Notatet er skrevet av antropolog Lars Risan¹Takk til skogforsker Hanne K. Sjølie ved Universitet i Innlandet for å ha lest og kommentert manuset. Takk til skogforsker Arvid Svensson og statistiker Trond Amund Steinset ved SSB for diskusjoner omkring tallene i figur 9, og om forholdet mellom «gammelskog» og «forekomst av ulike livsmiljøer» i produktiv skog. Takk også til Marius Hauglin ved NIBIO for å ha lest ok kommentert på hele teksten. Ingen av disse har imidlertid noe ansvar for eventuelle gale tall eller gal bruk av tall. Det er utelukkende mitt ansvar. Som alltid: Takk til Kari-Anne Ulfs-nes for pedagogiske innspill til tekstens flyt og form. Som alltid uvurderlig!.

Innledning

Store deler av den politiske venstresiden i Norge mener at vi nå står midt i en naturkrise. SV og MDG er begrepets mest fremtredende brukere, men også Jonas Gahr Støre har vist til en slik krise. I et globalt perspektiv blir begrepet «naturkrise» ofte knyttet til konsekvensene av et effektivt, industrialisert landbruk som med monokulturer produserer mat til 8 milliarder mennesker og enda flere husdyr. Men også for Norges del brukes begrepet. Store norske leksikon skriver om Norge: «Naturtapet er i dag så omfattende at situasjonen ofte beskrives som en naturkrise.»²Se https://snl.no/naturtap.

Leksikonets viktigste kilde er Miljødirektoratets telling av det de kaller «villmarkspreget natur». Norge har ifølge denne tellingen bare 11,5 prosent villmark igjen, målt i areal av hele landet.

«Naturkrisen» er noe annet enn «klimakrisen». Klimakrisen kan ramme oss i fremtiden, for Norge i verste fall ved at golfstrømmen nesten stopper opp, slik at Norge blir mye, mye kaldere enn i dag. Naturkrisen, derimot, har etter sigende allerede inntruffet, og vi er nå i en situasjon hvor vi må redde stumpene av en ødelagt natur. Noen ganger står løsninger på de to påståtte krisene i konflikt med hverandre: Vindmøller på land bidrar til mer naturkrise, mener noen. Andre mener at de kan bidra til å hindre en fremtidig klimakrise.

Krisebeskrivelsen nyter bred faglig autoritet i offentligheten. Medieprofilerte biologiprofessorer som Dag O. Hessen, Vigdis Vandvik og Anne Sverdrup-Thygeson har skrevet og sagt at Norge
preges av en stor, pågående naturkrise, med empirisk referanse til Miljødirektoratets tall for «tapt villmark».³For eksempel, Vanvik: https://api.klimastiftelsen.no/wp-content/uploads/2022/05/Vigdis-Vandvik.pdf, Hessen: «Naturoppsynsmannen», NRK, 1 episode og Å tenke med Zapffe – forfatteren, filosofen, pessimisten, humoristen, klatreren, side 166, Sverdrup-Thygeson: «Naturvern på papiret», https://naturvernforbundet.no/naturvern-pa-papiret/

Dette notatet stiller spørsmål ved om Norge faktisk står midt i en nasjonal naturkrise. Jeg vil ikke bagatellisere det som kan lede til en mulig klimakrise, eller underslå at naturverdier noen steder taper som følge av dårlig kommunal arealplanlegging eller feilslått nasjonal politikk. Spørsmålet her er om summen av alle inngrep — all kommunal arealplanlegging, all statlig bygging, alle utbygginger og all skogsdrift — har ledet naturen i fastlands-Norge inn i en aggregert krise. Notatet er avgrenset til fastlandet, og vurderer ikke tilstanden i våre fjorder og havområder.

Selv om deler av venstresidens naturpolitikk kritiseres, er ikke dette notatet en kritikk av venstresidens verdier eller ideologier. Det er kunnskapsgrunnlaget bak naturkriseforståelsen som er
dette notatets tema.

Det er flere grunner til å problematisere den angivelige naturkrisen i Norge. For det første er det en fare for at kriseforståelsen leder til dårlig naturpolitikk. Vi blir dårlige til å prioritere. Dette skriver jeg mer om i slutten av notatet. For det andre ser medieoppslagene om naturkrisen ofte ut til å være preget av en lemfeldig omgang med makrotall. Jeg vil derfor undersøke empirien som ligger bak forståelsen av at hele Norge er preget av en naturkrise. To kilder til tall for norsk natur er spesielt viktige:

Den første kilden er Miljødirektoratets registrering av «tapt villmark», som direktoratet presenterer i et kart over «Inngrepsfrie naturområder». Kartet er viktig fordi det er den viktigste biologiske referansen til den påståtte naturkrisen for fastlands-Norge som helhet.

Den andre empiriske kilden, eller kildene, leveres av et stort biologisk forskningsmiljø i Norge som teller norsk natur mye mer nyansert og detaljert enn det som plottes inn i Miljødirektoratets kart over «tapt villmark». Forskningsmiljøet heter NIBIO, og har 750 ansatte, spredt ut på 4 kontorer og 11 forskningsstasjoner i Norge.

Vi skal se at kunnskap fra NIBIO gir oss et godt grunnlag for å drive bærekraftig kommersiell skogsdrift, men også for å fremme konstruktivt miljøvern, til og med radikal miljøpolitikk, for den som vil prioritere naturvern høyt. Denne kunnskapen gir oss grunn til å supplere det norske ordet naturtap med et ord som ennå ikke finnes i det norske språket, nemlig naturvinning. Ethvert saklig regnskap bør registrere både tap og vinning. Det gjelder også når vi teller naturverdier.

Dette notatet er bygget opp ved at jeg begynner med Miljødirektoratets kart for hele Norge, så zoomer jeg inn på et område jeg kjenner og ser på hva kartet forteller og hva det ikke forteller om det området. Deretter presenterer jeg NIBIOs tall for hele Norge, og bruker så deres kart til å zoome inn på det samme lokale området. Dette er en metode som lar oss forstå makrotallene, både Miljødirektoratets og NIBIOs, for så å se på hva disse tallene kan bety med et konkret eksempel.
Så, med dette sagt, hvordan har det viktigste tallet bak begrepet «naturkrise» blitt etablert, med fastlands-Norge som avgrensing?

Miljødirektoratets kart

Miljødirektoratets påstand om at vi bare har 11,5 prosent villmark igjen i Norge er generert ved jelp av direktoratets kart over «Inngrepsfrie naturområder». Hva viser dette kartet, og like viktig, hva viser det ikke? Her er Miljødirektoratets kart over hele Norge:

Figuren på neste side viser det samme kartet, men for årene 1900, 1940, 1988 og 2018, publisert av Miljødirektoratet. Det skal vise frem et naturtap som allerede har funnet sted, og utgjør datagrunnlaget for Store norske leksikon når de skriver at «Naturtapet [i Norge] er i dag så omfattende at situasjonen ofte beskrives som en naturkrise.»2 Vi ser at det lille som fantes av «villmarkspreget natur» i 1988 har blitt enda mindre i 2018. Det største tapet skjedde mellom 1900 og 1988:

Dette ser ikke bra ut. Denne visuelle sammenligningen gir et bilde av en svært foruroligende utvikling. For å få en mer detaljert forståelse av hva kartene viser, er det nyttig å zoome inn på et mindre område. Som eksempel har jeg valgt et seterområde som heter Klakkan, helt nord på Nordmøre. Jeg kjenner området godt fordi min svigerfamilie er med og driver fellesseteren, og jeg har besøkt området årlig i 30 år.

Av Miljødirektoratets kart i figur 3 ser vi at det har vært et tap av villmark i området siden 1988, illustrert ved de rosa feltene. Det har ikke vært noen naturvinning her, ingen blå felt, og ingen mørkegrønne felt som representerer kategorien «villmark».3

Der veien jeg har tegnet inn stopper, ble det rundt 1980 anlagt en moderne fellesseter, med statlig støtte etter det såkalte Opptrappingsvedtaket for jordbruket av 1975, og med stor innsats fra de bøndene som slo seg sammen om det nye seteranlegget. Det hadde vært seter her lenge, men nå ble en ny vei bygget fra fjorden og opp, og det var først med denne veien at man kunne komme seg hit med bil. Om våren ble kyrne fraktet opp med lastebil, ikke gjett til fots, som i gamle dager. Heller enn at kyrne gikk fritt omkring i fjellsidene og gresset, fikk storfeet nå servert gress dyrket på moderne jorder, og de hadde en avgrenset plass å bevege seg på, nær den moderne melkemaskinen.

Her er to bilder av området:

Å anlegge en slik moderne fellesseter var helt klart et naturinngrep. Myrer ble drenert, og åkere med gress ble anlagt. Noen steder ble det sprengt fjell der veien ble anlagt, andre steder ble steinmassene dumpet for å føre veien over en grop.

Det er «tapt villmark» på bildene over. Jordene var en gang myrer, og grøftene som drenerer jordene har også virking på det myrlendte terrenget som grenser inn til jordene. Men det er viktig å legge merke til at all natur på bildene over, fra seteren til fjelltoppene, er registrert som «tapt villmark». Her er et par nærbilder for å se nærmere på dette tapet, og nå befinner vi oss på veien opp til fellesseteren:

45 år etter at denne veien ble bygget kjører det noen få biler her i døgnet, i perioden mai til oktober/november. Mange dager er det ingen trafikk i det hele tatt, mens det, på noen få utfartshelger om sommeren, kan være opptil 20 biler som tar turen til parkeringsplassen ved fellesseteren, for å gå tur i fjellet. Veien brukes sjeldent om natten, og brøytes ikke om vinteren.

Med utgangspunkt i disse bildene kan vi stille noen spørsmål: Hvordan har denne veien endret den lokale økologien, i grøften langs veien, og hvordan har den endret naturen oppe i fjellsiden, som også er registrert som en del av det norske naturtapet?

Noen få steder er veien veldig bratt slik at både veien og deler av grøften har en tendens til å bli ødelagt av kraftig regnvær. I disse brattene er det klart at økologien i grøftene tar skade av inngrepet. Men hva med den gjengrodde grøften på bildet, og hva med den skråningen opp mot stupet som er markert med en rød ring?

Det viktige spørsmålet her, er hvordan Naturdirektoratet har kommet frem til at dette er tapt villmark, og hvorfor tapet i området har vært økende siden 1988. Hadde muligens direktoratet et team med feltbiologer som reiste rundt i landet og vurderte naturen i 1988, og så et nytt team i 2023?

Svaret er nei. Bare helt unntaksvis har Miljødirektoratet registrert noe som «tapt» eller «gjenvunnet» ved at en feltbiolog har undersøkt et område. Kartet til Miljødirektoratet er laget ved at en byggesak har blitt registrert i Kartverket, og en ny vei, en hytte, en vindturbin eller lignende har blitt tegnet inn. Når Miljødirektoratet får digitale opplysninger om en ny utbygging, har de en algoritme som automatisk tegner inn en grense på 1 km i luftlinje fra utbyggingen, en annen
grense tre kilometer fra utbyggingen, og en tredje grense fem kilometer unna. Bare det som er mer enn fem kilometer unna inngrepet forblir definert som «inngrepsfritt».

Direktoratet vurderer altså ikke om grusveien er mer alvorlig, hverken for grøften eller for lia to eller fire kilometer unna, enn en inngjerdet, seksfelts motorvei eller en 200 meter høy vindturbin. Noen dyr er svært sky, og det finnes arter som ønsker å være mer enn fem kilometer unna alt menneskelig, men likevel bør vi spørre oss hvor stor trafikken på veien opp til Klakkan må være for at den skal ha merkbar innvirkning på den fjellsiden jeg har sirklet inn. Miljødirektoratet gir oss ingen svar. Denne unøyaktigheten er det første problemet med måten direktoratet genererer sitt kart på.

Det andre problemet med kartet er at direktoratet ikke har noen automatisk metode for å fjerne et «registrert naturtap», ettersom naturen mange steder regenereres. Hvis områder skal tilbakeføres som «urørt», der den før var «inngrepet», må dette skje manuelt: En feltbiolog fra direktoratet drar til stedet og registrerer «tilbakeføringen». Det skjer nesten aldri.

Her er ett av de få områdene som Miljødirektoratet har registrert som «tilbakeført villmark»:

All levende natur har en regenerativ evne. Naturen bidrar ofte til naturvinning uten at vi gjør noe som helst, i hvert fall i deler av verden hvor snauhogst ikke leder til ørkenspredning. Da grusveien
opp til Klakkan ble anlagt var grøftekanten en steinrøys. Nå er den gjengrodd. Eldre bønder i området kan også fortelle at tregrensen opp mot fjellet har krøpet oppover, og vi vet at mindre husdyr på beite og lengre vekstsesong som følge av klimaendringene er de viktigste årsakene til dette.⁴Se https://www.nmbu.no/tregrensa-pavirkes-av-mer-enn-bare-temperatur. Naturens egen evne til å gro igjen registreres ikke. Bare noen få menneskeskapte «reetableringer av villmark» har blitt registrert i kartet til Miljødirektoratet, slik som på Dovre.

Hva er det biologifaglige grunnlaget for en slik kategorisering av «inngrep», «villmark» og «tap av villmark», i forhold til direktoratets definisjon av «tyngre teknisk inngrep»? Finnes det fagfelle-vurderte artikler i biologiske tidsskrifter som viser relevansen av en slik inndeling?

Når professorer i biologi refererer til Miljødirektoratets tall om tap av villmark, skjer det da med støtte i deres egen forskning, eller i annen fagfellevurdert empiri som kan styrke, nyansere eller svekke direktoratets fremstilling?

Det finnes, så langt jeg kan se, ingen empirisk biologisk forskning som kan si at en gammel grusvei har samme økologiske effekt som en seksfelts motorvei, eller at naturen 100 meter unna, to kilometer unna eller opp mot fem kilometer unna disse to ulike inngrepene er utsatt for samme type «naturtap», også 50 år etter byggeprosessen. (Hverken forskerne eller Miljødirektoratet sier at inngrepene er like alvorlige, men de problematiserer ikke forskjellene.)

De biologene som refererer til kartene, låner sin biologfaglige autoritet til Miljødirektoratet – de gjør altså kartet «sannere» i det offentlige ordskiftet – ved ukritisk å stille seg bak den kriseforståelsen som kartet formidler.

Fra én til mange små veier, og fra én til mange gamle setre

Vi trenger å løfte blikket litt: Hvordan har den ovenstående diskusjonen av grusveien på Nordmøre relevans for hele landet? La oss begynne med noen enkle tall. På den ene siden har vi den seksfelts motorveien, på den andre siden grusveien. Hvordan forelder slike veityper seg i landet som helhet? Her er en tabell, bare som et utgangspunkt for en sortering:

Totalt antall kilometer offentlig vei i Norge	97 746 km
Riksveier	10 676 km
Hvorav motorveier	624 km
Fylkesveier	44 623 km
Hvorav grusveier	3 461 km
Kommunale veier	42 447 km
Hvorav kommunale grusveier	10 654 km

Mange riksveier vil åpenbart ha en virking på naturen et godt stykke fra veien. Det gjelder spesielt for dyr som har problemer med å krysse en bred vei. Ekstremtilfellet inngjerdet motorvei vil åpenbart ha en virkning på dyrs ferdsel, selv om viltbroer avbøter noe. For noen dyrearter kan også små veier ha en virkning. Det er antakelig villrein som er ekstremtilfellet her. Det skal ikke mer til enn en mye brukt tursti på fjellet, hvor det går mennesker hele dagen, før villreinflokken trekker seg unna.

Men så legger vi også merke til at det er flere grusveier enn riksveier i Norge, omtrent 14 000 kilometer. Hvis vi trekker en linje 5 kilometer ut på hver side av disse grusveiene, får vi et areal på vel 140 000 kvadratkilometer. Det er 43 prosent av Norges totale areal. Siden grusveier er svingete, vil arealet overlappe seg selv, så la oss bare halvere det: 70 000 kvadratkilometer, eller 21,5 prosent av Norges areal.

I tillegg til det offentlige veinettet finnes det cirka 100 000 kilometer privat vei i Norge. De er byggemeldt og registrert i Kartverket.⁵Se «Forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier – kommentarer til regelverk – Landbruksdirektoratet», 2021. Derved inngår de også i «naturtapet». Veien til Klakkan er en slik privat vei. Statistikken for disse veienes kvalitet er mangelfull, men mesteparten av dem er grusveier som brukes til skogsdrift og i landbruket. Disse grusveiens bidrag til «tap av villmark» er derved minst like stort som de offentlige grusveiens bidrag.

Dette antyder at grusveiene alene har bidratt til minst 40 prosent av Norges «tapte villmark», og at min studie av området rundt en enkelt grusvei kan gjelde for en god del natur i Norge.

La oss se om vi kan gjøre en lignende generalisering fra den ene seteren, Klakkan, til alle setre i Norge, bare for å få et inntrykk av hva slags endringer Norge har vært gjennom.

De fire kartene i figur 2 viser en utvikling i Norge fra år 1900 til år 2018. I samme periode har 50 000 norske setre blitt lagt ned. Noen få av dem har blitt modernisert, slik Klakkan ble (det finnes 80 lignende anlegg, av et totalt antall setre på 742⁶Forslag til satsing for fortsatt seterdrift Utredning til jordbruksoppgjøret 2023. Rapport nr. 16/2023, 01.03.2023, Landbruksdirektoratet.), og noen har blitt moderne hyttefelt. Det finnes 2044 hyttefelt i Norge med 25 eller flere hytter, og mange av dem ligger i gammelt seterlandskap.⁷https://www.ssb.no/natur-og-miljo/areal/statistikk/fritidsbyggomrader

Dette betyr at omtrent 48 000 av setrene anno 1900 i stor grad har grodd igjen. Gjengroingen representerer et tap av seterlivets kulturlandskap. Men på 120 år må vel gjengroingen også telle
som et visst tilskudd til «villmarkspreget natur», og derved en bestemt type «naturvinning», ikke bare et «naturtap»? Det er vel litt rart om vi skal la Norges natur- og kulturlandskap anno 1900 telle som en evig mal for «riktig» natur i Norge?

Det at titusenvis av kilometer med lite trafikkert grusvei i Norge registreres som samme type tap som seksfelts motorveier, og at omtrent 48 000 setervoller gror igjen – altså en naturens egen naturvinning – må vel ha noe å si for regnskapet?

Er vi alle henvist til å gjette på hva det reelle naturtapet i Norge virkelig er, siden Miljødirektoratet ikke skiller mellom en motorvei og en grusvei, og dessuten ikke har noen måte å registrere naturens egen regenerering på, lenge etter en byggeprosess eller etter at en seter er nedlagt?

Det komplekse kartet

Nei, det er faktisk ikke nødvendig å gjette. Det finnes biologer i Norge som baserer sin kunnskap om naturtilstanden på mer enn en forenklende dataalgoritme. Faktabasert kunnskap finnes, produsert av biologer som teller natur i rikt monn, spesielt ved Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO).

Fra NIBIOs 15 avdelinger reiser mange av de ansatte land og strand rundt og registrerer natur. De gir oss et ganske annerledes bilde av Norges natur enn det vi får av Miljødirektoratets kart over tapt villmark. Poenget er ikke at vi får et glansbilde heller enn et skremmebilde, men at instituttet teller både tap og vinning på en måte som gjør bildet sammensatt. Når man går inn i NIBIOs forskning, skjønner man at økologiske systemer er komplekse, derfor vil også kunnskapen om disse systemene være kompleks.

Landsskogtakseringen

Den mest omfattende av NIBIOs naturregistreringer heter Landsskogtakseringen, og instituttet tok over ansvaret for denne registreringen i 2015. Den første tellingen ble påbegynt i 1919, og var ferdig i 1924. I begynnelsen var det flere år mellom hver telling, men nå telles skogen i en syklus som er konstant pågående og komplett hvert femte år.

Landsskogtakseringen er basert på til sammen 22 000 måleflater, 12 000 av dem i skog (se figur 8). Her telles antall trær og trærnes diameter måles. I tillegg registreres mange kvalitative data, så som tykkelse på bark, døde stående trær, døde liggende trær, trær med mye henge-lav, og biologisk rik skogbunn. Tallene generaliseres til hele landet statistisk, og med et utvalg på 12 000 måleflater er det statistiske tallgrunnlaget solid.

Her følger noen viktige begreper og resultater fra Landsskog-takseringens telling av norsk natur.

Først helt overordnet: Fra 1919 til 2024, på drøyt hundre år, er volumet av norsk skog – målt i kubikkmeter treverk – tredoblet.⁸Se https://www.nibio.no/tema/skog/skog-og-miljoinformasjon-fra-landsskogtakseringen/N%C3%B8kkeltall/volum-og-tilvekst-gjennom-100-ar Hvor mye mer skog dette betyr i areal er litt uklart. Et anslag går ut på at det var 70 000 kvadratkilometer skog i Norge i år 1900. Nå er det dobbelt så mye, 140 000 kvadratkilometer. Disse tallene er litt usikre, fordi man har operert med ulike definisjoner av «skog», men det er liten tvil om at skogen har lagt på seg, og det ganske betydelig. Det er tre viktige årsaker til denne veksten: Gjengroingen av gammelt kulturlandskap, intensiv treplanting på 1950- og 1960-tallet, samt klimaendringer som gir lengre vekstsesong og høyere tregrense opp mot fjellet.⁹Se https://www.nmbu.no/tregrensa-pavirkes-av-mer-enn-bare-temperatur

Kan denne veksten si oss noe om naturtap eller naturvinning? For å låne det litt upresise begrepet «villmarkspreget» fra Miljødirektoratet: Kan Landsskogtakseringen si oss noe om tap eller vinning av «villmarkspreget natur»?

«Vinning» og «tap» er jo normative begreper, og opprinnelig ble landsskogtakseringen laget for skognæringen. Skognæringen er fortsatt en viktig bruker av dataene, og for mange skogeiere vil et tre som dør på rot være et tap, fordi det ikke kan bli til salgbart tømmer.

Men det som kan være et tap for den mest økonomisk orienterte skogeieren, kan være en vinning for skogen, fordi det døde treet er hjem for mange arter, og derved bidrar til økt biologisk mangfold. Siden Landsskogtakseringen også teller døde trær og andre økologisk viktige naturtyper, kan tallene også brukes til å studere økologisk vinning.

Vi må bli litt kjent med Landsskogtakseringens terminologi. Som vi skal se, er utgangspunktet for begrepene hentet fra en forståelse av skog som næring. All norsk skog kan deles inn i tre hovedkategorier, «produktiv skog», «uproduktiv skog» og «annet tresatt areal». Noe av den
produktive skogen er «hogstmoden», noe er «vernet» og noe av den er «gammelskog». «Gammelskog» er noe annet enn bare «gammel skog». Det er skog som har vært «hogstmoden», men som nå har en så høy andel av døde trær at den er mindre lønnsom å hugge. Den er, som økonomisk ressurs betraktet, «overmoden». (Urskog kan være enda eldre enn gammelskog. Gammelskogen ble kanskje hugget på 1800-tallet, for eksempel til å lage trekull, mens urskogen aldri har vært utsatt for slike menneskelige inngrep.)

Her er en oversikt over norsk skog:

«Produktivt skogareal» er skog som vokser fort, og som kan brukes til tømmerproduksjon, med mindre den er vernet. «Uproduktivt skogareal» er skog som vokser sakte, og som utvilsomt er skog, men som ikke brukes til tømmerproduksjon, så som skog av mindre bjørk. «Annet tresatt areal» er areal med trær i landskap som ikke bare er skog, men også «vidde», «heier» eller «myr». Dette tresatte arealet er altså den skogen som vokser i overgangen til fjellet, heiene eller mer predt i myrlendt terreng.

I nederste rad av tabellen over har jeg slått sammen «annet tresatt areal» og «uproduktiv skog» fordi det ikke hugges tømmer i disse skogene. Noen trær felles av og til i disse skogene f.eks. til vedproduksjon, men dette er nå små mengder. Men den store raseringen av en skog, som jo snauhogst er, vil ikke forekomme i «annet tresatt areal» og «uproduktiv skog», som til sammen utgjør 57 000 kvadratkilometer skog, eller 40 prosent av all skog i Norge, inklusive grensen mellom «skog» og «vidde».

Den store, statlig støttede treplantingen på 1960-tallet, hvor spesielt ungdom på Vestlandet plantet grantrær, er en av grunnene til at skogen har vokst i Norge. Men også annen skog vokser. I en undersøkelse fra 2016 viste NIBIO at mengden «gammelskog» hadde økt med
omtrent 4 300 kvadratkilometer i perioden fra 2000 til 2015, til 8 630 kvadratkilometer. Nyere tall viser at 11 167 km2 pr 2021 har blitt gammelskog.¹⁰https://www.nibio.no/nyheter/nye-rekordtall-for-skogen-i-norge, og for 2021: Arealrepresentativ over-våking av skogvernområder gjennom Landsskogtakseringen. Landsskogtakseringen 2017–2021, side 40, https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/handle/11250/3063717. Det vil altså si at i samlede skogsområder på 11 167 kvadratkilometer hadde slått rot rundt år 1900 eller tidligere (med en del variasjon) og i løpet av det 21. århundre gikk 60 prosent av denne skogen fra å være hogstmoden skog til å bli «overmoden», eller altså «gammelskog».

Tallene fra Landsskogtakseringen gir også et innblikk i mengden økologisk nyttige livsmiljøer, uten at disse livsmiljøene er samlet i avgrensede «gammelskoger» (altså, det kan stå eller ligge et dødt tre i en skog som ikke er «gammelskog»). Kategoriene Stående død ved, Liggende død ved, Rikbarkstrær, Trær med hengelav, Eldre lauvsuksesjoner, Gamle trær og Rik bakkevegetasjon utgjør omtrent 25 prosent av 85 tusen kvadratkilometer «produktivt skogbruskareal». Det vil si at drøye 27 tusen kvadratkilometer av det «produktive» arealet har et mangfold som ikke er typisk for en tett plantet granåker, men er mer økologisk mangfoldig. Dette arealet er voksende, og har vært det i hele det 21. århundre, se grafen under.

Komplekse mønstre av tap og vinning

Norske skoger består altså av mange tusen kvadratkilometer økologisk ganske mangfoldige livsmiljøer, og vi har tall som viser at disse livsmiljøene har økt ganske betydelig i omfang de siste 25 årene. I tillegg til at disse økologisk mangfoldige miljøene utgjør 21 000 kvadratkilometer av den produktive skogen (hvor vi driver skogbruk), så er de 57 000 kvadratkilometerne «uproduktiv skog» og «annet tresatt areal» også ganske mangfoldig. Det er imidlertid bare i «produktiv skog»
at SSB og Landsskogtakseringen har produsert tall for «ulike livsmiljøer», som i tabellen over.

Det er likevel rimelig å anta at de økologiske mangfoldige miljøene er like utbredte – antakelig mer utbredt – i de to andre skogkategoriene.
Det vil i så fall si at minst 25 prosent av de 57 000 kvadratkilometerne er økologisk mangfoldig, i tillegg til den skogen SSB presenterer tall for. 25 prosent av 57 000 kvadratkilometer skog er 14 250 kvadratkilometer. Det gir til sammen vel 35 000 kvadratkilometer økologisk mangfoldig skog.

Poenget med denne gjennomgangen er ikke å vise at alt står bra til med skogen i Norge. For eksempel: Selv om vi har mye gammelskog, så er det bare 1,7 prosent av den som er så gammel at den klassifiseres som urskog. For at denne skal vernes, så vil det ofte være sånn at også en del av den gamle skogen rundt disse urskogene bør vernes. Vi verner 4,1 prosent av produktiv skog, og den statlige ambisjonen er å nå 10 prosent. Hvordan man skal skape et godt skogvern har vært et tema i Nationens spalter vinteren 2024–2025, i diskusjon mellom aktører i skognæringenn og naturvernforbundet.

Poenget her er at all den relativt økologiske mangfoldige og gamle skogen som Landsskogtakseringen har telt, og som øker, ikke overføres fra NIBIOs databaser til det kartet som viser «tapt villmark» i Norge, det kartet som altså SNL mener gir grunnlag for å si at vi har en «naturkrise» i Norge.

Med Miljødirektoratets upresise definisjon av «inngrepet natur» sitter vi igjen med en følelse av krise, og uten et verktøy for å kunne nyansere. Landsskogtakseringen gir oss et verktøy for slik nyansering. Det hadde også vært fint med et annet kart, et kart for nyansering heller enn krisemaksimering. NIBIO lager faktisk dette kartet, og karttjenesten heter Kilden.

Et annet kart

Dataene fra Landsskogtakseringen kan ikke uten videre overføres til et kart, for de generaliseres statistisk. Man vet ikke om det ligger en myr rett ved siden av et prøvefelt som kan bestå av hurtigvoksende skog. NIBIO henter imidlertid også inn data om norsk natur fra satellittbilder, og de har biologer som studerer og kartlegger ulike typer jordbruksjord, truede arter, biomangfold og arealbruk, for bare å nevne noen få av deres spesialiseringer. Det de så gjør, er å samkjøre satellittbilder med dataene fra Landsskogtakseringen og andre feltdata, slik at disse dataene faktisk kan plottes inn i et kart. Kartet er tilgjengelig på kilden.nibio.no.¹¹For informasjon om bruk av satellittdata, se https://www.nibio.no/tema/skog/kart-over-skogressurser/satskog

Ulike datasett kan vises som ulike lag i Kilden, som blant annet inkluderer informasjon om skog, landbruk, truede arter, myrer, verneområder – både kulturvern og naturvern. Noen av kartlagene i Kilden er basert på data fra andre institusjoner enn NIBIO, og disse inkluderer Miljøverndirektoratet, Artsdatabanken og Kartverket.

En stor mengde data er tilgjengelig, men jeg har ikke her anledning til å gjennomgå all informasjonen som NIBIO presenterer i sine mange kartlag. Alle kartlagene kan dessuten ikke vises samtidig, da det ville bli helt uleselig. En liten smakebit av hva disse kartene viser, gir oss imidlertid et innblikk i både tilstanden til norsk natur, og i hva slags kunnskap vi har om den. Her er to eksempler på NIBIO-kart, og jeg har zoomet inn på samme område som jeg begynte å skrive om, Klakkan på Nordmøre, se figur 2 lenger opp i teksten:

Figur 10: Klakkan sett med noen av dataene fra Kilden.no. Kartutsnittet her tilsvarer det i figur 3, men er zoomet inn på området på hver sin side av veien. Jeg har tegnet inn en rød ring omtrent på samme sted som på bildet i figur 6. (Skjermdump fra www.kilden.no)

For å orientere leseren i dette landskapet: De oransje områdene nederst i bildet er de jordene som er avbildet i figur 4 og 5. Jeg har tegnet inn en rød ring ganske midt i bildet. Dette angir omtrent samme område som den røde ringen på bildet i figur 6. De brune feltene er snaufjell. De lysegrønne feltene er skog som vokser sakte, og som enten er «uproduktivt areal» eller «annet tresatt areal», jamfør tabellen over. Noen mørkegrønne felt angir skog som vokser raskt, som er «produktivt
areal», og som kan egne seg for skogsdrift (men som ganske sikkert er for små og spredt til at de vil bli utnyttet kommersielt).

Øverst i kartutsnittet har jeg klikket på et gult felt og festet en knappenål. Informasjonen om dette feltet dukker opp i vinduet «Objektinformasjon». La oss zoome inn enda litt mer:

I områdene rundt Bakksetra ser vi myrer (lilla felt), produktiv skog (mørkegrønne felt, ulike typer skog som ikke egner seg til skogsdrift (jo lysere, jo mindre egnet), og snaufjell (brune felt).

Med dette kartet ser vi altså en helt annen type mangfold i naturtyper, og får et mye større kunnskapsgrunnlag for å drive naturpolitikk enn det Miljødirektoratet har gitt oss med sitt naturkrisekart.

Før vi ser på de politiske konsekvensene av et slikt kunnskapsgrunnlag, så er det et spørsmål til som bør belyses: Finnes det andre makrotall enn Miljødirektoratets kart over «tapt villmark» og NIBIOs komplekse data som gir grunnlag for å hevde at norsk natur står midt i en naturkrise?

Andre kilder til norsk naturkrise?

Det viktigste supplementet til kartene jeg så langt har presentert er Naturindeksen. Her lager miljømyndighetene et mål på biologisk mangfold for hver «naturtype» i Norge i form av et tall
mellom 0 og 1. «1» betyr lite påvirket. «0» betyr stor påvirkning. Naturindeksen viser oss ingen naturtyper som er på vei utenfor noe stup. Det går litt opp og ned. I figuren under gis det tre eksempler: «åpent lavland», som er den naturtypen med størst nedgang i økologisk mangfold, «skogen», siden den er hovedfokus for dette notatet, og «ferskvann», som eksempel på den naturtypen med best indeks i Norge. Her er utviklingen for de tre, fra 1990 til 2020:

«Åpent lavland» er i stor grad lyngheiene langs kysten. Naturindeksen oppgir at denne naturtypen her i stor grad ble formet av beitedyr. Nedgangen skyldes at arter som trivdes sammen med sau
og geiter i kyst-Norge forsvinner.

Isolert sett er det jo et naturtap at dette landskapet reduseres, sammen med gjengroingen av seterlandskapet. 685 ulike arter, 29 prosent av artene på rødlista, påvirkes negativt av at disse landskapene gror igjen.

Det står imidlertid ikke 50 000 småbønder klare til å drive dette jordbruket slik vi drev det i år 1900, og det som kommer i stedet for dette beitelandskapet er skog, ikke ødemark. Dette er nok derfor et tap som vi må tåle å leve med. Husk også at indeksen er ett enkelt tall som gjenspeiler et stort gjennomsnitt av et artsmangfold for hele landsdeler, i dette tilfellet lyngheier langs kysten fra sør til nord. Noen steder pleies gamle setre og beiteområder, så mangfoldet blir ikke nødvendigvis utryddet, selv om landbruket i Norge er sterkt omstrukturert.

«Skog» har en indeks på rundt 0,4, og har holdt seg ganske flatt de siste 30 årene, men med en klar forbedring fra 2010 til 2020. Tallet «0,4» er ikke veldig høyt, men heller ikke et mål på en eskalerende krise. Det viser oss bare at vi driver skogsdrift i sånn omtrent halvparten av alt skogs-areal, og at vi også på 1800-tallet drev med massiv hogst, da i stor grad for å produsere trekull – tidvis til gruvedrift – og ved. Store deler av den skogen vi ikke hugger har det imidlertid temmelig fint, som vi har sett av tallene ovenfor.

Det står også ganske bra til i våre ferskvann. Diverse miljøtiltak fra 1990-tallet og utover reduserte forurensingen av mange vassdrag. Naturindeksen unngår å skrive at tilstanden i ferskvannene våre er god. De skriver heller at «klimaendringer forventes … å føre til økt press på det biologiske mangfoldet i ferskvann i framtiden». Den klimaprognosen skal vi ta alvorlig, men Naturindeksen antyder på sitt generaliserende vis at det ikke er noen pågående eller eskalerende naturkrise i våre vann og innsjøer.

Et bedre handlingsrom for naturpolitikk

Fra studier av begrepet «klimakrise» vet vi at beskrivelser av forestående «katastrofer» ofte er demotiverende når disse beskrivelsene ikke er koblet sammen med realistiske muligheter for konstruktive handlinger. Det har Thelma Bay Bang skrevet om (kortversjon av meg: «Kode rød for dommedagstenking», i Dagsavisen¹²«Kode rød for dommedagstenking», i Dagsavisen, 11.10.2022, Se https://www.dagsavisen.no/debatt/2022/10/11/kode-rod-for-dommedagstenking/), men det er spesielt klima-psykologen Per Stoknes som har forsket på dette.¹³«Imagine a healthy growth», https://www.stoknes.com/

Det han viser er at en apatisk holdning til mulige klimaendringer kan oppstå, uansett om vi faktisk står overfor farlige klimaendringer eller ikke. Det er grunn til å frykte at en altomgripende «naturkrise» kan være like lite stimulerende til handling.

Dessuten begynner det å bli tydelig hvordan heller ikke de som lar seg motivere av «naturkrisen» er i stand til å omsette dette begrepet til konstruktiv natur- eller klimapolitikk. Hyttebygging er et godt eksempel på hvordan dette krisebegrepet tar oss i feil retning.

Hyttebygging

I en samtale med Ole Asbjørn Ness om vindturbiner til havs argumenterer klimaøkonomen Asbjørn Torvanger ved CICERO for at Norges havvindsatsing hverken er god kraftpolitikk eller god klimapolitikk. Han kan ha rett eller feil, men han argumenterer godt og med henvising til egen forskning. Halvveis inn i intervjuet sier han:

«Mennesket har vært en svært suksessfull art, evolusjonsmessig sett … Vi har lagt press på naturen og kloden vår på veldig mange områder, det er ressursbruk, det er klima, det er naturbruk … et av problemene er at vi forbruker masse natur … vi har en bit for bit-nedbygging av natur og det er ikke bare vindturbiner. Det er enorme planer om å bygge ut mer hytter … »¹⁴«Ness 68 – Cicero-forsker totalslakter norsk klimapolitikk», iNyheter, 13.05.2025, se https://youtu.be/79CfTSO6lpM?si=6J0Fs3TI0Mbkq0XA&t=1709

Torvanger tar utgangspunkt i et globalt fenomen: Menneskeheten har som art spredd seg til alle jordens kontinenter, store deler av jordens landarealer er gjort om til landbruksjord, spesielt der sivilisasjoner har vokst fram, som i India, Kina, Europa og Nord-Amerika. Vi endrer det globale klimaet raskere enn noe annet fenomen har gjort i jordklodens historie, med unntak for de store meteornedslagene (og de største vulkanutbruddene). Det er ingen tvil om at dette er et reelt fenomen. Så beveger klimaforskeren seg fra det globale til Norge, og til «bit for bit-nedbygging av natur» samt «enorme planer om å bygge ut flere hytter».

Vi kan legge merke til at når klimaforskeren går fra å diskutere vindturbiner til å snakke om hyttebygging, så endrer referansene seg fra hans egen forskning til NRKs reportasjer om «bit for bit-nedbygging»¹⁵«De reelle ødeleggelsene av norsk natur er ukjent», i NRK, 04.05.2020, Se https://www.nrk.no/klima/slik-forsvinner-norsk-natur-_-bit-for-bit-1.14985837 av norsk natur.

Rådgiver i Tankesmien Agenda, Hilde Nagell følger opp på denne måten, i en nylig kommentar i Dagsavisen:

«De siste ti årene har hyttebygging utgjort en fjerdedel av den årlige nedbyggingen av naturen vår. … Naturen vår gjør Norge til et godt land å bo i, og til et attraktivt reisemål for en stadig større strøm av utenlandske turister på jakt etter naturopplevelser. Da er det ufattelig at vi forvalter en av våre viktigste ressurser så dårlig. Naturen kan bygges ned med nye hyttefelt uten at en eneste norsk lov brytes.»¹⁶«Hyttebyggetragedien» i Dagsavisen, 03.04.2025 https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/2025/03/03/hyttebyggetragedien/

SV har tatt den politiske følgen av at hyttebyggingen, etter sigende, gir et viktig bidrag til «naturkrisen». I en NRK-reportasje står Lars Haltbrekken midt i et hyttefelt og sier: «Vi står midt i en svært alvorlig naturkrise som vi må gjøre noe med. Vi er nødt til å stanse den vanvittige nedbygginga av naturen, og da trengs det sterkere nasjonale føringer.»¹⁷«Vil forby utbygging av nye hyttefelt: – Vi står midt i en krise», NRK, 20.02.2024, Se https://www.nrk.no/innlandet/sv-vil-gjore-bygging-av-nye-hyttefelt-forbudt-for-a-bevare-norsk-natur-1.16770496 Det SV vil gjøre, er å totalforby alle nye hyttefelt (som ikke ennå er vedtatt bygget).

I Norge finnes det nå 482 931 fritidsboliger. De beslaglegger 692 kvadratkilometer land.¹⁸https://www.ssb.no/natur-og-miljo/areal/statistikk/fritidsbyggomrader La oss sammenligne den «naturkrisen» disse hyttene bidrar til med noen av makrotallene for norsk skog:

Hvis vi ser samlet på naturvinning og naturtap i Norge, så er veksten i gammelskog siden år 2000 nesten 10 ganger så stor som tomtene til alle fritidsboligene i Norge, nye som gamle.

Et litt mer komplett regnskap

Uten at jeg har tall til å lage et komplett regnskap, kan vi likevel prøve å gjøre regnskapet over naturvinning og naturtap litt mer utfyllende, og la oss ta med to utbyggingssektorer som ofte kritiseres for å bidra til naturkrisen, motorveier og vindmøller.

Det finnes 624 kilometer motorvei i Norge. Der den legges gjennom en skog gir den en god del naturtap på hver side. Men så går ganske mye motorvei gjennom byer, og skaper vel heller «kulturtap» enn naturtap på hver side. Det kan være vanskelig å regne på naturtapet. Mesteparten av ny motorvei går imidlertid utenfor byene, og siden år 2000 er det bygget ca. 485 km motorvei i Norge. La oss trekke fra litt vei som går i tunnel og er lagt over jorder, og gjennom tettbygde strøk. Som et litt løst anslag, la oss si 150 km. Det sitter vi igjen med omtrent 335 km motorvei som har ledet til tap av natur. Hvis vi bruker Miljødirektoratets definisjon av «tap av villmark» – her hvor den faktisk gir mening – så gir 335 kilometer motorvei i tidligere ubebygd natur oss 3350 kvadratkilometer tapt villmark (fem kilometer på hver side).¹⁹Jeg har ikke tall på hvor mye ny motorvei som er lagt gjennom landbruksareal.

La oss også legge til at alle Norges vindturbiner på land legger beslag på litt under 600 kvadratkilometer planareal – altså ikke bare vindmøllene og veiene til dem, men hele området mellom dem i en vindpark.

Så bør vi også ta med oss veksten i «ulike livsmiljøer i produktiv skog», fra tabellen i figur 9, hvor endringen har vært en økning på cirka 6 000 kvadratkilometer.

Tallene ser da slik ut:

Denne lille tabellen er ikke et komplett regnskap over naturtap og naturvinning i Norge. Den er også ganske unøyaktig, for faktoren «Vekst i ulike livsmiljøer i produktiv skog utenfor gammelskog» er bare et røft anslag, og ingen har gjort den eksakte beregningen. NIBIO har opplyst om at de har grunnlagstall for å kunne gjøre det, men ingen har ennå betalt dem for å gjøre jobben. Hvor stort «naturtap» nye motorveier har skapt er også uklart, for vi har ikke tall for akkurat hvor mye motorvei som er lagt i relativt urørt natur, og hvor mye ny motorvei som leder til tap av jordbruksland.

Tallene gir likevel et annet bilde av norsk natur enn det som fanges av begrepet «naturkrise». Jeg tar ikke her stilling til om Norge som nasjon trenger flere hytter, motorveier og vindturbiner, men har vanskelig for å se at de bidrar til noen krise for norsk natur.

Vi må tåle å se at vi endrer vår naturbruk i Norge uten å ta i bruk krise-retorikk. Siden år 1900 har som sagt 50 000 setre blitt lagt ned i landet vårt. Minst like mange kvadratkilometer blir ikke lenger bespist av kyr, geiter og sauer, men gror igjen og binder karbon i ny skog (som er i ferd med å bli gammel). Det gamle dyreholdet var i det store og hele ingen økologisk katastrofe for landet – selv om det var det noen steder. Det er heller ikke hyttene, motorveiene og vindturbinene – selv om noen utbygginger burde vært unngått.

Engasjement og lokaldemokrati heller enn apati og statlig overprøving

SV angret dypt på at de – sammen med de fleste andre partier – var for at staten skulle overprøve det lokale selvstyret i utbygging av vindturbiner, noe som ble spesielt problematisk overfor samene på Fosen, men også overfor kommunalt selvstyre på Sør- og Vestlandet. Nå vil SV igjen overprøve lokalt selvstyre og nekte kommuner å vedta utbygging av nye hyttefelt, denne gang begrunnet
med naturkrisen.

Vi kan godt ha sympati med at partiet vil hindre en «naturkrise», all den stund Miljødirektoratet har tegnet et bilde av en nasjonal krise med sine kart over «tapt villmark», og all den stund profilerte professorer i biologi legger sin faglige autoritet bak denne krisebeskrivelsen. I første episode av NRKs «Naturoppsynsmannen» står professor i biologi, Anne Sverdrup-Thygeson, i en tett, mørk granåker sammen med Bård Tufte Johansen. Ekstremversjonen av disse åkrene er omtrent like artsfattige som en hveteåker. Man dyrker tømmer. Deretter går de en tur og ender opp i en urskog, hvor det eldste treet er 543 år gammelt. Sverdrup-Thygeson forteller at det bare finnes 1,7 prosent urskog igjen i Norge, som en følge av massiv tømmerproduksjon. Så sier hun «…vi deler [jordkloden] med 10 millioner andre arter. Og så vet vi at vi føkker opp for de ti millionene».

Det hun sammen med NRK skaper, er et bilde hvor norsk skog består av 1,7 prosent urskog, mens 98,3 prosent av skogen er tett, nesten død granåker.

Ganske mye av de 85 898 kvadratkilometerne vi kaller «produktiv skog» er plantet, mye etter krigen. Det finnes gradienter i denne skogen, fra «granåker» til «litt for tett skog» til «ganske tett skog»; til «ganske økologisk rik skog» og til «gammelskog» som ikke lenger regnes som «produktiv skog», i snever økonomisk forstand. Men hvor mye skog er plantet så tett at det utgjør en «granåker» av den typen som Sverdrup-Thygeson og Bård Tufte Johansen sto i? Ifølge offisielle tall: 1,2 prosent – 1080 kvadratkilometer og synkende²⁰Global Forest Resources Assessment 2020, Norway, https://openknowledge.fao.org/server/api/core/bitstreams/8a44933e-9542-4842-abc9-6b0070127d7b/content – og ifølge skogforsker Hanne K. Sjølie ved Universitetet i Innlandet: nå ikke mer enn 0,5 prosent av all produktiv skog, det vil si 430 kvadratkilometer.²¹Hanne K. Sjølie, personlig kommunikasjon.

I 2021 hadde vi 11 167 kvadratkilometer «gammelskog» i Norge. Vi har sett at minst 35 000 kvadratkilometer skog består av relativt artsrike naturtyper som døde trær og rik bakkevegetasjon. Omfanget av begge øker. Denne gamle skogen er ikke urskog – for urskogen er enda eldre – og jeg skal gi Sverdrup-Thygeson all mulig støtte i at urskoger er fantastiske. Men hvorfor passet ikke Sverdrup-Thygeson på å fortelle Bård Tufte Johansen om all den ganske gamle skogen i Norge som er ganske OK, økologisk sett, og at mengden granåker i Norge er mindre enn mengden urskog?

Johansen fortsetter reisen sin, og senere i programmet besøker han professor i biologi Dag Hessen, som understreker, at «Ja, det sitter langt inne for en nøktern naturviter å bruke ordet krise, men jeg mener her er det på sin plass.»

Konsekvensen av Miljødirektoratets og biologiprofessorenes kriseforståelse er at den norske «naturkrisen» blir et lokalt utsalg av en global «naturkrise», skapt av store størrelser som «menneskeheten», «Vesten» eller «kapitalismen». Hessen mener at «vekstkapitalismen» er den store syndebukken.²²For eksempel her: «Trollmenn og profeter», i Agenda Magasin, 13.11.2029, se https://agendamagasin.no/kommentarer/trollmenn-og-profeter/. Derved ender vi opp i en situasjon, etter å ha sett «Naturoppsynsmannen» og lest Dag Hessen, hvor vi for å redde den bitte lille urskogen vi har igjen, visstnok i et hav av granåkre, må sloss mot størrelser som kinesisk statskapitalisme, indisk mangfolds-kapitalisme, amerikansk monopolkapitalisme så vel som ulike versjoner av europeisk sosialdemokrati.

Det er vanskelig å se noen konstruktiv vei å gå for en naturpolitisk engasjert person som vil avvikle kapitalismen i verden. Resultatet er lett den apatien som Per Stoknes advarer mot, for den skaper ikke noe rom for handling.

Med denne apatien dukker de enkle syndebukkene lett opp, de vi som ikke har makt til å avvikle kapitalismen kan rette vår kollektive harme mot. Hyttebyggingen har de siste par-tre årene fått denne rollen. Også Aftenposten skriver nå om hvordan hyttebyggingen vil «rasere» norsk natur.²³Eksempel fra Aftenposten: «Norske hytteplaner skjuler en utslippsbombe», https://www.aftenposten.no/norge/i/Jbypm6/norske-hytteplaner-skjuler-en-utslippsbombe Eksempel fra NRK: https://www.nrk.no/klima/slik-forsvinner-norsk-natur--bit-for-bit-1.14985837 I NRKs spalter er det ofte de-nattinlegg som kobler «klima» og «naturkrise», som her: https://www.nrk.no/ytring/en-sterk-historie-om-natur-i-krise-1.16718106 For lederen i Den Norske Turistforening, Tor Kåpvik, har denne harmen tatt form av en altopp-slukende sivilisasjonskritikk. Til NRK uttaler han: «Vi har aldri hatt mindre natur i landet vårt. Aldri har nedbyggingen gått raskere.» Han sier han er «redd det snart ikke er noe mer igjen å markere», med referanse til friluftslivet. Klima og miljøministeren, Andreas Bjelland Eriksen, er enig.²⁴Klima- og miljøministeren: – Vi er i ferd med å miste noe av det som er Norge», https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/klima–og-miljominister-bjelland-eriksen_-_-vi-er-i-ferd-med-a-miste-noe-av-norge-1.17422572

Kåpvik refererer til NRKs egne tall for å underbygge sin pessimisme, basert på funnet av 44 000 natururingrep fra 2017 til 2022. Summert opp av NRK gir dette et naturtap på 79 kvadratmeter i minuttet, døgnet rundt, året rundt.²⁵«Norge i rødt, hvitt og GRÅTT», https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer_-44.000-inngrep-i-norsk-natur-pa-fem-ar-1.16573560

Sammenligningen med en vanlig leilighet gir følelsen av et enormt tap. Men la oss igjen regne litt på det: 79 kvadratmeter i minuttet gir 42 kvadratkilometer i året, og 840 kvadratkilometer naturtap i løpet av 20 år. I tabellen over anslår jeg en naturvinning på nesten 12 000 kvadrat-kilometer over omtrent samme tidsrom, og et naturtap på vel 4 500 kvadratkilometer. Mitt tall for naturtap er mer enn fem ganger så høyt som NRKs tall, fordi jeg regner med hele planområdet for vindmølleparkene og en fem kilometer sone på hver side av de nye motorveiene. Mitt tall over naturvinningen er nesten 15 ganger større enn NRKs naturtap.

Det er usikkerhet omkring den eksakte størrelsen av alle disse tallene. Men en ting er sikkert, og det er at regnestykket «79 kvadratmeter naturtap i minuttet», heller enn å være informativt, har ledet mange, spesielt i NRK, til en moralsk panikk som nå gjør det vanskelig å føre en saklig debatt om naturpolitikk i Norge.

Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere reelle problemer innenfor naturpolitikken. De finnes. Men det er viktig for oss å se hvordan vi kan fremme en konstruktiv naturpolitikk. Vi har både rikelig med kunnskap og en regenerativ, levende natur å bygge på. Landsskogtakseringen og NIBIOs kart viser frem begge, og skaper derfor store mulighetsrom for handling: Det lar oss se at den naturen som befinner seg rett ved veien kan være like verdifull som den som befinner seg langt unna folk. Vi kan både se naturvinning og naturtap, og få innsikt i hvordan vi både kan bruke og verne naturressurser. Med denne kunnskapen kan vi se hvordan storstilt skogsdrift i Østerdalen gir et potensiale for å produsere nyttig treverk og tjene gode penger. Men si ser også at det viktige verneområdet Bakksetra befinner seg rett ved veien, og ikke er «villmark», men kulturlandskap.

Det fine er at når vi ser etter konstruktiv naturpolitikk, så finner vi det i rikt monn. Kommune-Norge, norsk frivillighet, ja til og med skognæringen, har alle ulike måter å forvalte natur konstruktivt på. Tidligere i notatet nevnte jeg debatten om vern av skog som har gått i Nationens spalter det siste året. Noe av det interessante med den debatten, er at den ikke lager en banal dikotomi mellom naturvernere og skogbruksnæring. Det finnes skogeiere som jobber aktivt for bedre vern, og som er uenige med andre skogeiere.²⁶«Skogeierforbundet har mistet kontakt med skogbunnen», i Nationen 07.04.2025, se https://www.nationen.no/skogeierforbundet-har-mistet-kontakt-med-skogbunnen/o/5-148-713251 Denne typen politiske skillelinjer forsvinner når man har én «naturkrise» å forholde seg til, som må løses med én type kritikk, for eksempel av «vekstkapitalismen».

Noen ganger gjør vi dumme feil, og bygger en vindkraftpark som aldri burde vært bygget. Andre ganger gjør små og store aktører mye som er viktig, riktig og godt, og som trenger anerkjennelse. Vi trenger alle å bli sett for det gode vi gjør, som når en kommune verner en liten, gammel seter.

Bakksetra er noe lokalsamfunnet kan hegne om og verne, og det gjør faktisk Aure kommune.²⁷Kommunedelplan For kulturminner og kulturmiljøer Aure kommune 2022 – 2028, side 37, https://www.aure.kommune.no/_f/p1/i28916823-a62e-4c3f-a7f2-48419d1d0b2b/kulturminneplan-revidert-14092023.pdf Samtidig kan folk i kommunen selge vafler derfra under Aureveka, sånn at idrettslaget og noen ungdommer tjener en slant på enga og de fine, gamle bygningene. Sånn bygger vi samliv mellom mennesker og natur, heller enn å fremme kriseretorikkens apatiske distanse, og ved å anerkjenne slikt lokalt arbeid, har vi både engasjement, lokaldemokrati og viktige naturressurser å bygge videre på.

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected]