Arbeidsliv

«Deltidskrisen» er et utslag av styringssvikt

Vi vet at problemene er strukturelle og delvis skyldes lovgivningen, noe regjeringspartiene har full anledning til å gjøre noe med. Det er på tide å gjøre det.

Torstein Ulserød

Publisert: 25. september 2019

Arbeiderpartiet sparket i gang årets valgkamp med å erklære at vi har en deltidskrise i helse- og omsorgssektoren.

Deltid knyttet til turnusarbeid i helsesektoren, som er det vi egentlig snakker om, ble likevel ikke det helt store temaet i valgkampen. Det var like greit. Ikke fordi det ikke finnes reelle problemer her (selv om «deltidskrise» mest virker som et retorisk påfunn), men fordi de strukturelle problemene først og fremst er på nasjonalt nivå. Nå når lokalvalget er overstått, det er to år til stortingsvalget, og vi fortsatt har en flertallsregjering som kan gjennomføre strukturendringer hvis den vil, bør det imidlertid passe fint å snakke om hva vi kan gjøre med deltidsproblemene.

Mer enn bare kultur

For velgerne er det ikke lett å få grep om hva problemet egentlig består i. Det er åpenbart sammensatt, og det blir ikke bedre av at mye av den offentlige debatten fremstår som et spill for galleriet. En diskusjon på Dagsnytt 18 under årets valgkamp mellom helseminister Bent Høie, Norsk sykepleierforbund og KS var symptomatisk. Alle ga uttrykk for stor frustrasjon over situasjonen i helsevesenet, var enige om at mye deltid var dårlig for pasientene, dårlig for de ansatte, at det innebærer sløsing med ressurser, og ville «intensivere kampen». Siden alle syntes å være enige, undret programlederen seg over hvem det var de slåss mot. Vi fikk høre at det hadde noe med kultur å gjøre, og at det bare kunne løses i fellesskap. Sykepleierforbundet mente også at det handler om «økonomi og vilje», og at det er avgjørende med involvering.

Det er flere årsaker til at mange jobber deltid. Men det finnes noe mer håndfast enn kultur å gripe fatt i, hvis man vil endre situasjonen, og det er neppe mer involvering som er stikkordet for å komme videre. Dagens system for regulering av arbeidstid er nemlig et system som baserer seg på nærmest maksimalt med involvering av fagforeningene for å lage turnusplaner. Når dette systemet har ført til arbeidstidsordninger som ingen synes å være fornøyd med, er det kanskje på tide å spørre om det finnes andre mekanismer som kan frembringe bedre resultater.

Mange utredninger om deltid

Dette er ikke et originalt synspunkt. Årsakene til den høye deltidsandelen i helsesektoren er gjennomutredet. Sist av det såkalte Arbeidstidsutvalget, som leverte sin utredning for over tre år siden. Arbeidstidsutvalget redegjorde grundig for hvordan deltidsproblematikken bare er ett av flere uheldige utslag av et grunnleggende dysfunksjonelt system for organisering av skift- og turnusarbeid. Enkelt sagt er det slik at arbeidsmiljølovens bestemmelser om alminnelig arbeidstid kan fravikes gjennom avtale med fagforeningene.

Som utvalget peker på, er det slik at mange av de mest vanlige skift- og turnusordningene som benyttes, forutsetter slike avtaler om unntak fra lovens hovedregler. Dermed er det også lagt til rette for at arbeidstidsordningene er en forhandlingsarena, som har blitt brukt til blant annet å begrense helgearbeid på en måte som gjør at turnusene matematisk bare ikke kan gå opp, dersom alle skal ha hele stillinger. Det er forhandlet frem et system som forutsetter et stort innslag av små stillingsbrøker for å dekke opp.

Som utvalget skriver: «Utvalget har også fått innspill fra arbeidsgiversiden på at utfordringene rundt utarbeidelsen av arbeidsplaner vanskeliggjør arbeidet med å redusere deltid.» Videre konstaterer utvalget at «problemene med å få dekket helgevakter i helse- og omsorgssektoren, og konsekvensene dette kan ha både for bemanningen i helgene og for omfanget av ufrivillig deltid, har vært kjent i mange år. (..) Likevel har partene ikke vært i stand til å finne fram til noen løsning på problemet.»

På bakgrunn av dette foreslo utvalget å endre arbeidsmiljølovens regler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid, slik at arbeidsgiver får noe utvidet styringsrett. Den foreslåtte endringen vil muliggjøre ordinære turnuser uten avtale.

Det er mye positivt med avtalebaserte ordninger og involvering av ansatte i arbeidslivet, men alt kan drives for langt. Noen ganger er det nødvendig at arbeidsgiver bestemmer hvordan det skal være for at en virksomhet skal kunne drive på en rasjonell måte. Men det forutsetter at Stortinget sørger for at reguleringen av arbeidstidsordninger i lovverket legger rammer som gjør slik styring mulig i større grad.

Forskyve makten fra fagforening til arbeidsgiver

Forslaget fra Arbeidstidsutvalget innebærer en forskyvning av makt fra fagforeningene til arbeidsgiver. Man kan spørre om det er rimelig, selvsagt. Men forslaget er moderat. Det innebærer ingen adgang til å øke total arbeidsbelastning, men en mulighet til å styre arbeidstidens lengde og plassering i begrensede perioder i noe større grad enn i dag. Fortsatt vil imidlertid avtalebaserte ordninger kunne gi enda større fleksibilitet. Og lovens generelle krav om at arbeidstiden skal være forsvarlig vil fortsatt gjelde. Det er dermed vanskelig å se at en slik utvidelse av styringsretten er uheldig ut fra HMS-hensyn.

Spørsmålet er om det er rimelig at helt normal organisering av turnusarbeid skal være en kontinuerlig forhandlingsarena på den måten det er i dag, med alt det medfører av ressursbruk til administrasjon, og med de dårlige resultatene dette systemet har frembrakt for alle parter. Det er også et helt sentralt hensyn at dette ikke bare angår partene i arbeidslivet. Det angår oss alle, som brukere av helsetjenester og som borgere som finansierer det hele. Det er helt på det rene at organisering av arbeidstiden har stor samfunnsøkonomisk betydning, som blant annet Produktivitetskommisjonen har pekt på. Det «hives ut penger på små stillingsbrøker», som helseministeren har formulert det.

Regjeringsplattformen nøyer seg med å love at regjeringen «vil vurdere anbefalingene fra Arbeidstidsutvalget i samarbeid med partene i arbeidslivet». Det kan bare betegnes som en meningsløs strategi. For vi vet hva fagforeningene mener. Ifølge LO må «eventuelle utfordringer løses innenfor dagens system». Vi vet at problemene er strukturelle og delvis skyldes lovgivningen, noe regjeringspartiene har full anledning til å gjøre noe med. Det er på tide å gjøre det.

Artikkelen er publisert hos Minerva 23.9.19. Se også: