Arbeidsmeldingen og LOs makt
Forrige fredag kom Arbeidsdepartementets stortingsmelding om arbeid, ”Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv”. Endelig kom Bjurstrøms svar på vårens arbeidslivsdebatt. Stortingsmeldingen er en nesten 400 siders beskrivelse av hvor viktig det er med gode og fleksible løsninger i arbeidslivet. Hvorfor er da Arbeidsdepartementets anbefalinger så fastlåste? Mathilde Fasting spør i DN.
Publisert: 7. september 2011
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom, Civita
Forrige fredag kom Arbeidsdepartementets stortingsmelding om arbeid, ”Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv”. Endelig kom Bjurstrøms svar på vårens arbeidslivsdebatt. Stortingsmeldingen er en nesten 400 siders beskrivelse av hvor viktig det er med gode og fleksible løsninger i arbeidslivet. Hvorfor er da Arbeidsdepartementets anbefalinger så fastlåste?
Det er et stort behov for arbeidskraft i tiårene som kommer. Økt fleksibilitet i arbeidslivet kan bidra positivt. I 2010 var det i overkant av fem personer i yrkesaktiv alder per pensjonist. Prognoser viser at antallet vil synke til 3,5 i 2030 og til 2,75 i 2060. Samtidig vil omsorgssektoren, der mange kvinner jobber, ha behov for mange nye arbeidstakere. Omtrent 70 prosent av kvinnene deltar i arbeidslivet. Kvinner arbeider mer deltid og har ofte omsorgsyrker, som stiller strenge krav til når og hvor arbeidet kan utføres. I utgangspunktet er det derfor vanskelig å finne fleksible løsninger.
Kvinner jobber i snitt 31 timer per uke, mens menn jobber 37 timer. De aller fleste av de som jobber deltid, gjør det fordi de ønsker det. Og Arbeidsmeldingen slår fast at innen seks måneder har de fleste som jobber ufrivillig deltid, fått den arbeidstiden de ønsker.
Kvinners økende deltakelse i arbeidslivet er en viktig årsak til velstandsøkningen i Norge fra 70-tallet og frem til i dag, og den vil være minst like viktig i fremtiden. Dagens kvinnedeltakelse i arbeidslivet er høy, men den er ikke høy nok til å møte fremtidens behov for arbeidskraft. Utfordringen blir derfor å utnytte kvinners arbeidsevne bedre og samtidig sørge for at de har en hverdag som henger sammen.
Arbeidstidsfleksibilitet er nøkkelen til kvinners arbeidsdeltakelse. En undersøkelse foretatt av Norstat på vegne av Arbeidsgiverforeningen Spekter, viser at nesten halvparten av de spurte kvinnene ønsker å jobbe mer, dersom de hadde hatt en arbeidstidsordning som var mer tilpasset deres livssituasjon. For kvinner under 40 år er det 59 prosent av de spurte som ønsker flere arbeidstimer i bytte mot mer fleksibilitet.
Kvinner jobber altså i yrker der vi trenger mer arbeidskraft. Dersom det er arbeidstidsordningene som står i veien for at kvinner skal jobbe mer, er det relevant å spørre om vi har råd til å la være å prøve ut mer fleksible ordninger.
Hva skal til for at kvinner vil jobbe mer? Siden deltiden stort sett er frivillig, må beslutningsgrunnlaget for å velge deltid analyseres. Er det fordi man som familie tjener godt nok likevel? Er det fordi kvinnene bruker deltiden for å få ønsket fleksibilitet i hverdagen? Er arbeidstidsbestemmelsen til hinder for mer fleksible deltidsordninger og dermed et hinder for å velge å jobbe mer?
Frivillig deltid er først og fremst en måte å innrette seg på for å få en mer fleksibel hverdag. Ukurante arbeidstider, som det ofte er i helse- og omsorgssektoren, øker behovet for fleksibilitet. Mer tilpasset fritid ligger derfor ofte bak ønsket om en mer fleksibel arbeidstid, enten fritiden brukes på familie, omsorg for barn eller eldre eller til annen aktivitet.
Forsker Torill Bull påpeker at kvinner i Skandinavia ofte opplever en tidsklemme, fordi de ivaretar omsorgsoppgaver i større grad enn menn, samtidig som de må være mye mentalt til stede i jobben. Dette forklarer, ifølge Bull, mye av det høye konfliktnivået i forholdet mellom jobb og hjem. At kvinner dermed velger jobber som er mulig å kombinere med omsorgsoppgaver, f.eks. i form av deltid, er derfor en naturlig konsekvens.
For å møte fremtidens behov for arbeidskraft, må tilgjengelig arbeidskraft utnyttes bedre. Mange kvinner er villige til å jobbe mer, hvis arbeidstiden er fleksibel. Likevel foreslår ikke Regjeringen noen tiltak som kan gjøre det lettere for helse- og omsorgssektoren og arbeidstakerne der å avtale mer fleksibel arbeidstid. Årsaken er nok dessverre at arbeidstakerorganisasjonene frykter at individuelle løsninger for bedrifter og ansatte kan være med på å undergrave deres makt.
Det er på tide å tenke på hvilke incentiver som vil få kvinner til å velge å arbeide mer. I det moderne arbeids- og familielivet er fleksibilitet viktig. Det handler om å finne en balanse mellom å verne den enkelte og å tillate mennesker å bestemme over eget arbeidsforhold. Men det handler også om maktforholdene i arbeidslivet, og om hvordan lønn forhandles og arbeidstid avtales.
Arbeidsmeldingen er dessverre nok et bevis på at det er makt det dreier seg om – ikke å finne gode løsninger i arbeidslivet.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 7. september 2011.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
