Au pairer må få vanlige arbeidsvilkår
Både Arbeiderpartiet, Høyre og FrP tar feil. Au pair-ordningen må fjernes, og au pairene må anerkjennes som arbeidsmigranter. Mathilde Fasting i nettavisen Minerva.
Publisert: 7. februar 2017
SV vil skrote au pair-ordningen etter flere oppslag i media den siste tiden. Høyre og FrP nøler, mens LO kaller ordningen «vestkant-slaveri». Jeg er for en gangs skyld enig med SV i at ordningen ikke fungerer etter hensikten – kulturutveksling med lett husarbeid – men jeg er ikke enig i at ordningen bare kan avskaffes, uten at det kommer noe i stedet. Dessuten synes jeg at ordbruken er for hard fra dem som ønsker å avskaffe ordningen. Alle som har au pairer, er ikke kriminelle eller utnytter andre mennesker. Ordningen er tross alt lovlig.
Ap vil ifølge oppslag i Aftenposten gå inn for å avvikle au pair-ordningen og erstatte den med en ordning med klarere krav til norskundervisning og gjennomføring av et kulturprogram. Forslaget omfavnes av KrF og Venstre, mens Høyre og FrP villige til å vurdere og diskutere forbedringer. De har så langt ment at ordningen fungerer godt, men sier også at de er klar over at det har forekommet misbruk. Jeg tror imidlertid at det er et blindspor å gå for en «forsterket» au pair-ordning, slik Ap foreslår. Dagens au pairer dekker et behov som burde vært dekket av en vanlig arbeidskontrakt.
Arbeid, ikke kulturutveksling
Jeg har selv vært au pair og hadde stor nytte av den kulturutvekslingen og språklæringen au pair-jobben ga meg, men i dag mottar nordmenn nesten 90 prosent av au pairene fra Filippinene. De gjør ikke den samme jobben som jeg gjorde. Jentene kommer for å arbeide, og det er også ønsket fra dem som tar imot dem. Jeg dro for å lære språk, og fikk bo gratis med litt lommepenger, mot å passe barn. Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker. De er gjerne en kombinasjon av en dagmamma og en hushjelp.
Om familien følger reglene, er dette en femtimers arbeidsdag med gratis kost og losji, og en betaling på rundt 5 000 kroner. Au pairen er skattepliktig både for lønn og kost og losji. De har altså allerede et arbeidsforhold, men de er mer avhengige av arbeidsgiveren sin, fordi de som oftest bor hos vertsfamilien. En vanlig arbeidstaker vil kunne bytte arbeidsplass. Det er langt mer krevende for en au pair.
Selv om det er avdekket flere forhold der au pairer arbeider mye mer enn de skal, er det faktisk slik at for en filippiner, så er en au pair-jobb i Norge en billett til å kunne arbeide mindre og tjene mer, sammenlignet med mange andre land de kan komme til. Men det er galt å late som om vi driver kulturutveksling. Au pairene dekker et behov nordmenn har for hjelp i hjemmet. Derfor ville det vært mye bedre både for oss og for dem om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere.
Anerkjenne au pairer som arbeidsmigranter
Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, rimelige boforhold, og bedre arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairene å finne seg ny jobb dersom arbeidsforholdet ikke fungerer.
I Canada har man erstattet au pair-ordningen med et «Working Holiday Visa» som ligner au pair-ordningen, men hvor de har bestemt hvilke land som får tilgang til ordningen. Filippinene er ikke et av dem. Men Canada har også en ordning som kalles «Live-in caregivers». Det ligner mer på en vanlig arbeidskontrakt for arbeid i private hjem som har behov for hjelp, og det gjelder ikke kun barnefamilier.
Man trenger altså ikke å åpne for regulær arbeidsinnvandring, men heller sørge for at det arbeidsbehovet som finnes, dekkes av ordentlige kontrakter med tilhørende betaling. Det betyr at kost og losji kan behandles separat fra arbeidskontrakten, og arbeidskontrakten kan utformes innenfor vanlige norske arbeidstidsbestemmelser.
SV og LO argumenterer «moralsk»
Både SVs Kjersti Bergstø og LOs Peggy Hessen Føllsvik argumenterer svært «moralsk» når det gjelder au pairer. De legger til grunn at alle au pairene utnyttes, og at det ikke er legitimt å ha behov for å få utført en rekke tjenester i hjemmet.
Mange mennesker, også eldre mennesker, har imidlertid et behov for å få hjelp i hverdagen. Løsningen er ikke å fjerne mulighetene til det, men å sørge for at det finnes gode alternativer som sikrer både arbeidstaker og arbeidsgiver.
Innlegget var publisert i nettavisen Minerva mandag 6. februar 2017.
Relatert
Regjeringens politikk hever terskelen for inkludering
Trenger lærerne en ny streik eller en ny strategi?
Kan AI overta jobben til en tenketank-arbeider?
Sykelønnsdebatt på høyresiden
Dumping og jumping
