Under overskriften «Vi trenger flere i kjeledress, færre i dress» skrev Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås i Aftenposten lørdag 29.2. om det han mener er en nedvurdering av praktiske, i betydningen ikke-akademiske, jobber. Nylig var arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen ute i samme ærend, da han i VG tok et oppgjør med forestillinger om at noen yrker er mindre verdt enn andre, og den nedlatende holdningen som ligger i uttrykk av typen «bare sitte i kassen på Kiwi».
Det er lett å være enig i at man bør ha respekt for ærlig arbeid. Å snakke nedsettende om manuelle jobber, eller de som utfører dem, er snobbete og latterlig. Som både Åmås og Røe Isaksen skriver om, er samfunnet avhengig av at noen vil jobbe i kassen i matbutikken, vaske og male og så videre, og mange slike jobber kan selvfølgelig være givende. Dessuten kan det tenkes andre meningsfulle livsprosjekter enn karriere.
Et utbredt problem?
Men det er hverken banebrytende eller modig å påpeke dette. Det virker umiddelbart sympatisk å kreve respekt for «vanlige jobber», og mer eller mindre direkte refse den akademiske middelklassens holdninger. Derfor har det lenge vært en populær øvelse for blant andre politikere å snakke varmt om «hverdagsheltene» i arbeidslivet, og det er ikke ingeniører og advokater som da omtales. Det kan være greit med litt bevisstgjøring om hvordan vi snakker om ulike yrker. Og det finnes selvfølgelig snobbete akademikere med genuint usympatiske holdninger. Men hvor utbredt er egentlig dette?
Åmås går langt i å antyde et strukturproblem. «Det tidligere så jordnære Norge har forelsket seg litt for mye i utdanningsrevolusjonen og klassereisene. For de manuelle jobbene blir sett ned på og er stort sett dårlig lønnet», skriver han. Men bevisføringen for de dårlige holdningene er av det anekdotiske slaget. Og Åmås utdyper ikke hva han mener med at de manuelle jobbene stort sett er dårlig lønnet.
Små lønnsforskjeller i Norge
Den mest håndfaste indikatoren på hvordan et yrke blir verdsatt, er lønn. Og det som i hvert fall er klart, er at det neppe finnes noe land i verden der ikke-akademiske yrker lønnes så godt som i Norge. Som Harald Eia på pedagogisk vis har illustrert i programmet «Sånn er Norge» på NRK, tjener butikkansatte, vaskepersonale og fast-food-kokker langt mer i Norge enn i for eksempel USA eller Spania, også om man justerer for kjøpekraft. Samtidig lønnes gjerne akademikere som leger og ingeniører dårligere i Norge enn i mange andre land. Dette er utslag av den norske arbeidslivsmodellen der kollektive lønnsforhandlinger legger premissene for lønnsutviklingen og sørger for en sammenpresset lønnsstruktur. Resultatet er at en butikkansatt i Norge har bedre råd enn sine kolleger i andre land, og forskjellene mellom lønnen til den butikkansatte og legen er betydelig mindre i Norge enn den er i andre land.
Folk i kjeledress, i betydningen folk med en ikke-akademisk jobb, er dessuten en mangfoldig gruppe. Den rommer alt fra de mest utsatte og dårligst lønnede i arbeidslivet, til høyt spesialiserte fagarbeidere med høyere lønn enn mange akademikere. For eksempel har mekanikere i flybransjen og operatører innen boring i gjennomsnitt mye høyere lønn enn norske lektorer. Det finnes også mange yrker som tilbyr trygge jobber og relativt høy lønn uten at man må ha høy faglig kompetanse. Konduktører har eksempelvis i snitt høyere lønn enn bioingeniører i Norge.
Det er antagelig ikke operatører som jobber offshore Åmås tenker på når han snakker om dårlig lønn, men heller renholdere og fast-food-kokker. Men disse tjener altså tett oppunder 400 000 i Norge (renholdere offshore tjener betydelig mer enn det, så klart). Det er selvsagt en moderat lønn. Men hvis det er dårlig, i betydningen for dårlig, hva burde en renholder tjene? Hvis man mener at den sammenpressede norske lønnsstrukturen bør presses enda mer sammen, nærmer vi oss fort et system der alle lønnstakere tjener omtrent det samme. En lærer i grunnskolen tjener bare drøyt hundre tusen mer enn en renholder i dag. Hvem gidder å ta utdanning, hvis den økonomiske gevinsten er null, eller til og med negativ, dersom man tar med studiegjeld?
Problem uten akseptable løsninger
Åmås er neppe tilhenger av et samfunn der alle tjener det samme uavhengig av kompetanse, ansvar og innsats. Dermed fremstår det som et ganske tomt budskap å hevde at de relativt sett moderate lønnsforskjellene i Norge innebærer en nedvurdering av manuelle jobber. Man kan selvsagt mene det, men det er i så fall bare å peke på et problem som det ikke finnes noen akseptabel løsning for.
Skal man først drive med anekdotisk bevisføring, er det dessuten like lett å peke på tendenser som peker i motsatt retning av den påståtte nedvurderingen av manuelle jobber og praktisk kompetanse. Det mangler ikke på lett populistiske budskap som nedvurderer eksperter og akademisk kunnskap, og tar til orde for at det bare er de som «har skoene på» som vet hvordan ting egentlig er. Slike tendenser kan på sikt være minst like skadelige for samfunnet som nedvurdering av yrkesfaglig kompetanse.
Det er viktig og sympatisk å minne om at alle former for ærlig arbeid fortjener respekt. Men i et samfunn med så små forskjeller som det norske, er det ikke lett å operasjonalisere en systemkritikk basert på dette, med mindre man ønsker å se Rødts partiprogram gjennomført. Dermed er det også en fare for at øvelser av typen «oppgjør med den akademiske middelklassens nedvurdering av manuelle jobber» blir et oppgjør uten særlig substans.
Innlegget var publisert i Minerva 3. mars 2020.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
