Arbeidsliv

Hvor mange sykepleiere trenger vi?

Norge har langt flere sykepleiere i forhold til folketallet enn noe EU-land. Likevel er mangel på sykepleiere den største utfordringen i helsesektoren, ifølge helsemyndighetene. Hvordan henger dette egentlig sammen, spør Torstein Ulserød i DN.

Torstein Ulserød

Publisert: 28. oktober 2020

iStockphoto.com.

I mars ble store deler av samfunnet stengt for å få kontroll på spredningen av koronaviruset. Det avgjørende hensynet bak de drastiske tiltakene var å hindre at helsevesenet ble overbelastet. Den lave reservekapasiteten skyldtes ifølge helsedirektør Bjørn Guldvog blant annet mangel på personell.

Selv med det svært moderate antallet alvorlig syke koronapasienter vi har hatt i Norge, det har vært under 1100 sykehusinnleggelser totalt fra februar til september, har vi gjennom mediene fått vitnesbyrd fra sykepleiere som mener de har opplevd et nærmest umenneskelig arbeidspress under månedene med korona, og det på toppen av at «alle» er slitne fra før.

Sykepleierforbundet har benyttet anledningen til å foreslå at «samfunnskritiske yrker» nå må prioriteres lønnsmessig for å sikre rekrutteringen.

Samtidig som norsk helsepolitikk bygger på en fortelling om at Norge har en kritisk mangel på personell i helsesektoren, har vi en svært høy andel helsepersonell sammenlignet med andre land:

Vi er det landet i OECD med høyest andel av arbeidsstyrken ansatt i helsesektoren. Norge har en særlig høy dekning av både leger og sykepleiere.
Vi har, med god margin, flere sykepleiere i forhold til folketallet enn noe EU-land. Det er 18 sykepleiere per 1000 innbyggere i Norge, som er over det dobbelte av gjennomsnittet i EU.

Det norske helsevesenet er også i økende grad avhengig av innvandring av helsepersonell fra utlandet.

Statistisk sentralbyrås (SSBs) fremskrivninger for arbeidsmarkedet for helsepersonell peker mot at antall årsverk i den samlede helse- og omsorgstjenesten må økes med rundt 35 prosent frem mot 2035. I regjeringens Nasjonal helse- og sykehusplan legges det til grunn at vi mangler 6000 sykepleiere allerede i dag, og fremskrivningene peker mot en knapphet på både sykepleiere og helsefagarbeidere i årene som kommer.

Det er liten tvil om at behovet for helsepersonell samlet sett vil øke, det er heller ikke unikt for Norge. Men dette behovet er selvsagt ikke en objektiv størrelse, og det er heller ikke behovet for ulike grupper av helsepersonell, altså arbeidskraftens sammensetning. Det siste har også stor betydning, både for kvalitet og kostnader.

Grenseflatene mellom de ulike helsefagene er ikke helt skarpe. Særlig sykepleierfaget har åpenbare avgrensningsproblemer både «oppover» mot medisin og «nedover» mot pleie- og omsorgsoppgaver.

De senere årene har andelen høyt utdannet personell økt, mens andelen helsefagarbeidere og ufaglærte er blitt redusert. Det har særlig skjedd en vridning i favør av sykepleiere på bekostning av helsefagarbeidere.

SSBs fremskrivninger legger til grunn at denne utviklingen vil fortsette.

I Nasjonal helse- og sykehusplan antydes det at det foregår en utvikling som ikke er ønskelig: «(Det kan) ha skjedd en utilsiktet forskyving av oppgaver fra helsefagarbeidere til andre personellgrupper i sykehusene. Færre helsefagarbeidere kan føre til at kompetanse brukes på uhensiktsmessige måter.» Men noen nærmere analyse av hvorfor dette skjer, og hvordan man eventuelt kan styre dette bedre, finnes ikke.

Man måste jamføra. Sverige har en betydelig lavere andel sykepleiere enn Norge – 10,9 per 1000 innbygger. Svenskene har til gjengjeld en langt høyere andel helsefagarbeidere.

Og Sverige planlegger for en større økning i antall helsefagarbeidere enn for sykepleiere frem mot 2035, en utvikling som er stikk motsatt av den som foregår i Norge.

Man kan selvsagt tenke seg at en høy andel sykepleiere bidrar til at norsk helsevesen har særlig høy kvalitet. Norge har et helsevesen som leverer resultater som er blant de beste i Europa ut fra en rekke objektive mål for kvalitet. Men det har Sverige også, og de to landene ser ut til å prestere ganske likt.

De siste årene har myndighetene gjennomført en rekke utredninger om velferdsstatens bærekraft. Disse utredningene peker på at utviklingen vi er inne i vil medføre et økende gap mellom utgifter og tilgjengelige ressurser i helsesektoren.

En mer rasjonell organisering av arbeidskraften kan gi bedre ressursutnyttelse. Å redusere andelen med relativt dyre sykepleiere, og øke andelen med billigere personell, kan være én måte å få ned utgiftsveksten på.

Man trenger en helhetlig analyse av kompetansebehovet for å avgjøre om dette er en god idé. Men slike analyser mangler i de nasjonale styringsdokumentene.

Når vi mangler slik kunnskap, ligger arenaen åpen for profesjonskamper om virkelighetsforståelsen. Det er ikke sikkert at det er det beste utgangspunktet for å skape «pasientens helsetjeneste».

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 26. oktober 2020.