Arbeidsliv

Fagforeningene har vært med å skape deltidsjobbene i helsevesenet

Det høye antallet deltidsstillinger blant sykepleiere er i stor grad et resultat av hvordan de ansattes fagforeninger har brukt forhandlingsmakten, skriver Torstein Ulserød i Bergens Tidende.

Torstein Ulserød

Publisert: 3. desember 2020

iStockphoto.com

Norge har flere sykepleiere i forhold til folketall enn nesten alle andre land. Likevel har vi ifølge helsemyndighetene sykepleiermangel.

En av årsakene til at vi trenger så mange hoder, er at mange jobber deltid. Alle er enige om at det høye antallet deltidsstillinger er et problem. Inntrykket som skapes i den offentlige debatten, er gjerne at problemet skyldes manglende rettigheter for ansatte, for lite ressurser eller fravær av såkalt heltidskultur.

Alt dette er egnet til å lede oppmerksomheten bort fra at selve systemet for organisering av arbeidstid er dysfunksjonelt.

Store deler av helsesektoren må kunne tilby tjenester døgnet rundt, hver eneste dag. Slik virksomhet er ikke mulig å drive innenfor arbeidsmiljølovens regler om alminnelig arbeidstid. Når virksomheten må drives døgnet rundt, er arbeidsgiver i praksis avhengig av godkjenning fra de tillitsvalgte for å kunne sette opp en hensiktsmessig turnusplan.

Det høye antallet deltidsstillinger blant sykepleiere er i stor grad et resultat av hvordan de ansattes fagforeninger har brukt denne forhandlingsmakten.

Siden den tariffavtalte ukentlige normalarbeidstiden ble satt ned fra 40 til 37,5 timer i 1987, har Norsk Sykepleierforbund krevd at denne arbeidstidsreduksjonen tas ut i helgene. Kravet om at det ikke kan jobbes oftere enn hver tredje helg, skapte et behov for et stort antall ansatte med små stillingsbrøker for å dekke huller i vaktplanene.

Dersom man ønsker å ha hele stillinger med samme frekvens på helgearbeidet som i dag, vil det uunngåelig føre til at det er stor grad av underbemanning på kvelder og netter, og tilsvarende overbemanning på dagtid. For å bøte på noe av problemet med underbemanning i helgene, ansetter man i mange tilfeller flere mennesker enn det egentlig er behov for.

Situasjonen ved en intensivenhet ved Oslo universitetssykehus (OUS) er illustrerende. For å bemanne seks senger kreves ni spesialsykepleiere på dagvakt, ni på kveldsvakt og åtte på nattevakt. Det betyr at det i utgangspunktet kreves 43,3 sykepleierårsverk for å bemanne disse.

Hvis alle disse skal ha heltid, og jobbe kun hver tredje helg, kreves det i teorien 78 årsverk. I dag har man ikke 78 årsverk, men i dette tilfellet 56,5 – de fleste i heltidsstilling. Dette innebærer at det er 20 spesialsykepleiere på dagvakt, når behovet etter bemanningsplanen er ni.

Og hver helg mangler man 23 vakter, dersom ingen er syke. Dermed oppstår et stort behov for å dekke vaktene i helgene ved bruk av overtid, innleie eller deltid, samtidig som det er en betydelig overbemanning på andre tidspunkter.

Det foretrukne politiske virkemiddelet for å bøte på problemene med at mange er ansatt i deltidsstillinger, har vært å styrke de ansattes rettigheter. Blant annet gjennom rett til utvidet stilling, den såkalte mertidsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Det har trolig gitt noen flere økt stillingsandel, men skaper samtidig behov for nye deltidsstillinger for å dekke opp helger. Nylig har Arbeiderpartiet gått inn for å styrke retten til heltid i lovverket ytterligere med et forslag om at arbeidsgiver må bevise at det er behov for en deltidsstilling.

Dersom denne utviklingen fortsetter, vil det trengs stadig flere ansatte i et helsevesen som allerede sysselsetter en større andel av befolkningen enn hva som er tilfellet i noe annet OECD-land.

Det er populært blant norske politikere å snakke varmt om den forhandlingsbaserte norske arbeidslivsmodellen med tett involvering av fagforeninger. Men dette systemet har ikke vært i stand til å frembringe løsninger for organisering av arbeidstid i helsesektoren som noen kan være fornøyd med.

Samtidig vet vi at topplederne i helseforetakene opplever å ha mindre handlingsrom enn noen andre ledere i offentlig eide virksomheter. Det var i hvert fall et klart funn i en forskningsrapport utarbeidet av professor Tom Colbjørnsen for Arbeidsgiverforeningen Spekter.

Det regjeringsoppnevnte Arbeidstidsutvalget foreslo i 2016 å endre arbeidsmiljølovens regler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid, slik at arbeidsgiver får noe større handlingsrom. Den foreslåtte endringen vil gjøre det mulig med helt ordinære turnuser uten avtale med fagforeningene.

Forslaget er moderat, og innebærer ingen adgang til å øke total arbeidsbelastning. Det er dermed vanskelig å se at det finnes tungtveiende HMS-hensyn mot en slik endring. På den annen side finnes det gode grunner til å sørge for en bedre organisering av arbeidskraften, hvis målet er å skape «pasientenes helsetjeneste».

I regjeringens Nasjonal helse- og sykehusplan er hovedstrategien likevel å fortsette arbeidet med å skape heltidskultur. Men deltid i helsetjenesten er ikke et kulturelt anliggende – det er i hovedsak strukturelle årsaker til at arbeidsgiver må ansette i deltidsstillinger for å få arbeidstidsordningene til å gå opp.

Skal det bli mulig å etablere arbeidstidsordninger som gir bedre ressursutnyttelse, må ledere i helseforetakene få større handlingsrom.

Det er det bare nasjonale myndigheter som kan sørge for.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 1. desember 2020.

Publisert: 23. juni 2022