Nei, vi bør ikke styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet
Det finnes gode formål som ikke fortjener styrket innsats. Kampen mot arbeidslivskriminalitet er kanskje et slikt. Torstein Ulserød i DN.
Publisert: 1. februar 2019
Den politiske plattformen for den utvidede Solberg-regjeringen inneholder en lang liste med punkter som lover «styrket innsats» på ulike området. På arbeidslivsfeltet er det styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet (a-krim) som står frem som den tydeligste satsingen. Ikke noe annet tema innenfor arbeidsliv vies så mye plass og så klare løfter om prioritet i regjeringsplattformen. Med arbeidslivskriminalitet menes profittmotivert kriminalitet i arbeidsmarkedet, som svart arbeid, skatte- og avgiftsunndragelse og brudd på arbeidsmiljøloven. Dette er aktivitet som i hvert fall til dels er alvorlig og klart samfunnsskadelig, og som selvfølgelig skal bekjempes. Likevel er det ikke opplagt at det å «fortsette å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet» burde være en prioritert satsing for den borgerlige regjeringen.
Regjeringens insistering på å løfte frem kampen mot a-krim som en så sentral satsing må forstås på bakgrunn av at regjeringen mener a-krim er et problem det knapt er mulig å overdrive omfanget av og alvoret i. Denne virkelighetsforståelsen deles også av partene i arbeidslivet og partiene på venstresiden.
Men det er i hvert fall vanskelig å se at det sentrale premisset i regjeringens strategi mot a-krim om at slik kriminalitet er et økende problem, er underbygget av systematiske studier. Snarere tvert imot. I en rapport fra NTAES (Norsk tverretatlig analyse- og etterretningssenter) fra 2017 peker indikatorene i ulike retninger, og et hovedbudskap er at det er stor usikkerhet og vanskelig å trekke klare slutninger om utviklingen. Konklusjonen i en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse (også den fra 2017) er at estimatene «indikerer at omfanget ikke lenger er økende».
Det er basert på disse rapportene heller ikke grunnlag for å si at det er spesielt mye arbeidslivskriminalitet akkurat nå sammenlignet med tidligere.
Men når a-krim helt opplagt er et problem i hvert fall i deler av norsk arbeidsliv, kan det vel uansett ikke skade at regjeringen fortsetter å styrke innsatsen mot slik aktivitet? Jo det kan det.
Politiske tiltak mot selv de klareste og mest alvorlige samfunnstrusler, kan bli drevet for langt. Reguleringer, tilsyn og krav om rapportering er gjerne en belastning for noen (og selvsagt ikke bare de kriminelle) og representerer inngrep i borgernes frihet, noe som tilsier en proporsjonalitetsvurdering av slike tiltak. All offentlig innsats krever dessuten ressurser, og økt innsats på ett område, innebærer dermed en nedprioritering av tiltak og satsinger på andre områder.
Og det finnes indikasjoner på at kampen mot arbeidslivskriminalitet allerede kjempes med en iherdighet som er ute av proporsjoner i forhold til problemene som søkes løst. Like før jul i fjor troppet 14 representanter for politiet, Skatteetaten og Arbeidstilsynet opp på «topprestauranten» Credo i Trondheim for å gjennomføre tilsyn koordinert av det såkalte a-krimsenteret. Tilsynet ble gjort på kvelden, med restauranten full av gjester. Og hva slags kriminalitet var det man forventet å (muligens) avdekke ved dette tilsynet? Jo, først og fremst ulovlig overtidsarbeid, ser det ut til. Man kan spørre seg om alvorligheten i de lovbruddene som i verste fall kunne bli avdekket står i et rimelig forhold til den belastningen og de ulempene gjester og ansatte ved restauranten ble påført ved dette tilsynet. Og hva med ressursbruken her sammenlignet med andre oppgaver for eksempel politiet er satt til? I hvilke andre situasjoner tropper det opp 14 mennesker, som jobber overtid for skattebetalernes regning, uten at det engang er skjellig grunn til mistanke om noe kriminelt?
Belastningen ved tilsyn kan nok i noen grad avbøtes med bedrede tilsynsrutiner. Men at en aksjon som den Credo ble utsatt for i utgangspunktet fremstod som fornuftig for de som jobber med dette, vitner ikke akkurat om at disse tilsynsmyndighetene er sulteforet på ressurser, eller mangler hjemler, i dag. Nå skal altså, ifølge regjeringen, a-krimsentrene styrkes ytterligere, det skal bli «økt kontroll» og byråkratene i forvaltningen skal i gang med å gjennomgå lovverket og lage enda en ny strategi mot arbeidslivskriminalitet (den tredje under Solberg-regjeringen).
Regjeringen er ellers opptatt av at politiets metoder «aldri skal gå lenger enn det som er nødvendig eller forholdsmessig» og er, i hvert fall på papiret, interessert i å redusere statens utgifter. I lys av dette er det vanskelig å skjønne at akkurat arbeidslivskriminalitet er et område som bør være gjenstand for ytterligere «styrket innsats».
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 30. januar 2019.
Relatert
Peggy Hessen Følsvik risikerer å ødelegge trepartssamarbeidet
Vi må faktisk stimulere mennesker til å jobbe
Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig
Arbeidsomhet lønner seg – slik må det være
Vil Arbeiderpartiet endre arbeidslinja?
