Ideer

Ytringsfriheten og kvalitetsjournalistikk

Ytringsfriheten kan nok settes under kommersielt press, og derfor trenger vi et sterkt medietilsyn og en god mediepolitikk. Men først og fremst er det publikum og journalistene som må forsvare ytringsfriheten. Som i så mange andre sammenhenger er det litt for lettvint å skylde på «markedet», skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 10. mai 2013

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Nordmenn er for redd for ytringsfrihet og markedsøkonomi. Ytringsfrihetsbarometeret er derfor tidvis ubehagelig lesning.

Den 3. mai ble pressefrihetens dag markert i lokalene til Fritt ord. TNS Gallup har gjennomført en omfattende undersøkelse av den norske befolkningens holdninger til ytringsfrihet. I undersøkelsen er det flere interessante funn. Undersøkelsen tyder på at nordmenn har en mer pragmatisk enn prinsipielt tilnærming til ytringsfrihet.

Ytringsfrihet tjener oss normalt godt. Nytten er høy, og vi er derfor tilhengere av ytringsfrihet. Den er grunnleggende for å få vårt demokrati til å fungere. Men når ytringsfriheten blir satt under press, eller når det er snakk om ytringsfriheten til dem med ytterliggående meninger, må den også kunne forsvares prinsipielt. På dette punktet avdekker undersøkelsen en del trekk som er urovekkende. Det er overraskende at bare 57 prosent av de spurte er enige eller delvis enige i at «Personer med ytterliggående meninger bør få utgi bøker for å uttrykke sitt syn». Samtidig må vi nok ta høyde for at enkelte respondenter tolker «ytterliggående meninger» som direkte oppfordringer til vold, men at dette utgjør 43 prosent er lite trolig. Ytringsfrihet i forbindelse med bokutgivelser burde ha sterkere oppslutning i befolkningen.

Undersøkelsen bekrefter betydningen av det John Stuart Mill-inspirerte poenget som Bjørn Stærk har i pamfletten om ytringsfrihet han nylig ga ut. Ytringsfrihet trenger ikke bare juridisk beskyttelse. Ytringsfrihet må også være forankret i kulturen – i den sosiale og diskuterende virkeligheten som folk lever i. Selv om ytringsfriheten har sterk juridisk beskyttelse i Norge, sliter vi med sosiale barrierer for ytringsfriheten. Og det sosiale virker tilbake på jussen. Skremmende mange er tilbøyelige til å ville stramme inn ytringsfriheten juridisk.

En del av undersøkelsen som har fått mye oppmerksomhet, er befolkningens syn på medienes uavhengighet. Kun 25 prosent er helt enige eller delvis enige i at: «Mediene i Norge er uavhengig av politiske myndigheter» og kun 13 prosent er helt eller delvis enige i at «Mediene i Norge er uavhengig av kommersielle interesser».

Dette ble omtalt som «meget alvorlig for hele mediebransjen» av Dagbladets John Olav Egeland i et intervju med NRK P2s Kulturnytt. Men Egeland tar et lite forbehold og understreker at han kun mener dette hvis undersøkelsen «holder vann». Jeg tror det kan være vanskelig å svare på om det holder vann, siden spørsmålene er så generelt formulert. Hvis kun 25 prosent er enige i at «Mediene i Norge er uavhengig av politiske myndigheter» og de resterende 75 prosentene oppfatter at myndighetene truer redaksjonenes uavhengighet direkte i vinkling og dekning av saker, så er det alvorlig. Men det kan tenkes at mange oppfatter at mediene er «avhengig av» pressestøtte og momsfradrag. Eller at for eksempel NRK er «avhengig av» at politikerne opprettholder lisensordningen. Det er altså langt fra sikkert at folk oppfatter at politiske myndigheter sitter rundt bordet og er med og bestemmer når redaksjonelle avgjørelser tas.

Likevel skal vi ikke undervurdere hvilken normativt kraft norske politiske myndigheter hadde under karikaturstriden. Den harde linjen og den lite prinsipielle behandlingen av redaktør Vebjørn Selbekk under karikaturstriden kan nok av mange ha blitt oppfattet som politiske myndigheters mangel på respekt for medienes uavhengighet. I diskusjonen ved lanseringen av undersøkelsen hevdet Egeland at befolkningens syn på medias uavhengighet, og de noe lunkne holdningene til ytringsfrihet generelt, viste at ytringsfriheten må forsvares sterkere – og at det hadde vært vist svakhetstegn i mediene under karikaturstriden. Jeg tror Egeland er inne på noe viktig. Ytringsfriheten må manifesteres sterkere gjennom god journalistikk – og som han sa på Kulturnytt samme dag – dette er ikke et bevilgningsspørsmål. Journalistene har et eget selvstendig ansvar for å drive god journalistikk og derigjennom bevise sin uavhengighet.

Befolkningens tro på uavhengighet fra kommersielle interesser står enda svakere, men også her kan bildet nyanseres hvis en bryter opp spørsmålet som har blitt stilt i undersøkelsen. La meg bruke noen eksempler: En norsk avis skal trykke en kritisk og avslørende sak om Statoils oljesandprosjekt. Journalistene som har jobbet med saken, mener dette bør på forsiden. Likevel trykkes det en tabloid forside: «Disse tallene er gjengangere i lottotrekningen». Oljesand og Statoil er for tungt stoff til å brukes på forsiden, som må fungere som en salgsplakat. Dette kan tolkes som at avisen ikke er uavhengig av kommersielle interesser, men hvor alvorlig er det? Avisen må jo ha inntekter for å overleve og saken trykkes i sin helhet inne i avisen.

Et mer alvorlig eksempel er at saken tones ned og omformuleres etter at annonseavdelingen i avisen har ringt desken. Statoil kjøper så mye annonser i avisa at den ikke kan ta sjansen på å trykke saken slik den står nå. Saken må kastes eller omformuleres. Hvis redaksjoner gjør slike vurderinger – eller at mange blant mediebrukere tror slikt ofte forekommer – er det av en helt annen karakter enn første eksempel, og klart et «avhengighetsproblem». Det er en svakhet med undersøkelsen at den ikke skiller mellom disse to forholdene.

Et annet moment som jeg tror kan forklare tallene, er mange nordmenns halvparanoide forhold til «kommersielle interesser». Det kommersielle oppfattes ofte som bare kommersielt. Kommersielle interesser kan ikke kombineres med andre mål, som velferd eller god journalistikk. Dette er ikke riktig, for det å tjene penger kan kombineres med andre mål. For eksempel kan en hevde at den tabloide forsiden på avisa er med på å finansiere gravejournalistikken som trykkes inne i avisa. Men det betyr ikke at kommersielle interesser ikke også kan utgjøre en for stor maktfaktor i mediene. Penger kan utgjøre en betydelig maktfaktor, og derfor bør eierskap spres på flere aktører.

Mange vil nok mene at hunden ligger begravet der hvor arbeidsoppgavene til journalistene blir fordelt: Det settes flere journalister til å dekke kjendissaker enn til å dekke viktige saker innenfor politikk og samfunn. Dette temaet tas blant annet opp i en ny rapport redigert av Sven Egil Omdal:«Journalistikk og demokrati, Hvor går mediene, Hva må gjøres?»

Utviklingstrekkene i media og den enorme teknologiske utviklingen er mye diskutert for tiden. Noen hevder at kvalitetsjournalistikken settes under sterkt press. Andre – for eksempel Trine Eilertsen – forfekter et annet syn. Hun hevder kommersielle krav ikke med nødvendighet går utover kvalitetsjournalistikken – hun hevder snarere tvert imot. «I min fireårsperiode har Bergens Tidende blitt 100 færre i redaksjonen og en klart bedre avis», sa hun i et intervju med Minerva rett etter at hun hadde gått av som sjefsredaktør. Jeg tror Eilertsen er inne på noe viktig. Det er ikke slik at jo mer tid, penger og folk medier har til rådighet, jo bedre kvalitetsjournalistikk får vi.

La oss bruke Jon Hustad i Dag og Tid som eksempel – han skriver ofte saker som forklarer samfunnsøkonomiske sammenhenger på en god og leservennlig måte, enten en er enig eller uenig med ham. Jeg tror ikke Hustad ville levert bedre om han fikk mer tid til å gå i dybden og skrive lengre. Det hadde lett blitt komplisert og uforståelig journalistikk av det. Hustad sa det selv da jeg jobbet i Dag og Tid en liten periode for noen år siden: «Ukeavisenes problem er mangel på daglig press – det fører for ofte til at vi leverer for dårlig.»

Innlegget er publisert hos Minerva 10.5.13.

Publisert: 22. mai 2024