre dager eller flere timer i en periode enn den vanlige arbeidstiden, og at man tilsvarende får lengre friperioder enn det som er vanlig.
Regjeringen har foreslått endringer i arbeidsmiljøloven som gir økt adgang til å inngå lokale avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid. De får støtte av Produktivitetskommisjonen, som peker på at mer fleksibel bruk av arbeidskraft over tid vil kunne øke produktiviteten. Enkelt sagt vil forslaget om endret gjennomsnittsberegning føre til at det vil være færre ansatte på jobb når det er lite å gjøre, og flere ansatte som arbeider når det er mye å gjøre.
På alle arbeidsplasser der arbeidsbelastningen varierer, vil gjennomsnittsberegning bidra til større effektivitet. Økt grunnbemanning, overtid eller innleie av arbeidskraft kan også brukes for å løse bemanningsbehov, men det mest effektive er adgangen til gjennomsnittsberegning. Overtid belaster arbeidstakere mer, er dyrere for bedriftene, og er bare lovlig dersom bedriften har et «særlig og tidsavgrenset» behov for ekstra arbeidskraft. Bruker man derimot gjennomsnittsberegning, kan bedriften bruke sine egne arbeidstakere, og de ansatte får en forutsigbarhet i arbeidstiden og fritiden. I motsetning til overtid, vil gjennomsnittsberegninger av arbeidstiden ikke innebære en lengre total arbeidstid. Mer arbeid i en periode, betyr mer fri i andre perioder. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid vil derved kunne redusere overtidsbruk, bruk av midlertidige ansatte og vikarer, og bidra til større stillingsbrøker.
Hva står så striden om gjennomsnittsberegninger om, og går regjeringen langt nok med de foreslåtte endringene?
Dagens regler for gjennomsnittsberegninger er kompliserte. Under er en oversikt over gjeldene regler, med foreslåtte endringer i parentes:
| Maks per
dag |
Maks per
uke |
Maks gj. snitt per uke over
8 uker |
Maks gj. snitt per uke over 26 uker | Maks gj. snitt per uke over 52 uker | |
| Alminnelig arbeidstid | 9 timer | 40 timer | |||
| Individuell avtale | 9 timer (10) | 45 timer | Ikke mulig å avtale | 40 timer | |
| Lokal avtale med tillitsvalgt i tariffbundet virksomhet | 10 timer (12,5) | 54 timer | 48 timer | 40 timer | |
| Samtykke fra Arbeidstilsynet | 13 timer | Ingen begrensning | 48 timer | 40 timer | |
| Godkjenning fra fagforening med innstillingsrett | Ingen begrensning | Ingen begrensning | Ingen begrensning | Ingen begrensning | Ingen begrensning |
Det er åpenbart en konfliktlinje mellom hva som kan avtales lokalt og hva som kan avtales sentralt. Mer lokal rett, gir mindre makt sentralt. Maktforholdet endres også dersom Arbeidstilsynet gis større myndighet på bekostning av fagforeningenes «vetorett». Regjeringens foreslåtte endringer vil gi dem med individuell avtale eller lokal tariffavtale en noe større mulighet til gjennomsnittsberegning av arbeidstid, men bare i antall timer per dag, ikke per uke eller halvår.
Regelverket ville vært noe enklere dersom maksgrensen for en uke tilsvarte 5 dager med vakter på henholdsvis 10 og 12,5 timer. Når timeantallet for en arbeidsuke ikke utvides, begrenser det mulighetene til å tilpasse arbeidstiden til behovet for bedriftene, og det kan også begrense den ansattes muligheter til å samle mer arbeidstid i én uke mot fri den neste.
Og hva så med dem som ikke har tariffavtale? De må enten gjøre individuelle avtaler, eller få en godkjenning fra Arbeidstilsynet. Det blir en time større forskjell med forslaget på hva som er lovlig arbeidstid per dag for dem med individuell avtale og dem med lokal tariffavtale enn det var tidligere. Det er det ingen grunn til at det bør være. Virksomheter uten avtale kan ha like store behov og gode grunner til å gjøre unntak der partene lokalt er enige som virksomheter med lokal tariffavtale.
Den foreslåtte grensen på 12,5 timer ved lokal avtale er et skritt i riktig retning. Det forenkler mye. I helsevesenet kan man eksempelvis ved det nye forslaget avtale to vakter i døgnet i stedet for tre vakter døgnet. Dette vil hjelpe alle virksomheter med døgnkontinuerlig bemanningsbehov.
Hvor er så det gylne gjennomsnitt? Målet må være at der det er enighet individuelt eller lokalt, bør lovverket legge til rette for en god organisering av arbeidstid. Unntak og sentrale godkjenninger krever merarbeid. Med ulike grenser for hva som kan gjøres på ulike nivåer, er det vanskelig å få oversikt, og ansatte med ulike avtaler forskjellsbehandles. Grensene for hvor lang en arbeidsdag kan være og hvor mange timer et arbeidsår er, bør være tydelig definert i loven. Innenfor disse grensene bør det legges opp til fleksibilitet.
Til slutt kan jeg minne om at gjennomsnittlig faktisk arbeidstid i Norge i 2013 var rundt 34 timer per uke, godt under arbeidsmiljølovens normalarbeidsuke på 40 timer. Vi har litt å gå på.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 22.2.15.
Relatert
Selvsagt ingen masseledighet uten oljeskattepakken
Peggy Hessen Følsvik risikerer å ødelegge trepartssamarbeidet
Evig og tro til Arbeidslinja faller!
Vi må faktisk stimulere mennesker til å jobbe
Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig
