Ytringsfrihet: En norsk J.S. Mill
Lars Gauden-Kolbeinstveit skriver om Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet: Pamflettens objekt er ytringsfrihet i praksis. Særlig godt viser den hvordan en vid definisjon av ytringsfrihet og en sterk ytringsfrihetskultur kan skape en bedre politisk debatt. Men det er ikke bare den politiske debatten som tjener på ytringsfriheten.
Publisert: 23. april 2013
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita
Bjørn Stærk har skrevet om ytringsfrihet for folk flest, men også for eliten som roter seg vekk i juridiske spissfindigheter. De siste har nok like god nytte av pamfletten som de første.
Ytringsfrihet
Bjørn Stærk
Humanist forlag, 2013
Å lese Bjørns Stærks pamflett om ytringsfrihet er som å diskutere med ham over en øl. Stærk er en skribent som er tett på leseren, og hans budskap er tett på det virkelige liv. I likhet med John Stuart Mill og hans berømte bok On liberty (1859) har Stærk skrevet om ytringsfrihet på en måte som alle kan forstå. Ytringsfrihet er en pamflett for folk flest, men også for eliten som ofte roter seg vekk i diskusjoner ytringsfrihetens teoretiske og juridiske spissfindigheter.
La oss først dvele litt ved Mill. Det blir ofte hevdet at han argumenterte for ytringsfrihet på grunn av dens nytte. Det er riktig at Mill også hadde en utilitaristisk eller konsekvensialistisk begrunnelse for ytringsfrihet, men dette var et sekundært poeng for ham. Hans primære begrunnelse var prinsipiell: Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet. Stærk har lest sin Mill – selv om han ikke forteller oss det – og argumenterer langs de samme linjene. Ytringsfrihet er et viktig prinsipp uavhengig av konsekvenser, men hvis vi først skal trekke inn konsekvenser, styrker de prinsippet langt mer enn de svekker det.
Det er en misforståelse at en ikke kan begrunne ytringsfriheten både konsekvensialistisk ogprinsipielt. Vi som argumenter prinsipielt for nær ubegrenset ytringsfrihet, ville ikke tviholdt på ytringsfriheten som prinsipp hvis det hadde katastrofale konsekvenser.
De positive konsekvensene av en vid ytringsfrihet er mye viktigere og større enn ulempene. Men ulempene finnes, og det må vi ta på alvor. Stærk er ingen koseliberaler som mener at alle konsekvenser av vid ytringsfrihet er gode. Debatter kan lett spore av, og noen ganger er det slik at mennesker uten kunnskap om et tema når lettere igjennom med sine forvridde ideer, enn dem med innsikt og nyanser.
Selvstendighet og karakter er et ideal for Stærk. Også på dette punktet går han i Mills fotspor. Man bør kunne argumentere selvstendig for sine standpunkter. Ofte er vi naive i vår omgang med det vi oppfatter som selvsagtheter og historiske faktum. Hvorfor skal man orke å diskutere med folk som hevder at jorden er flat eller at Holocaust aldri fant sted?
Stærk jager sin leser. Han tvinger oss til å forklare hvorfor vi mener det vi mener. Og det er ofte ikke så enkelt som man tror. Hvis vi ikke klarer å forklare hvorfor vi mener det vi mener, blir lett de verdier og sannheter som vi holder høyt, svekket over tid. Folk med nye, og kanskje farlige, ideer som bryter med våre grunnleggende verdier, kan få overtaket.
Ingen doble standarder
Stærk liker ikke doble standarder og er like hard med seg selv som med sine lesere. Det er ingen sitater i pamfletten. Alle argumentene er utledet på selvstendig grunnlag – selv om folk med kjennskap til ytringsfrihetslitteraturen med letthet vil se at Stærk har lest seg opp. Han harselerer aldri med meningsmotstandere, og bruker aldri eksempler som krever noen særskilt interesse eller kompetanse. Dette er et imponerende grep fra Stærk, og det bringer ham nært inn på leseren. Hans kjennskap til religion, og hans poeng om at religiøse ofte er opptatt av å leve autentisk og dermed er tilhengere av ytringsfrihet, bringer ham nærmere den religiøse leseren.
Stærk kritiserer dem som bruker doble standarder og aksepterer nedsettende ytringer mot noen grupper, men ikke andre. Han kunne selvsagt filleristet og harselert med politisk korrekthet og doble standarder i ytringsfrihetsdebatten. Det ville gjort ham populær i enkelte kretser og kommentarfelt, men han faller ikke for fristelsen. Stærk vil argumentere saklig for sitt syn. Eksempelvis nevner han paradokset om ønsket å beskytte enkelte minoriteter mot hets. Paradokset oppstår fordi man lett opptrer bedrevitende om medlemmene av visse gruppers tåleevne for uttalelser, harselas eller kritikk: Man opptrer overbeskyttende og er dermed nedlatende.
Doble standarder viser seg også når den som utsettes for kritiske ytringer, truer med vold eller faktisk tyr til vold. Det er bedre å være ærlig med seg selv og innrømme at en ikke alltid tør uttale seg fritt på grunn av voldelige reaksjoner. Men Stærk har stor respekt for dem som tør. Vi kan gjerne kritisere dem som kommer med provoserende og hetsende ytringer, men svares det med vold, er det voldsutøveren som er problemet. Vold er vesentlig verre en hets. Dette er for så vidt ikke kontroversielt eller særlig originalt, men Stærk fremviser dilemmaene på en forbilledlig måte.
Ytringsfrihet i praksis
Pamflettens objekt er ytringsfrihet i praksis. Særlig godt viser den hvordan en vid definisjon av ytringsfrihet og en sterk ytringsfrihetskultur kan skape en bedre politisk debatt. Men det er ikke bare den politiske debatten som tjener på ytringsfriheten. Også familier, vennskap og små fellesskap styrkes av en sterk og åpen ytringskultur. Når folk krangler på en god måte, unngår man rett og slett krangler av den dårlige sorten. Tillit mellom oss mennesker øker når vi har ærlige diskusjoner fremfor tildekkende dialoger.
Stærks orientering mot ytringsfrihet i praksis trekkes likevel for langt når han sier at det i praksis ikke betyr noe om en ytring hindres av loven eller av sosialt press. Resultatet blir det samme, ifølge Stærk. Det er imidlertid en vesensforskjell på juridisk begrensning av ytringsfriheten og sosiale begrensninger. Den juridiske er mye mer alvorlig og kan sette en mer effektiv stopper for alternative stemmer.
Juridiske begrensninger på ytringer kan få sterk normativ kraft. Det var riktig å gi Nina Karin Monsen Fritt Ords ytringsfrihetspris i 2009. Det finnes prinsipielle argumenter for tildelingen, og kanskje hadde den også positive konsekvenser: Vi fikk en større og mer nyansert debatt om for eksempel sæddonasjon. Men hadde Monsen fått prisen om hun hadde flere tidligere dommer på seg for nedsettende ytringer mot homofile? Jeg tviler.
Stærks påstand om at praksis blir den samme, er likevel ikke helt gal. Alt for ofte avvises det at sosiale hindringer kan legge reelle begrensninger på ytringsfriheten, med den begrunnelse at det ”er jo lov å si dette i juridisk forstand”. Ja, det er det, riktig nok, men det blir for billig om vi ikke samtidig kjemper for en ytringsfrihetskultur som utfordrer og bryter ned sosiale barrierer. Disse barrierene kan selvsagt ha en sosialmoralsk funksjon, men de kan også virke sterkt hemmende, og det er det siste som er mest problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv.
Selv om Stærk ikke siterer noen, er han meget sitatvennlig selv. Pamfletten flommer over av gode formuleringer. I debatten om ord og handling gjør heller ikke Stærk det lett for seg selv. Ord kan ha alvorlige konsekvenser. Dette må vi diskutere, mener Stærk, og han oppsummerer diskusjonen om ord versus handling med noe meget sitatvennlig:
”Det er handlinger som er gode eller onde. Ideer er bare riktige eller feil.”
Innlegget er også publisert hos Minerva 23.4.13.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
